Eva Mæhre Lauritzen var gjennom 37 år, inntil hun gikk av med pensjon sommeren 2011, ansatt som førsteamanuensis i botanikk ved Skoletjenesten ved De Naturhistoriske Museer på Tøyen. I denne perioden har hun rimeligvis holdt utallige foredrag og omvisninger. Hun sier selv at det er nytteplantene som spesielt har interessert henne.
Hun har valgt ut seks av dem, der hun, med egne ord, har foretatt et “dypdykk i historien”. Artene får hver sitt kapittel: Pepper – kryddernes konge! Tobakk – medisinplanten som ble et samfunnsproblem. Kaffe – nytelse og stimulans. Poteten – den herlige knollen! Bomull – fiber, revolusjon og dongeri. Sukker – det deilige og søte.
ENDRET HVERDAGEN. Disse seks artene har utvilsomt endret den norske hverdagen. Vi fikk pepper på menyen fra India via Middelhavsområdet på første halvdel av 1200-tallet. Sukker fra sukkerrør stammer sannsynligvis opprinnelig fra Ny-Guinea og nådde Norge, selvsagt via mange mellomstasjoner, på 1500-tallet. Spanske og portugisiske sjøfarere brakte tobakk og potet fra Amerika til Europa, og disse nådde Norge henholdsvis på 16- og 17-hundretallet. Omtrent samtidig får vi inn kaffe, som opprinnelig stammer fra Etiopia, og bomull, der den viktigste arten stammer fra Amerika.
Hver art har fått sitt hovedkapittel og starter altså med “Pepper – kryddernes konge!”. I parentes bemerket er bruken av tallrike utropstegn litt maniert. Pepperkapitlet er ellers eksemplarisk strukturert. Det starter med “Fakta om pepper”, inkludert en tekstboks “Slik er pepperplanten”, deretter følger et interessant kapittel om historien “Blant verdens eldste handelsvarer”, for å slutte med nåtid og “Pepper er fortsatt vårt viktigste krydder”, inkludert en tekstboks som gir en oversikt over verdens pepperproduksjon fordelt på de viktigste land i 2011. Boka hadde vunnet på at denne strukturen var gjennomført for alle seks artene. Slik er det ikke. Der vi for eksempel forventer å finne fakta om sukkerrør, finner vi fakta om sukkerroer, og vi leter forgjeves etter data om verdens kaffeproduksjon.
Forfatteren har valgt å dele hovedkapitlene inn i en rekke småkapitler, oftest på under en side. Dette gir boka en kåseriaktig og anekdotisk form. Dypere sosioøkonomiske og historiske analyser står ikke på dagsordenen. Småkapitlene gjør boka lettlest, men stoffet kan bli litt opphakket og ustrukturert. Repetisjoner er også uunngåelige. Og når slavene “dør som fluer” i flere av kapitlene, kan det virke litt klisjeaktig.
DA PAVEN FIKK KAFFE. Blant de mange småpussige historiene finner en også tankevekkende stoff. Kaffeplanten kan gi et eksempel. Kaffen kom til Europa via de muslimske araberne. En av dem som tidlig fikk smake kaffe, var pave Clement den 8., som døde i 1605. En av prestene hans kom med denne muslimske drikken og ønsket at paven skulle forby den. Paven skal da ha uttalt følgende: “Hvorfor forby den? Den smaker så godt at det ville være synd å la de vantro ha eneretten på den. Vi lurer Satan og ved å døpe den til en ekte kristen drikk.”
Oppblomstring av kaffehus og kaffe som den nye sosiale drikken, dels til erstatning for øl og sprit, har åpenbart betydd mye. Alle kunne møtes og delta i meningsutveksling i kaffehusene, der vi må tro at debattene ble mer edruelige enn i datidens ølkneiper. Dette fenomenet har endatil vært sett i sammenheng med demokratiutviklingen i Europa og ellers.
Denne anmelder har ikke funnet alvorlige, botaniske feil i boka, selv om det kanskje er litt overdrevet å si at “Linnes klassifikasjon er fortsatt i bruk”. Boka er kanskje også litt overflatisk når det gjelder innholdsstoffenes kjemi og virkning. Det ville vært greit med kildehenvisninger og utdyping av påstander som for eksempel: “Blant annet inneholder pepper fem fenolamider, ulike kjemiske stoffer som har langt bedre virkning enn antioksydanter”, at kaffedrikkere har mindre risiko for å utvikle Alzheimer, Parkinson og Diabetes 2, samt at “Litt av kaffens popularitet kan skyldes at den frigjør hormonet dopamin i hjernen, et stoff som gir oss økt glede og lyst.”
Men alt i alt: Billedstoffet i boka er fascinerende. Boka er lettlest og lesverdig. Den er underholdende – og til tider også tankevekkende.