Konfust lærebokverk i kinesisk

Det nye læreverket i kinesisk er ubrukelig. Språkdrakten er frynsete med mange konstruerte og merkelige former.

MODERNE KINESISK FOR BEGYNNERE: Forsker Harald Bøckman ved Senter for utvikling og miljø på UiO har anmeldt boken Moderne kinesisk for begynnere
ved Hànbàn/Confucius Institute i Beijing.

For dem som ikke visste det: Blindern har fått et nytt institutt i år, Institutt for orientalske språk. Der kan vi støte på Bai Xiaohong, kvinnelig kinesisk student, Wang Ying, kinesisk-norsk student, også dame, og studentene Bjørn og Georg.

Instituttet eksisterer imidlertid foreløpig bare i et læreverk som nylig ble lansert av det kinesiske språkforlaget Sinolingua på oppdrag fra en institusjon kalt Hànbàn (汉办) , eller Hovedkvarteret for Konfutse-instituttene (Kǒngzǐ xuéyuàn zǒngbù 孔子学院总部). Dette er en statlig institusjon som ble opprettet for en del år siden for å fremme kinesisk kultur og språk i utlandet.

Det er minst to gode grunner til å se nærmere på et slikt læreverk. Dette er det første større læreverket i moderne kinesisk på norsk, og kan således forventes å få en sentral plass i språkopplæringen her til lands. Videre er det interessant å observere hvilke trekk ved Kina man ønsker å formidle til utlandet.

Læreverket er en tilrettelagt norsk utgave av et av Sinolinguas mange engelskspråklige læreverk. Det blir utgitt samtidig på en rekke språk, og består av tre deler, ei tekstbok, ei arbeidsbok og ei øvingsbok i å skrive skrifttegn, samt en DVD. Dette læreverket vil trolig bli fulgt opp av en strøm av andre oversatte læremidler fra Kina, helt ned til grunnskolenivå.

Gjøkunger

Fram til nylig har kinesisk undervisningsmateriell vært utformet med tanke på at undervisningen ville finne sted i Kina. Dette nye verket gjenspeiler at Hanban tar mål av seg å bringe opplæring i kinesisk ut til verden gjennom Konfutse-instituttene. Etter at det første Konfutse-instituttet ble opprettet i Sør-Korea i 2004, har det gått slag i slag. I dag finnes det rundt 300 av dem i om lag 90 land. Det første og til nå eneste i Norge ble opprettet i Bergen i 2007, da Hanban inngikk en avtale med Høgskolen i Bergen. I følge lederen for Hanban, Xu Lin, har de som målsetting å innen ti år ha like mange Konfutse-institutter som Alliance Française, dvs. 1.300.

Og det skorter ikke på penger: Årets bevilgning til Hanban er på 800 millioner yuan, dvs. ca. 730 millioner kroner.

Hanban hevder at modellen for Konfutse-instituttene er institusjoner som Goethe-instituttet og Alliance Française. Men til forskjell fra disse opererer ikke Konfutse-instituttene som uavhengige institusjoner, og søker institusjonelt samarbeid med partnere, først og fremst høyere utdanningsinstitusjoner. Siden kontrollen med studieopplegget, inkludert utsendte lærere – og nå også i form av læreverk - i siste instans ligger hos Hanban, blir Konfutse-instituttene lett en gjøkunge i etablerte utdanningsinstitusjoner. (Hvilke norske institusjoner ville vel godtatt noe tilsvarende fra det amerikanske utdanningsdepartementet?)

Mens kinesiske myndigheter brukte mesteparten av nittiåra på å reparere sitt ødelagte omdømme på grunn av Beijing-massakren i juni 1989, skjedde det et omslag som en følge av landets inntreden i WTO i 2001. Nå var landet blitt så sterkt at man stadig oftere hørte slagordet Zǒuchūqù (走出去), dvs. at man skulle ta skrittet ut i verden og utvikle former for ”myk makt”, et begrep som raskt gikk inn i kinesisk språkbruk (ruǎn shìli 软势力). Kinesiske ideologer anser økonomisk virksomhet som en form for myk maktutøvelse, men det er klart at kulturelt samkvem også er en viktig bestanddel for å bygge opp et positivt omdømme internasjonalt.

Fra moralisme til tull og tøys

Læreverket likner på mange andre man finner i Kina, men har en rollebesetning og innretning som er ment å være tilpasset forskjellige språkområder internasjonalt. Av en eller annen grunn er alle de fire kvinnelige studentene som opptrer i boka kinesiske eller halvt kinesiske. I tillegg dukker det opp en japansk og koreansk dame i perifere roller. Med mannfolka er det annerledes. Her dominerer de ”heilnorske”, enten de er studenter eller jobber med import og eksport, samt en amerikaner for godt mål. Mannlige kinesiske roller er besatt av en lærer, en ansatt i et kinesisk firma i Oslo og en student. Så ender også boka som det må, med giftermål mellom en av de norske studentene og hans kinesiske språkpartner.

Kinesiske lærebøker i språk var på sytti- og åttitallet preget av moralisme, noe som gjenspeilte datidas politiske forhold, men også en tradisjonell forestilling om at pedagogikk bør fremme sosial disiplinering. Virkningen på vesterlendinger som studerte i Kina var som regel det motsatte, nemlig mindre disiplinert adferd på grunn av all moraliseringen. Etter hvert fikk kinesiske lærebokforfattere anledning til å skrive friere, men da slo det ofte over i en slags fjortishumor, som nok kunne fange interesse hos unge studenter fra det østlige Asia, men som for vesterlendinger i beste fall ble oppfattet som et noe infantilt.

I dette læreverket er både den moralske pekefingeren og det tøysete rollespillet tonet ned, men fremdeles merkbart. Den snevre rammen som alltid har dominert kinesiske lærebøker er imidlertid der fremdeles: skoleområdet. Igjen et opplegg for sivil ulydighet fra vestlige studenter som vil bryte ut av de trange rammene. I det foreliggende verket lærer man hvordan man bør opptre på skolen og navigere og klare grunnleggende sosiale funksjoner, men i hele læreverket opptrer det kun få personer som ikke er tilknyttet læringsmiljøet, og man kommer knapt utenfor urbane omgivelser, bortsett fra en fjelltur med galante gutter.

Hver leksjon avrundes med ”Kulturell bakgrunn”. De gir en del nyttig informasjon, men mest om konvensjoner, og handler i noen tilfeller mer om politisk propaganda enn om kultur. Hvis målet med læreverket er å gi kunnskap om Kina i løpet av det undervisningshalvåret det er ment å dekke, kommer det til kort, for det meste av Kina er fraværende, bortsett fra oppramsing av steder.

Ugrei grammatikk

Det er imidlertid den grammatiske presentasjonen som gjør dette læreverket ubrukelig. Det er utgitt bedre læreverk i Kina enn dette, og tilretteleggingen til norsk er så rotete at en lærer vil måtte bruke betydelig tid på korrigering og avlæring. Det mest eksentriske bidraget er trolig translitereringen av begrepet ”bokmål” til bókèméi’ěr (伯克梅尔).

Den norske språkdrakten er frynsete, for å si det mildt. Verket er spekket med trykkfeil, men verre er at oversetteren har konstruert merkelige former for nesten-norsk, norsk-engelsk eller norsk-kinesisk, inkludert en påtatt sammenskrivingsvegring. Resultatet kan bli som følger: ”… moderne byer som Hongkong, Shanghai og Guangzhong (sic); landskap langs Yangzi River, hager i Suzhou, tropisk landskap i Sør-Kina, Confusiansk Tempel i Qufu, kulturelle levninger som Dunhuang grotter, Gebi ørken, Turfan bekken, Flammefjell, den vakre og gamle Lhasa by, Buddhistiske templer, Huangshan fjell, Lushan fjell, Taishan fjell, Innsjø Tai, West lake, Innsjø av tusen øyer og Sol-måned innsjø.” (s. 86, Tekstbok).

De alvorligste innvendingene mine er likevel hvordan grammatikken framstilles. Den er blitt forklart mye ryddigere i tidligere verk fra Sinolingua. I dette verket presenteres det f. eks. grammatiske kategorier som jeg ikke har funnet i kinesisk, som ”bestemte artikler” (s. 41) og ”setningstone” (s. 50), og betegnelser som bare forklarer seg sjøl: ”hjelpeord” for grammatiske partikler med forskjellige funksjoner, en betegnelse som er direkte oversatt fra kinesisk (zhùcí 助词).
En grunnleggende forutsetning for å kunne kommunisere på et språk er at man lærer seg språkets lydverk, men det vil bli en merkelig form for kinesisk om man skulle følge de anvisningene om kinesisk uttale som gis i boka. Det angis gale lydverdier for flere diftonger og halvvokaler, det hevdes at retroflekse og palatale konsonanter uttales på nesten samme måte, og det skjelnes ikke mellom –i etter retroflekser og dentale sibilanter. Endelig hevdes det at det ikke finnes norske (nære) ekvivalenter for lydene j-, q- og x-, noe som også er tull.

Hver lekse består blant annet av avdelinger kalt Ord og uttrykk, Forklaring og Grammatikk. En god del av det som står under Forklaring hører egentlig hjemme enten under Ord og uttrykk eller Grammatikk, for det er snakk om enten betydninger eller forklaring på grammatiske fenomen. Men under Forklaring slås det stort sett bare fast at ”slik er det”. Det gjenspeiler at kinesisk pedagogikk består mye mer av pugg enn av analyse. Det kan muligens gi resultater under bestemte forhold, men er egentlig en nedvurdering av studentene.

I øvingsboka for skrifttegn har man også valgt å ta opp hvordan orddanning (morfologi) skjer på kinesisk. Det slår uheldig ut, for orddanning har ikke noe med tegnenes indre oppbygning å gjøre. Dessuten er orddanning et ganske ugreit felt - særlig for kineserne sjøl - for de har tradisjonelt fokusert på tegn, og blande gjerne sammen betydningsnivå (morfemnivå), som blir uttrykt gjennom de enkelte tegnene, og ordnivå, som for det meste består av to eller flere tegn. Det gjør at lærebokforfatterne og oversetteren kan de få seg til å skrive følgende: ”På kinesisk setter vi mellomrom mellom tegn (sic). Ord eller Ci består av enten et tegn eller flere tegn. Ci betrakter vi som en betydningsunit.”(s. 44, Øvingsboka).
Tradisjonelt sier kineserne at det er tre vansker forbundet med skrifttegn: de er vanskelig å huske, vanskelig å skrive, og vanskelig å uttale (nán jì, nán xiě, nán dú 难记,难写,难读). I dette læreverket får vi imidlertid følgende oppmuntrende budskap: ”På en måte er kinesisk lettere å lære enn engelsk eller norsk, for det finnes mange enkle og logiske elementer i kinesisk i forhold til andre språk, for eksempel: tallord. Dette vil du finne ut ettersom du lærer deg mer kinesisk.” (s. 99, Øvingsboka).

Tilsynelatende både enkelt og logisk – men dessverre ikke i dette lærerverket.

Emneord: Språk og kultur, Språkvitenskapelige fag, Østasiatiske språk Av Harald Bøckman
Publisert 1. feb. 2012 11:41