Gammelt nytt bak murene

Menneskelaboratoriet: Botsfengselets historie er den foreløpig siste boken Espen Schaanning har skrevet om idéhistoriske forutsetninger for strafferettsapparatets ulike måter å forstå og handle overfor lovbrytere og annen problembefolkning. Utgangspunktet er historien til Norges første og eneste botsfengsel, åpnet i 1851 på Åkebergløkka i Oslo, og den dag i dag del av Oslo fengsel.

Schaanning tar i hovedsak for seg et knapt hundreår, fra åpningen til fengselslege Johan Scharffenbergs avgang i 1940, men han trekker også trådene bakover, til straffe- og rettsfilosofer som Beccaria og Bentham, og fremover, til dagens praksis og begrunnelser for fengselsstraff. Sånn sett er kanskje ikke bokas undertittel helt dekkende – vel får vi Botsfengselets historie, men boka tar også for seg mye mer. Den kan kanskje heller beskrives som en straffe- og kontrollapparatets idéhistorie, med stadige tilbakevendinger til praksis på Åkebergløkka?


Underveis kretser fremstillingen likevel oftest rundt den vitensproduksjonen som hele tiden har vært knyttet til Botsfengselet – enten i form av viten om fangene, produsert som resultat av fengselets ulike undersøkelser og kategoriseringer, eller som del av den løpende straffepolitiske diskusjonen om og rundt anstalten. Schaanning skiller mellom tre diskurser som har kjempet om oppmerksomheten i all denne vitensproduksjonen, fengselsdiskursen, strafferettsdiskursen og den kriminologiske diskursen, og viser hvordan den siste, med fokus på vitenskapelige beskrivelser av feil og mangler ved ulike kategorier av fanger, etter hvert koloniserte de to andre. Parallelt beskrives den stadig tettere sammenflettingen av jus og medisin, hvor toppunktet utgjøres av samarbeidet mellom fengselsdirektør Ole Hartvig Nissen og den allerede nevnte Scharffenberg.


Boka viser også hvordan fengselets historie i Norge ikke bør beskrives som en humaniseringsprosess, der barbariske legemsstraffer etter hvert erstattes av stadig mer humane fengsler, men snarere som historien om et kontrollapparat som arbeider for å bli mer effektivt, og et kontrollblikk som ser stadig nye tegn på at fanger er abnorme og defekte på stadig nye måter. Grunnen til at man avskaffet opphold i mørklagt straffecelle som disiplinærstraff, var således ikke at det var en grusom og inhuman reaksjon, men at den mørke cellen gjorde det umulig å observere hva fangen foretok seg. Han ble usynlig for forskningsfengselets vitebegjærlige blikk, og dermed vanskelig å forske på.


Foucault-eksperten Schaannings bok kan også leses som en Botsfengselets genealogi i beste Foucault-tradisjon (han kaller også boka ”en fotnote til Foucault”), en genealogi da forstått som en historie om nåtiden, som i stedet for å skue bakover mot et ryddig lineært forløp, går tilbake til en situasjon som skiller seg fra dagens, for så å nøste fremover, langs alle omveiene og bomturene som (oftest implisitt) ligger til grunn for dagens praksis. Schaanning skiller seg fra Foucaults arbeider først og fremst gjennom fremstillingens sterke fokus på sentrale enkeltpersoner, uten at dette på noen måte glir over i biografi. Det er enkeltpersoner som vitensutøvere som tematiseres, personfokuset oppleves derfor ikke som noe brudd med et Foucault-inspirert perspektiv. Som historisk bakgrunn for å forstå dagens praksis, burde boka både være lesbar og mane til kritisk ettertanke for alle som er opptatt av dagens tilstand på strafferettsområdet. For praktikere på ulike nivåer i fengselssystemet gir boka gode muligheter for å møte seg selv i fengselsporten.


Med utgangspunkt i boka fremstår nemlig store deler av den nye evidensbaserte kriminalomsorgens ”nyvinninger” som resirkulering av gamle tanker og perspektiver, selvsagt omskrevet med dagens nyliberale lingo. At Kåre Leiksett, tidligere avdelingsdirektør i Justisdepartementet, i 2005 konstaterte at vitenskapen endelig hadde kommet til fengselet, og at tiden for synsing dermed var over, blir nesten (tragi)komisk. Et eksempel som Schaanning trekker frem i det relativt korte avslutningskapitlet, er samarbeidet mellom Bergen fengsel og Universitetet i Bergen om planleggingen av verdens første såkalte universitetsfengsel i 2003, en idé som på bakgrunn av boka best kan beskrives som et ekko fra fortiden, men som ennå ikke – heldigvis ikke, vil mange si – har båret konkrete frukter.


Det som kan tale mot at bokas kritiske potensial kommer til anvendelse, er først og fremst omfanget. Det å lese et slikt verk på godt over seks hundre sider fra perm til perm, er helt klart for de spesielt interesserte. Det som for ”fengselsnørder” som meg oppleves som meget grundig og detaljrikt, kan nok for de noe mindre interesserte til tider bli noe ugjennomtrengelig. For mange med interessefelt litt på siden av Botsfengselet vil nok boka først og fremst fungere som et oppslagsverk. Denne jobben lettes av et godt personregister bakerst. Et emneregister hadde selvfølgelig vært enda bedre. 

Av Thomas Ugelvik
Publisert 12. mars 2013 14:53 - Sist endret 12. mars 2013 14:53