En sjelden beretning

Heidi Mjelve har anmeldt boka til professor i ernæring, Svein Olav Kolset: En sjelden kar – en fars beretning.
Mjelve er spesialpedagog og gestaltterapeut, og er undervisningsinspektør på Haug skole og ressurssenter i Bærum.

En sjelden kar er en sjelden beretning fra en far, om livet med sin utviklingshemmede sønn. Jeg kaller det en sjelden beretning fordi forfatteren skriver ærlig og lavmælt, med en stemme som både er hverdagslig, sår og inderlig.

Stemmen i boka minner meg om en lærers hvisking til en støyende skoleklasse. I stedet for å rope skaffer han seg oppmerksomhet ved å hviske. Barna blir nysgjerrige på hva han har å si. Lavmælte budskap kan være sterke og virkningsfulle, noe denne boka viser til fulle. Jeg blir berørt og engasjert av å lese den.

Vi får følge familiens utfordringer fra Torgeirs fødsel for 32 år siden til hans voksne liv. Vi får et utvalg av gledene og utfordringene, her er ingen langtrukne fortellinger. Boka er bygd opp med korte tekster under meningsfulle og tankevekkende overskrifter. Bokas fine estetiske uttrykk kombinert med prosalignende tekster gjør den innbydende.

Boka tar for seg hovedsakelig to perspektiver. Det ene handler om opplevelser innen familielivet, det andre om det offentliges ansvar for tilbud til utviklingshemmede. Forfatteren klarer på en unik måte å integrere disse perspektivene. Torgeirs behov og familiens utfordringer beskrives slik at samfunnets forpliktelser fremstår som svært tydelige. Vårt moralske ansvar vekkes uten moralisme, et forfattergrep som er ganske enestående.

For fagpersoner er dette en svært nyttig bok. Vi får god innsikt i hvordan det kan være å ha et sterkt utviklingshemmet barn. Vi får del i sjokket ved fødselen, tilvenningen til et helt annet liv enn de drømte om, gleden og kjærligheten til Torgeir og problemene knyttet til hans atferd og utvikling. Forfatteren behandler mange temaer, alt fra foreldrenes følelser og søskens utfordringer til praktiske konsekvenser av å ha en sønn som aldri vil kunne ta vare på seg selv.

Noen av temaene berører oss spesielt, kanskje fordi de ligger i skjæringspunktet mellom det vi kan leve oss inn i som foreldre og det som er god spesialpedagogikk. Et eksempel er betydningen av forutsigbarhet. Vi får høre at Torgeir opplever forandringer truende. På tross av det har familien flyttet mange ganger. Flyttingene har ikke alltid vært det beste for Torgeir, men kanskje for familien som helhet. Nødvendigheten av å ikke utslette seg selv når man lever med et sterkt utviklingshemmet barn, trekkes fram på en usminket måte. Så er det ikke så enkelt likevel som at behovet for forutsigbarhet kan følges til punkt og prikke.

Et annet tema som behandles er fortvilelsen ved å ikke forstå Torgeir når han har det vondt. Torgeir kan ikke med ord si fra om hva som er galt, kun med atferd. Gjennom levende eksempler skjønner vi hvilken enorm fortvilelse det er å lete etter kilden til hva som kan være galt, uten å finne den. Og hvilken enorm lettelse det er når de finner ut hva som plager han og kan gjøre noe med det. På sin fåmælte måte skriver forfatteren: ”Vi kan se at noe plager han, men vi vet ikke hva det er. Det er tungt å bære.”

Bokas lavmælte stemme blir gradvis sterkere når vi nærmer oss samfunnets ansvar for de svakeste. Skolepolitiske spørsmål reises og inkluderingsdebatten bringes til torgs. Kolset slår et slag for segregering og mener Ansvarsreformen hadde sin dyrekjøpte pris i forhold til ensomhet hos mange utviklingshemmede. Han belyser det vanskelige temaet bruk av tvang og makt, fagmiljøenes kattepine. Gjennom illustrerende eksempler skjønner vi nødvendigheten av at utagerende atferd i noen tilfeller må stoppes rent fysisk, alternativet er en enorm utrygghet hos den utviklingshemmede.

Sist, men ikke minst blir vi minnet om betydningen av gode holdninger hos hjelperne. Raushet, sjenerøsitet og god etikk må sitte i ryggmargen på den enkelte fagperson. Etter å ha lest boka, er ingen i tvil om hvorfor.

Av Heidi Mjelve
Publisert 1. feb. 2012 11:49