De klassiske språk og du

Dette er popularisering på sitt beste. Det er godt turnert, fint anrettet – og minst overraskende av alt: Det er velskrevet.  

Det sømmer seg å innlede med en tilståelse, og den er ikke noe å skryte av. Jeg hører ikke inn under kategoriseringen i boktittelen. Det skyldes at forberedende prøve i latin i 1961 kom på tverke for andre sysler: Jeg skulle ta eksamen i mitt første språkfag, russisk, før jeg glemte det. Jeg skulle holde mine beskjedne, men gryende italiensk-kunnskaper ved like. Jeg hadde fast jobb ved siden av studiene, og det akademiske liv tiltalte meg mindre og mindre. På denne tiden møtte jeg dessuten en tiltalende kvinne, og vi er fremdeles gift.


Under disse forhold hadde d’herrer Cato og Cicero begrenset appell. Så i stedet leste jeg Ole Brumm (Winne Ille Pu) i latinsk oversettelse, utformet av en ungarsk lege som bodde i Brasil. Med nød og neppe halte jeg i land noe som fremdeles må være den svakeste firer i Oslo universitets historie. Jeg fikk et avsnitt fra “De senectute” og (opp)fant nok der mye som Cato aldri rakk å få skrevet ned.


Jeg fortalte aldri lærerkreftene om Ole Brumm. I så fall hadde de vel benyttet ett av bjørnefilosofens berømte sitater som gjengjeldelse: “Stultus es”, dixit Winne Ille Pu. Hvilket er utlagt: “Du er dum”, sa Ole Brumm.
 

LUN HUMOR. Vibeke Roggen, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, er i stand til å forklare også oss mindre observante hvordan og hvorfor vi stadig møter ord og uttrykk med røtter i de to klassiske hovedspråk, gresk og latin. Hun gjør det på en målrettet måte som bør ha appell til de språkinteressertes store skare. Dessuten skriver hun med lun humor og kunne derfor være et forbilde for enkelte av de filologer jeg har møtt på min kartløse vandring gjennom livet i retning de senectute. Ingen nevnt og de fleste glemt, i velbefinnendets interesse.
 

Samtidig gir Roggen passende store doser kulturhistorie – men også militærhistorie og glimt fra diplomati, oppdagelsesreiser og andre vitenskaper hvor vi alle får anvendelse for den latin og den gresk som vi ikke vet vi kan. Hun overdynger ikke leseren, hun skaper nysgjerrighet slik at han/hun innser at det gjelder å få vite mer. Det ligger nær opptil pedagogisk risikosport, for et forlangende om flere ablativer og mer aorist (en gresk verbform) kunne lett havne i samme appetittvekkende gruppe som Lille Marius’ belgiske byer.
 

FORBLØFFENDE. Det var neppe til å forutsi eller forutse at et fenomen som språkinteressen skulle vokse seg så forbløffende stort i det tiåret vi nå avslutter. Lynne Truss’ lille bok om tegnsettingens mysterier på engelsk “Eats, shoots and leaves” – om pandaen som ikke spiser, skyter og stikker av, men som spiser bambusskudd og blader, bare fordi tittelsetningen ikke skal ha komma – er trykt i hundretusener.

Da Bastian Sick, tysker av årgang 1965, inviterte til en språkforelesning i en ishockeyhall i Düsseldorf vinteren 2006, kom det 15 000 mennesker. Han skriver spalten Zwiebelfisch i ukemagasinet Der Spiegel og sysler mye med oppløsningen av det tyske språkets kasussystem. Også hans bøker er kommet i kjempeopplag.
 

Selv måtte jeg, en kvartstudert røver, begynne å gå omveier i mørke gater for å komme meg på jobben i rimelig tid, etter at den interne språkspalten jeg i tre år hadde skrevet for kolleger, gikk over til å bli avisstoff i januar 2004.

 

Det må altså være noe med tidsånden.
 

BRED APPELL. Vibeke Roggen har lagt opp boken slik at den helst bør leses fra begynnelse til slutt, en struktur som er både vanlig og formålstjenlig. Samtidig gjør hun det mulig for ikke-spesialisten å bruke den til streiftokter i filologiens og historiens landskap. Dermed burde den ha appell også til lesere som helst beiter utenfor de akademiske gressganger, men som har språk som hobby, enten de har skrale eller solide forutsetninger.
 

Dette er popularisering på sitt beste. Det er godt turnert, fint anrettet – og minst overraskende av alt: Det er velskrevet.
Så får de surmulende ha sine innvendinger for seg selv, men jeg tror jeg kan høre hva de tenker: Dette skulle jo helst ha vært nokså mye kjedeligere.
 

Av Per Egil Hegge
Publisert 26. nov. 2012 15:45