Mangslags eventyr

Utgangspunktet for denne boken er noe mange av oss har visst lenge: Det er mer å lære av de beste historiene om Andebys ender enn bekymrede lærere og foresatte fryktet da seriene kom til Norge på slutten av 1940-tallet.

Det har gitt oss en bok som samtidig som den er preget av begge opphavsmennenes fortellerglede, har ambisjoner om å fortelle et bredere publikum noe om hva som er hva i spenningsfeltet mellom populærkulturelle myter og forskningsbasert kunnskap. En sympatisk idé, som i det store og hele er vel gjennomført.
 

BARKS INSPIRERT AV AVISOPPSLAG. Bokens alibi hentes i to av Carl Barks’, Disneys i særklasse beste tegneseriekunstner, mest kjente historier. Barks oppfattet seg som en produsent av underholdning og virkelighetsflukt, men hentet inspirasjon til sine likevel ambisiøse og storslagne, moderne eventyrfortellinger ved å knytte an til allehånde kunnskap han plukket opp. Barks-historiene i den herværende boken har begge en mer eller mindre direkte kobling til de mer fantasieggende og myteomspunne delene av vår egen nasjonale historie: vikingene og deres reiser. Tydeligst er det i ”Gullhjelmen”, som tar utgangspunkt i avisoppslag Barks hadde sett om at vikingene ”oppdaget” Amerika lenge før Columbus. Den mest konkrete, faglige koblingen er at eventyret starter i Andeby museum, der Donald dagdrømmer ved siden av et vikingskip som helt tydelig er modellert etter Osebergskipet, slik det var avbildet i National Geographic i 1938.
 

Vår helt Donald fremviser ikke det samme pietetsfulle forholdet til uvurderlige oldsaker som denne bokens andre og kanskje egentlige helter: arkeologene og konservatorene som i sin tid var ansvarlige for å grave ut og konservere Osebergskipet, og reise museet over det. Arkeolog Knut Paasche forteller i bokens faglige halvdel historien om funnet av Osebergskipet, hvordan det nennsomt ble berget for ettertiden og hva vi har lært om vikingene fra dette og andre arkeologiske funn.
 

ÅPENBAR KJÆRLIGHET. Historien om funnet av Osebergskipet i 1903 og arbeidet med å restaurere det og de andre funnene fra gravhaugen, er ikke mye mindre eventyrlige enn Barks’ historier. For ikke å snakke om vikingenes ferd over havet. Paasche forteller med en åpenbar kjærlighet til både faget, funnene og historien. Hele veien er det vår faktiske kunnskap om denne fortiden, hvordan forståelsen av den stadig er i endring og til dels hvordan dette forholder seg til populærkulturelle og populærhistoriske forestillinger, som står i sentrum.
 

Illustrasjonene spiller en sentral rolle også i den faglige fremstillingen. Paasches tekster er gjennomillustrert med fotografier, tegninger, bilder av gjenstander, kart og plansjer, som bidrar til både å understøtte teksten og å gjøre boken til en fryd å bla i. Det virker paradoksalt nok irriterende når forlaget noen steder har valgt å strekke den tross alt ikke altfor sterke koblingen mellom tegneserien og fagteksten ved å tegne inn Donald og guttene i fotografier fra Osebergfunnet og -skipet. Dette lille irritasjonsmomentet antyder også hvor boken ikke innfrir helt.
 

FORBILLEDLIG VILJE. Både Paasches tekst og Barks’ historier står godt på egne ben. I Paasches tekst og i en samlende tabell bakerst i boken skilles korrekt fra galt i Barks’ historier, men samtidig blir det synlig at det er litt lite kjøtt på benet. Påkostede tegneserieutgaver med faglige, redaksjonelle kommentarer er blitt vanlige, og tilfører enkelte tegneseriegenre mye. Barks’ forankring i virkeligheten er imidlertid noe for tilfeldig til å gi grunnlag for en grundig, historisk analyse som ligger tett på seriene.
 

På den annen side er det kanskje ikke så farlig. Hvis en bok som denne både kan åpne skeptikeres øyne for tegneserienes kvaliteter, og ikke minst stimulere interessen for kunnskapen som finnes rundt i våre fagmiljøer og museer, er det kanskje nok? Stikkordet her er kunnskapsformidling, og en forbilledlig vilje til å dele kunnskap på nye arenaer.

Av Bjørn Arne Steine
Publisert 12. mars 2013 14:57