En hjerteskjærende historie

Den unge, livsglade legen om bord på Fram døde som narkotikavrak. Fridtjof Nansen ga ham aldri opp.  

Henrik Greve Blessings liv er en tragisk historie. Han døde som narkotikavrak 49 år gammel, mens han kunne ha nytt et eventyrlig vellykket liv. Blessings skjebne etter den berømte Fram-ferden i årene 1893 til 1896 er en mindre kjent del av polarhistorien, som Norum har belyst på en levende, og til dels hjerteskjærende, måte.

Både Blessing selv, hans venner og Norum legger vekt på at den første Fram-ferden var det som tippet livet i feil retning. Det var tross alt der misbruket av narkotika begynte. Allikevel, i likhet med hos en annen av heltene fra ekspedisjonen, Hjalmar Johansen, kan vi skimte små svakheter også før den store ekspedisjonen tok til. Det var noen rykter om litt mye alkohol i hans tid som student, og han sikret seg et lager av akevitt og konjakk i sin lugar før avgang, til tross for at Nansen egentlig hadde forbudt brennevin om bord. Dog ble lageret brukt mer for å lage oppmuntring og fest underveis enn til eget bruk.

BLESSING var en svært populær person, både på Fram og ellers. I sine nyktre perioder gjennom hele livet var han avholdt og en skaper av moro og trivsel rundt seg, og gamle venner forble trofaste selv om han sviktet dem gang på gang. Ved hans begravelse sto både Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup og medisinprofessor Francis Harbitz æresvakter ved båren. Dødsfallet ble til og med omtalt i New York Times.

Da Blessing søkte om å bli med på Nansens polferd, hadde han igjen et halvt år av legestudiene. Men han ble antatt fordi han var god på ski og fordi Nansen hadde problemer med å få med akademikere på ekspedisjonen. Han ble uteksaminert bare noen dager før han gikk om bord på Fram som lege og botaniker. Han hadde da allerede skrevet flere ganger til Nansen for å be om lån av penger, noe som han kom til å gjøre mange ganger gjennom resten av livet – igjen i likhet med Johansen.

Nansens vedvarende generøse støtte og forsøk på å hjelpe Blessing, er godt dokumentert av Norum. Det er ikke minst interessant å få referert fra Blessings dagbøker under Fram-ferden hans meget krasse kritikk av Nansens væremåte – det var nesten ikke til å holde ut. Allikevel savnet Blessing Nansen etter at denne dro fra skipet med Johansen, og han kom til å ønske at han ikke hadde vært så slem mot ham. Noen år senere hadde de et svært personlig og rørende oppgjør seg imellom, gjennom brevveksling som også kaster mer lys over Nansens personlighet og evne til selvinnsikt.

HVA VAR det så som skjedde med den unge, livsglade legen om bord på Fram? Det var lite arbeid for en lege der alle forble ved god helse. Selv den fryktede skjørbuken holdt seg borte. Ernæringsforskeren Norum kan fortelle oss mye interessant om grunnen til dette. Ifølge sin egen beretning begynte Blessing å eksperimentere med morfin og kokain for å se om kroppslige påkjenninger ville utløse skjørbuk. Dette virker som galskap og ganske uforståelig i dag, og det kan spekuleres på om det allikevel kunne ha gått galt med Blessing selv uten årene på Fram.

Til tross for mange gode intensjoner og forsøk på avvenning, ofte organisert og betalt for av Nansen og andre trofaste venner, sviktet Blessing både dem og seg selv stadig vekk. Flere narkotikafrie perioder på opp til ett år ble alltid avløst av på nytt å henfalle til tung bruk. Det er slik at leseren stønner fortvilet etter først å ha håpet at har han fått skikk på livet, for så å konstatere at han igjen velger å falle.

Norum beskriver Blessings opphold og arbeid i Afrika, som igjen kunne ha reddet ham, og til slutt hans tid som lege på hvalfangst i Sørishavet. Dette ble hans bane, da han fikk infeksjon av en pasient og den herjede kroppen ikke klarte å motstå det.

NORUMS BOK gir leseren ikke bare detaljene om Blessings liv, men også interessante skildringer av narkotikaavhengighet og av avvenningstilbud rundt forrige århundreskiftet, av skjørbuk og ernæring på polarferder, av flere sider ved Fridtjof Nansen. Boken etterlater leseren med en undring over hvorfor det skulle gå så galt med en mann som ellers hadde så mange positive trekk og muligheter.

Kan det ha vært en dypere årsak? Som Norum så elegant avslutter: «Han startet sitt eventyr mot Nordpolen og endte sine dager nær Sydpolen, så geografisk var han i alle fall bipolar»!

Publisert 3. feb. 2016 14:24 - Sist endret 3. feb. 2016 14:24