Sykdomskontekster

Forfatterne kommer fra ulike humanistiske disipliner, samt medisin, og resultatet er en ekte tverrfaglig bok om sykdom og sykdomserfaringer.

At litterære tekster kan formidle viktig kunnskap om sykdom og sykdomserfaringer, er et lite originalt synspunkt. Da tenker vi gjerne at en forfatter på en særegen måte får fram trekk ved sykdommen som vanskelig lar seg formidle i en nøktern, klinisk beskrivelse.

Men å gå et skritt videre og hevde at en litterær tekst også kan forme, det vi si skape et begrepslig rom for, medisinsk-kliniske beskrivelser, er mer kontroversielt. For er ikke sykdomstegn og sykdomssymptomer tilnærmet objektive størrelser, og skal ikke legens kliniske kompetanse utøves med et kjølig, naturvitenskapelig skolert blikk?

Bidragene i denne artikkelsamlingen om sykdom og sykdomserfaringer belyser på ulike vis hvordan en slik enkel, nærmest reduksjonistisk, tilnærming kommer til kort i møte med eksempler fra medisin- og kulturhistorien.

SYKDOM SOM REALITET OG ERFARING. Redaktørene Knut Stene-Johansen og Frederik Tygstrup skriver i sin fine innledning at hensikten med boka er å vise hvordan ulike kontekster omgir det basale menneskelige fenomenet vi kaller sykdom. ”Illness” brukes både om sykdom forstått som en biologisk realitet (ofte kalt ”disease”), og om sykdomserfaringer (ofte kalt ”illness”). Vi får imidlertid ingen forklaring på hvorfor man her har valgt å gå bort fra den vanlige måten å skille mellom objektive og subjektive aspekter ved sykdom.

Artiklene er gruppert under overskriftene klinikk, fenomenologi og (kunnskaps)arkeologi. Som redaktørene selv påpeker, er det imidlertid komplekse forbindelser mellom disse tre perspektivene, og jeg er i tvil om inndelingen befordrer lesearbeidet.

Av de norske bidragene festet jeg meg særlig ved Drude von der Fehrs artikkel om den russiske nevropsykologen Alexander Luria og ved hennes stimulerende refleksjoner rundt begrepet ”romantisk vitenskap”. Hun sannsynliggjør på en fin måte at humaniora kan være en ressurs for klinisk relevant begrepsdannelse, og analogien hun antyder mellom det poetiske språket og beskrivelsen av enkelttilfellet, er spesielt interessant.

LESEREN SETTES PÅ SPORET. I sin artikkel om radesykehusene på slutten av 1700-tallet hevder Anne Kveim Lie at radesykehusene representerer en annen medisinsk epistemologi enn den gryende moderne medisin vi kjenner fra siste halvdel av 1800-tallet. En så vidtrekkende påstand er det selvsagt umulig å underbygge skikkelig i en artikkel på 14 sider, og selv om Kveim Lies artikkel er tankevekkende, illustrerer den også en viktig begrensning ved antologisjangeren:

Vi blir kjent med ulike perspektiver, men det er ikke rom for grundige drøftinger. Det får være en trøst at leseren settes på sporet av interessante problemstillinger, og artiklene i boka har stort sett fyldige referanselister som inviterer til videre lesning.

Kirklins artikkel om nødvendigheten av å bringe konteksten sterkere inn i medisinsk-etiske diskusjoner, er interessant og viktig, mens Hamraouïs artikkel om legen Lénac (1693–1770) viser en problematisk side ved en viss type fransk filosofi, der begrepslig klarhet neppe er en dyd – skjønt jeg er åpen for at problemet i dette tilfellet har sittet hos leseren.

Medical humanities er et lite utviklet fagområde i Norge. Redaktørene håper at boka skal bli en ressurs for folk som vil utforske grenselandet mellom ”de to kulturene”. Boka er således først og fremst ment for fagfolk og studenter, og tanken er å sette kontroversielle tema i grenselandet mellom humaniora og medisin på dagsorden.

Selv om det i flere av artiklene er interessante ansatser til viktige diskusjoner, er det min vurdering at kvaliteten på artiklene er for ujevn til at boka vil kunne bli den ressursen redaktørene håper på.

En detalj til slutt: Det hadde gjort seg med en ekstra runde korrekturlesning, for her er overraskende mange trykkfeil.
 

Av Åge Wifstad
Publisert 12. mars 2013 14:57 - Sist endret 12. mars 2013 14:57