Det handler om Norge, også

Ståle Eskeland sørger for å gi oss en bok som er langt mer enn en tørr, deskriptiv gjennomgang av andres forbrytelser andre steder.

De mest alvorlige forbrytelser av professor i rettsvitenskap Ståle Eskeland er en viktig utgivelse. Boken gir en meget velinformert og velorganisert innføring i hvilke forbrytelser det er tale om: aggresjonsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser, tortur, terror og bruk av masseødeleggelsesvåpen.

Eskeland redegjør for forholdet mellom norsk og internasjonal strafferett som to distinkte rettssystemer med ulike virkeområder geografisk og i tid. Hovedregelen er at internasjonale domstoler skal avvise en sak som behandles eller har blitt behandlet av nasjonale myndigheter, med mindre staten mangler evne eller vilje til “genuint” å straffeforfølge.

De to spesialopprettede domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda har imidlertid forrang fremfor nasjonale domstoler.

INSPIRERER

Eskeland skriver slik man forventer av en jusprofessor: knapt og pregnant, med vekt på vurdering av argumenter. Fremstillingen er spekket med eksempelmateriale fra en rekke kjente saker, samt med utførlige sitater fra sentrale rettsdokumenter og domsavsigelser i original, engelsk språkdrakt. For denne leseren fungerer denne fremstillingsformen svært godt, og den inspirerer til å gå direkte til de sentrale kildene.

Boken gjør så absolutt det tittelen lover: den definerer, beskriver og diskuterer “de alvorligste forbrytelser”. Likevel savner jeg en undertittel, der Eskeland kunne ha signalisert hva slags perspektiv han velger og kanskje også hva som gir boken aktualitet. Hva er det som gjør dette til et vesentlig tema å skrive om akkurat i vår tid?

La meg svare slik: Man kan lett tro at en bok som konsentrerer seg om de kategoriene forbrytelser det er tale om – fra folkemord over tortur og terror til bruk av masseødeleggelsesvåpen – vil oppleves mindre direkte relevant for et land som Norge enn for andre land, fremfor alt mektigere sådanne. For Norge, eller norske statsborgere, er jo ikke aktører i disse forbrytelsene, men på trygg avstand fra deres åsteder.

HANDLER OM NORGE

Det er ved å gjøre denne leserforventningen til skamme, at Eskeland sørger for å gi oss en bok som er langt mer enn en tørr, deskriptiv gjennomgang av andres forbrytelser andre steder. Særlig i avsnittene om hvorvidt NATO-landenes angrep på Jugoslavia vinteren 1999, iverksatt uten mandat fra FNs Sikkerhetsråd, kan sies å ligge innenfor folkerettens grenser, kommer et tydelig normativt (i ordets beste mening) anslag til syne hos Eskeland: dette stoffet handler i høy grad om Norge, om vurderinger gjort og avgjørelser tatt av norske myndigheter, og som Eskeland stiller seg eksplisitt kritisk til.

Her kunne jeg imidlertid ha ønsket at han enda mer inngående og nyansert hadde diskutert det vanskelige forholdet jeg ser mellom, på den ene siden, å støtte at de tiltalte for det Eskeland går god for er folkemord, dømmes deretter, og på den andre siden, å fordømme at NATO grep inn militært for å stanse den parten som bedrev folkemord.

Intet står imidlertid tilbake å ønske i Eskelands drøftelse av Aker Kværners virksomhet på amerikanernes marinebase (og fangeleir) ved Guantanamo på Cuba. Riksadvokatens begrunnelse for at selskapet ikke skulle etterforskes, erklæres bramfritt “uholdbar” på avgjørende punkter. Eskeland konkluderer at “Aker Kværner kunne straffes etter norsk rett for medvirkning til de straffbare handlingene som torturen innebar” (s. 253).

NEDSLÅENDE

Like drepende er Eskelands avsluttende diskusjon av lederes dobbeltmoral og retorikk. Han hevder at det er regelen, ikke unntaket, at “ledere begår eller medvirker til internasjonale forbrytelser” (s. 300), hvilket hindrer at et strafferettssystem rettet mot slike forbrytelser kan fungere etter sin hensikt. Eksemplene på hvordan både politiske ledere og næringslivsledere, inklusive norske, benytter en eller flere av seks nøye beskrevne teknikker for å benekte eller bortforklare ansvar og skyld, er ikke bare sterk, men nedslående lesning. “Det er fremdeles makten, ikke retten, som rår i det internasjonale samfunnet og internt i mange stater” (s. 300).

At man hadde ønsket seg en annen konklusjon, gjør ikke boken mindre aktuell – tvert imot.

Ståle Eskeland: DE MEST ALVORLIGE FORBRYTELSER

Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2011

Ståle Eskeland er professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Arne Johan Vetlesen er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Juridiske fag, Offentlig rett Av Arne Johan Vetlesen
Publisert 1. feb. 2012 11:39