En mangefasettert forsker

Bergverkene var hele tiden tiltenkt en viktig rolle i landets økonomiske utvikling, og Johan Herman Lie Vogt spilte her en særdeles sentral rolle.

Børresens bok tilhører en nokså sjelden sjanger i Norge, forskerbiografien eller akademikerbiografien. Dens forgjengere teller blant andre Geir Hestmarks bok om Vogts geologkollega Waldemar Christopher Brøgger, Arild Stubhaugs om matematikerne Niels Henrik Abel og Sophus Lie og Nils Johan Ringdals om språkforskeren Georg Morgenstierne, men ikke mange flere. Robert Marc Friedmans bok om meteorologen Vilhelm Bjerknes er en mer rendyrket vitenskapshistorie. Når Fridtjof Nansen har fått biografier, skyldes det ikke først og fremst hans rolle som vitenskapsmann (han var fremragende), men hans plass i offentligheten for øvrig.

MANGE ROLLER. Boka om Johan Herman Lie Vogt (1858–1932) har betydelig verdi som geologiens, metallurgiens og mineralogiens vitenskapshistorie, men dens fremste fortjeneste er at den gjennom en full, biografisk studie fra fødsel til grav på en utmerket måte rammer inn den vitenskapelige virksomheten i de roller Vogt spilte. De viktigste av disse var studentrollen, professorrollen, rådgiverrollen overfor næringslivet, rollen som offentlig debattant og vitenskapelig formidler av sitt fag og ikke minst rollen som familiemann.

Det sentrale poeng hos Anne Kristine Børresen, slik jeg leser henne, er hvordan disse rollene påvirket hverandre, gikk over i hverandre og langt på vei forutsatte hverandre. Vogt kom fra en embets- og akademikerfamilie. Hans far var distriktslege og forsket på si; hans onkel var den fremragende matematikeren Sophus Lie. Han ble sterkt oppmuntret og hjulpet fram av familie og lærere på universitetet i Kristiania, ikke minst til å reise til utlandets beste universiteter og bergakademier. Uten å undervurdere Vogts egne talenter, får forfatteren fram hvordan en student og ung forsker i 1870- og 80-årene fikk dører åpnet ved hjelp av eldre kolleger og mentorer, ikke minst W. C. Brøgger. Vogt ble professor ved Det Kongelige Frederiks i 1886, snaut 28 år gammel.

RIVALISERING. Professorrollen var allsidig. Undervisning og forskning innebar å ta på seg store oppgaver i anskaffelse og organisering av utstyr og assistenthjelp, både i laboratoriene og i felten, der geologene ofte befant seg. Vogts fag var betydelig mer fysisk krevende enn tilfellet var i de fleste andre fag ved universitetet. Et av de store gjennombrudd i hans vitenskap kom for øvrig i laboratoriet, gjennom bruken av stadig bedre mikroskoper.

Detaljene i den vitenskapelige virksomheten er så vidt jeg kan se, godt og kyndig beskrevet. Debatter og rivalisering mellom fagfeller, både på det faglige, personlige og institusjonelle plan, er fascinerende beskrevet og utgjør et godt bidrag til universitetshistorien. Børresen kunne kanskje ha gjort mer ut av forholdet mellom selve granskingen i felten og laboratoriene og de store teorier om berggrunnens tilblivelse.

INDUSTRIBYGGER. Bergstudiet ble tidlig flyttet fra Kongsberg til hovedstaden. Det hadde fra første stund et praktisk-økonomisk siktemål, langt videre enn universitetets andre studier. Professorene stod i spissen for Norges Geologiske Undersøkelse (NGU, grunnlagt i 1858). Bergverkene var hele tiden tiltenkt en viktig rolle i landets økonomiske utvikling, og Vogt spilte her en særdeles sentral rolle. Hans kontakter til bergverksnæringen var mange og tette, og han virket i hele sitt faglige liv som nær rådgiver, ofte mot honorar. Da bergstudiet ble flyttet til Norges Tekniske Høyskole (NTH) etter åpningen i 1910, fulgte Vogt med, og vitenskapen og næringslivet ble enda tettere knyttet sammen. Mye av Vogts innsats som offentlig debattant og vitenskapelig formidler hadde et slikt praktisk siktemål. Han var således en sentral aktør som gründer og industribygger.

FAMILIEN. I denne allsidige virksomheten spilte familien en viktig rolle. Hans kone Abigael, en talentfull kvinne med et nesten fullført lærerstudium, spilte etter tidens normer rollen som hjemmeværende hustru med ansvar for hus og seks barn. Men hun var noe langt mer, nemlig vertinne for Vogts tallrike venner og forbindelser i vitenskap og næringsliv. Hjemmet var ikke bare en sosial arena i snever forstand, men en arena for å knytte folk sammen med vitenskapelige og økonomiske hensyn i sinne. Det var ikke bare et sted å trekke seg tilbake, men et sted å søke seg til. Slik selskapelighet kostet, men ga også inntekter fra næringslivet.

Til denne livsformen, der det offentlige og private, yrke og familie, et stykke på vei går i ett, finnes det teoretiske bidrag i litteraturen. Både her og hva angår den rent vitenskapelige virksomheten, kunne en leser ha ønsket seg mer teoretiske innspill fra forfatteren. Det skygger ikke for inntrykket av en lærerik og velskrevet bok.

Av Jan Eivind Myhre
Publisert 7. aug. 2012 11:15 - Sist endret 7. aug. 2012 11:16