Lettleste hemmelige partikler

Endelig. Denne boken har jeg ventet lenge på. “De hemmelige partiklene”, skrevet av Bjørn Samset, håper jeg betyr starten på en serie av seriøse bøker om vitenskapelige temaer skrevet på et språk som de fleste kan forstå. Og hvis man ikke skulle forstå alt, at man likevel får inspirasjon til å lese videre.

Og har du en tenåring hjemme som går ut i ti minusgrader midt på natta for å titte på stjernene, så er dette den perfekte presang.

“De hemmelige partiklene – hvordan verden er skrudd sammen” handler om nettopp dette. Hvis man ser innover og innover, hva er det stjerner, jorda, planter og mennesker består av? Hva er naturens byggesteiner, og hvordan oppfører de seg når de møter hverandre?

Boka gir en utmerket introduksjon til moderne partikkelfysikk og forteller om et vidt spekter av fenomener. Fra det minste til det største, fra elementærpartikler som kvarker og fundamentale krefter til Big Bang, mørk materie og svarte hull.

Denne boka er høyst aktuell. Med den ferske oppdagelsen av Higgspartikkelen og fjorårets nobelpris treffer den blink med å tilby lettfattelige og tilgjengelige forklaringer på fenomener som denne og andre oppdagelser berører. Den gir også en solid bakgrunn for å følge og forstå videre oppdagelser som forhåpentligvis kommer.

Boka omfatter både partikkelfysikkteori, en forklaring av metoder og en mer teknisk gjennomgang av typiske eksperimenter og teknologier som man bruker i moderne partikkelfysikk. Alt uten bruk av en eneste ligning. Vel, ok, kanskje en eller to kan ha gjemt seg i teksten.

Dette gjør boka til et funn for oss som formidler fysikk, og jeg tenker den blir til stor nytte også for lærere og elever på ungdomsskole og videregående. En inngangsport både til forskning og fysikk. Samtidig kan den like gjerne også leses av nysgjerrige unge og voksne, uten noe fokus på verken læringsplan eller studier.

Teksten er krydret av anekdoter som gir liv til historiske oppdagelser, livet som forsker og pussige hendelser. Dette hjelper til å lage pusterom som en leser kan nyte før man starter å lese neste bit.

Språket er lettfattelig og godt, likevel presist og fokusert. Forenklinger blir ikke for enkle, og analogier passer godt til det temaet som beskrives. Ofte gir de også ekstra innsikt i fenomener som er vanskelige å visualisere. Kroppen beskrives for eksempel som en gluonsky – en morsom filosofisk beskrivelse man kan dvele ved.

Illustrasjonene er gode og treffende, spesielt de som innleder hvert kapittel, men posisjoneringen til bildene ellers i teksten fungerer bedre i den siste halvdelen av boka enn i den første. To eksempler er bildene av periodetabellen og atommodellen, som nok kommer før dette egentlig blir beskrevet. Ikke et stort problem siden man lett kan bla tilbake.

Forfatteren fortjener all honnør for å ha startet og avsluttet med glans et så krevende prosjekt som det er å skrive en slik bok. Det er en veldig vanskelig oppgave som han løser på en spesielt elegant måte. Som om han spiller et teknisk veldig vanskelig stykke på en spesiell og vanskelig gitar og får det til å høres lett ut. Nå vil vi høre mer.

 

Av Heidi Sandaker
Publisert 24. apr. 2014 10:41