Til kildene, opp Nilen!

Det skal enorme mengder kunnskaper til for å kunne skrive en bok som denne.

Nilen er en av de virkelig mytologiske elvene. Selv om mange fører langt større vannmengder, som Amazonas og Kongo, er Nilen verdens lengste. Få elver kan dessuten måle seg med Nilens kulturelle betydning. Det måtte være Eufrat og Tigris, og de store indiske flodene Ganges, Brahmaputra og Indus, eller Chang Jiang (Yangtse) og Huang He (Den gule flod) i Kina.

I sin “biografi” om Nilen overbeviser Terje Tvedt oss om at denne elven har sin helt egen puls – og nesten at den fortjener undertittelen “historiens elv”, i bestemt form. Den renner gjennom elleve land med mer enn tusen folkeslag, og har i uminnelige tider vært selve kilden til deres kultur, mytologi og daglige brød.


Ingen steder er dette mer tydelig enn i Nildeltaet, der Tvedt starter sin reise gjennom de litterære kildene, opp mot Nilens vannkilder, i Etiopia, Burundi og de store sjøene i hjertet av Afrika, mer enn seks tusen kilometer unna.

ENORME SVEIP. Bokens spenn er svært bredt og langt, den følger “historiens elv” og elvens historie vertikalt og horisontalt – geografisk, geopolitisk, økonomisk, økologisk, teknologisk, intellektuelt og mer. Helt fra start foretar Tvedt enorme sveip, fra faraoenes tid fram til våre dager. Nildeltaet alene har vært av den største betydning, ikke bare for Egypts mange tusen år gamle sivilisasjon, men også for den greske og romerske, bare for å nevne noen.

Utlegningene av Napoleons felttog og okkupasjon av Egypt, og den tunge, franske lærdomstradisjonen som utviklet seg etter oppdagelsen av Egypts svimlende, kulturelle oldtidsskatter, følges opp med stormaktspillet mellom britene, franskmennene og osmanerne. Men Tvedt serverer oss også en høyst berettiget kritikk av Edward Saids innflytelsesrike tese rundt “orientalismen”, der den europeiske kunnskapstradisjonen nesten utelukkende tolkes som en forlengelse av koloniprosjektet og det imperialistiske ønsket om dominans over “den andre”, gjennom stereotypier og mer eller mindre bevisste fordommer rundt det orientalske.
Slik fortsetter det oppstrøms, gjennom over fire hundre tettskrevne sider.

TUNG KUNNSKAP. Det skal enorme mengder kunnskaper til for å kunne skrive en bok som Tvedts. Han er professor ved Institutt for geografi i Bergen, og i globalhistorie ved Universitetet i Oslo. Han har gjort seg bemerket i den offentlige debatt (ikke minst som kritiker av de intellektuelle premissene for det vestlige bistandsprosjektet), og som programleder/-skaper for prisbelønte tv-serier om vannets historie og fremtid. Parallelt med boken har han også arbeidet med en tv-serie om Nilen. Men Tvedt har a day job: Gjennom flere tiår har han opparbeidet seg virkelig tunge kunnskaper om Nilen. Blant annet har han utgitt/redigert et imponerende, bibliografisk verk om Nilen-litteratur i de siste hundreårene (The Nile: An Annotated bibliography. 2004).

HVORFOR? I møtet med et så rikt verk som Tvedts bok, ville det vært respektløst å ikke komme med noen innvendinger. Var det for eksempel virkelig Nilen som fikk filosofen Thales til å utvikle en metafysikk rundt teorien om at “alt er vann”? Og det finnes ikke “få, om noen, paralleller” til Muhammed Alis mord på mamelukkene i Kairo i 1811, der han inviterte dem til fest og forsoning, men sørget for at alle ble snikmyrdet. Det finnes flust av paralleller. Og når Tvedt har en så tung kunnskap om Nilen-litteraturen, hvorfor nevnes ikke Tim Jeals arbeider i bibliografien eller andre steder? Jeal har tidligere skrevet biografier om Livingstone og Stanley, og utgav i fjor boken Explorers of the Nile, der ny informasjon kommer fram om to av de første, nemlig Richard Burton og John Hanning Speke.   

Tvedts bok er svært kompetent skrevet, men undertegnede har problem med ett av de stilistiske nivåene: når forfatteren forsøker å lage en slags reiseskildring ut av boken, noe han gjør med jevne mellomrom. Disse partiene fungerer dårlig i forhold til resten, og gjør ofte lite annet enn å flagge at Tvedt har vært på stedene han skriver om. De skaper ikke det nærvær og den identifikasjon som de ideelt sett burde, men virker ofte påklistret.

OM OSS. Det betyr på ingen måte at Nilen – historiens elv er kjedelig lesning. Den er tvert om et oppkomme av kunnskap, historie(r) og fantastiske bragder, og burde kanskje vunnet Brageprisen i sakprosa. Tveds bok er uansett langt sterkere enn Torbjørn Færøviks bok om Kina under Mao, som sterkt preges av parafrasering av sekundærkilder mange av oss kjenner fra før.


Det er vanskelig å tenke seg en historie-, geografi- eller politisk interessert person som ikke vil ha glede av Tvedt bok. Den handler like mye om Europa som om Afrika, like mye om oss som om dem – med Nilen som alle tings målestokk.
 

Av Morten A. Strøksnes
Publisert 7. feb. 2013 10:18 - Sist endret 7. feb. 2013 10:20