Juristenes rettsmakeri

Hans Petter Graver har et usedvanlig godt poeng når han hevder at ”retten blir hva juristene gjør den til”.

Man kan hevde at prester og jurister har det til felles at de tradisjonelt har vært systematisk oppdratt til å være konservative og reaksjonære: De slår begge opp i en bok – henholdsvis Bibelen og Loven – for å finne ut hva som er rett og galt, og i sin tolkning av teksten forholder de seg typisk servilt i forhold til hva andre har ment før dem (kirkefedre og rettspraksis). Kort sagt: Det er den autoritative teksten og tradisjonen som bestemmer hva man til enhver tid skal mene om en sak. Her skal man ikke tenke selv, sette spørsmålstegn ved tekstens autoritet eller sette seg opp mot hva tidligere autoriteter har ment. Man skal være fortidsvendt og autoritetstro.

JURISTENE SKAPER RETT. Hans Petter Graver viser i boken hva er RETT at dette bildet er misvisende eller i alle fall ensidig. Han framhever tvert om at juristene ikke bare opprettholder det som tradisjonelt oppfattes som rett, men er aktive skapere av hva som skal gjelde som rett.

Han viser dette på flere områder. Det gjelder for eksempel rettsanvendelsen: Høyesterett har ifølge Graver ved flere anledninger korrigert lovgivningen og Stortingets oppfatninger. Uansett hva man mener om rettmessigheten av dette, er det åpenbart at høyesterettsdommerne dermed skaper lov, ikke bare tolker den. Men poenget gjelder også generelt: I mange tilfeller der man anvender loven, kreves stor grad av skjønn, som i sin tur skaper presedenser. Juristenes mulighet til å vri og vrenge på retten er uendelig, hevder Graver, og de er derfor aktive deltakere i å utforme dens bruk.

Om angrepet på de to tårnene i WTC skulle forstås som en eller to hendelser, var for eksempel helt avgjørende for erstatningsspørsmålet og ble overlatt til juristenes lovtolkning (retten bestemte at det var to hendelser). Ja, også måten man framstiller en sak på i retten – hvilke ord man bruker, hvilken fortelling man lager, hvilke momenter man tar med eller utelater, hvilke forhold man vektlegger, osv. – vil i mange tilfeller avgjøre hva som blir utfallet i en rettssak og dermed blir rett.

UTEN KONTROLL. Ikke minst bruker Graver mye tid og krefter på å vise at juristene har mye makt når man må veie ulike rettigheter opp mot hverandre (for eksempel kan retten til ikke å bli utsatt for diskriminerende og hatefulle offentlige ytringer, kollidere med retten til å ytre seg). Særlig i tilfeller der vår nasjonale rett står i motsetning til internasjonal rett (som Den europeiske menneskerettskonvensjon), står juristene overfor store utfordringer og skaper rett med sine beslutninger.

Ifølge Graver har her krefter sluppet løs som vi ikke har kontroll over (det finnes jo ingen overnasjonal lovgiver som kan foreta politiske beslutninger som kan styre den internasjonale rettsutviklingen). Kanskje må løsningen her bestå i å sikre at menneskerettighetene blir en uunngåelig premiss for de nasjonale politiske diskusjonene og beslutningene, hevder han.

VIKTIG INNSPILL. Gravers bok er et viktig innspill i sentrale debatter omkring juristrollen. Han har et usedvanlig godt poeng når han hevder at «retten blir hva juristene gjør den til. Juristene har derfor et selvstendig ansvar som følge av at retten formes av hva de gjør, uansett hva de gjør. De har ingen rett til å unnskylde seg med at de bare gjør det som følger av retten» (124–5).

Med hensyn til pedagogisk framstilling står imidlertid mye tilbake å ønske. Enkelte partier virker unødig abstrakte, mange formuleringer framstår som knudrete norsk og forklarende partier som gir mening til teksten, kommer til tider altfor sent. Riktignok sier han i forordet at boken er skrevet for jurister, men Johs. Andenæs har jo med sine bøker vist oss at man kan uttrykke seg presist og pedagogisk også i juridiske spørsmål.

INKURIE. En ting til slutt: Graver hevder et sted at «det å følge loven ofte ikke er tilstrekkelig til at en handling fremstår som umoralsk» (126). Vi får håpe dette er en inkurie, og at det skal stå moralsk. I motsatt fall forutsetter han jo at lovlydighet normalt er en betingelse (om enn ikke tilstrekkelig betingelse) for umoralsk opptreden. Da ville retten miste enhver troverdighet.
 

Av Espen Schaanning
Publisert 29. nov. 2012 16:01