Vår første kvinnelige professor

Kristine Bonnevie var ikke bare vår første kvinnelige professor. Hun sto også sentralt i utviklingen av moderne biologi i Norge.  

Det er betimelig at Kristine Bonnevie nå har fått sin biografi – «Kristine Bonnevie. Et forskerliv» – hundre år etter at hun ble professor i zoologi. Tyngden av stoffet om Bonnevies forskning finnes egentlig i tre av de seks kapitlene – «Havets hemmeligheter», «Cellens mysterier» og «Arvelighetens gåter». De indikerer samtidig faser i Bonnevies forskning.


RIK KONTEKST. Dette er også bokas beste del. Vi får et godt innblikk i hjemlige og internasjonale forutsetninger for den forskningssituasjonen Bonnevie møtte etter at hun i 1890-årene valgte zoologien fremfor medisinen. I Norge var biologien sterkt knyttet til havforskningen, og Bonnevie startet sin forskning innenfor marinbiologien. Fra omkring 1900 ble celleforskningen mer sentral for henne, noe som ledet over i mer omfattende spørsmål om arvelighet og dens samfunnsmessige implikasjoner. I 1916 ble hun leder av et nyopprettet Institutt for arvelighetsforskning ved universitetet. Vi får et klart bilde av hvor sentralt Bonnevie plasserte seg i forhold til noen av de viktigste utviklingstrekk i tidens biologi. Hun var, med forfatternes ord, på rett plass til rett tid, ved at hun begynte sin celleforskning nettopp da diskusjonene etter gjenoppdagelsen av Mendels arvelover skjøt fart. Hun arbeidet hos og pleiet langvarige forbindelser med en rekke internasjonale størrelser innenfor feltet, og følte seg hjemme blant eliten av datidens celleforskere. Framstillingen viser også at Bonnevies kjønn ikke synes å ha virket i hennes disfavør når det gjaldt å komme inn i forskningsmiljøene. Forfatterne har lyktes med å skape en rik kontekst rundt Bonnevie som forsker.


ARVELÆREN. Kanskje er konteksten litt for rik. Stundom får den sitt eget liv, og hovedpersonens plass i bildet blir utydelig. Og noen steder kunne man ønske mer sammenfattende vurderinger. For eksempel av den betydningen en kvinnelig professor hadde for andre kvinner, i en periode da de begynte å trenge inn i akademia. Her forblir historiene om kvinnene separate historier. Når det gjelder debatten om arvelære, eugenikk og rasetenkning, omtaler forfatterne standpunktene til en rekke forskere og debattanter. Ikke overraskende plasserer de Kristine Bonnevie og Otto Lous Mohr på den ene fløyen og Jon Alfred Mjøen, med sitt rasistiske syn, på den andre. Men grunnlaget for å plassere deltakerne i debatten, klargjøres i liten grad. Og det drøftes ikke hvordan standpunktene utviklet seg fra tida omkring århundreskiftet fram til den annen verdenskrig. I det hele kan det sies at forfatterne med fordel kunne lagt noe større vekt på hvordan ting utviklet seg over tid.    


UTVIDET BILDE. Kristine Bonnevie var ikke bare forsker. Vi finner da også tre kapitler om andre sider ved livet. Her er flere interessante avsnitt: Om forholdet til kvinnesak, som hun programmatisk holdt en viss avstand til, men i praksis engasjerte seg i. Om arbeidet i Folkeforbundet og annet internasjonalt arbeid, som viser at hun ble sett på med respekt for mer enn sin faglige virksomhet, selv om hennes faglige rykte nok var til hjelp. Hennes brede sosiale virksomhet overfor studentene kommer også godt fram. Vi får et utvidet bilde av Bonnevie i forhold til det som er allment kjent.   


Men disse kapitlene reiser også problemer. Her er store avsnitt om Bonnevies undervisning, om popularisering og folkeopplysning. Og en bred beskrivelse av livet på seteren «Snefugl» i Rondane, som hun kjøpte i 1924, og hvor hun brakte med seg familie, kolleger og studenter. Her drev Bonnevie og gjestene mye forskning og annet faglig arbeid. Det virker kunstig når alt dette er skilt fra forskningen og plassert sammen med stoff som har lite med det faglige å gjøre. For Bonnevie, som for så mange andre i denne perioden, var forskning, undervisning og folkeopplysning deler av et hele.  


STRAMMERE REDIGERING. Deler av disse kapitlene bidrar lite til å belyse Kristine Bonnevies liv. Tidlig i første kapittel får vi en lang beskrivelse av hennes slekt tilbake til 1700-tallet, uten relevans for forståelsen av bokas hovedperson. I den andre enden forlenges historien, i forbindelse med Chateau Neuf, til 50 år etter Bonnevies død. Boka hadde tjent på strammere redigering. En tettere språkvask og korrektur kunne ha fanget opp anakronismer og navneforvekslinger. Men utvalget av bilder er utmerket.  
Og hovedinntrykket? At de beste partiene i denne boka kan leses med stor glede og stort utbytte. Dernest at gleden kunne vært enda større om mer vekt var lagt på redigeringen.  
 

Av Edgeir Benum
Publisert 11. jan. 2013 11:11 - Sist endret 11. jan. 2013 11:11