Forskningsrådets formidlingsignoranse

Norges forskningsråd har nylig utarbeidet et utkast til en nasjonal strategi for allmennrettet forskningsformidling. Det er et positivt tiltak. Men når et dokument skal vise «hovedretningen for satsingen på allmennrettet forsk-ningsformidling i Norge de neste 35 år», forventer man at det er atskillig mer gjennomarbeidet før det sendes ut til høring.

Dokumentet mangler seriøse forsøk på å problematisere og avklare hva forskningsformidling er og hva som forventes av ulike aktører i formidlingsprosessen fra forskere til publikum. Ved å neglisjere en voksende faglitteratur om emnet, demonstrerer man en manglende respekt for hva dette dreier seg om.

Utkastet viser ingen påfallende vilje til å kartlegge det arbeidet med formidling som allerede foregår ved andre institusjoner enn Norges forskningsråd. Det er sleivete når omtalen av aktiviteten ved universitetene delvis baseres på et notat fra den gangen (en del av) rådet het NAVF. Et foreldet dokument kan ikke gi en realistisk beskrivelse av det som skjer i dag. For eksempel nevnes universitetenes arbeid med informasjonsteknologi i formidlingen over-hodet ikke. På felter som rådet anbefaler at universitetene satser på, har Universitetet i Oslo allerede iverksatt tiltak

Forskningsrådet hevder at de ønsker å styrke den profesjonelle, kritiske forskningsjournalistikken i landet. Men innsatsen formuleres i særdeles uforpliktende ordelag («legge opp til en tettere og mer langsiktig dialog»). Og man kan saktens spørre hva slags kritisk journalistikk Forskningsrådet ønsker å stimulere til når de i sin konkurranse om årets journalistpris går ut med følgende utford-ring: «Fortell lesere, lyttere og seere om hvor spennende og viktig forskning er på et språk alle forstår.»

Er det kun slik Norges forskningsråd ønsker at pressen skal oppfylle sine forskningsjournalistiske forpliktelser i et demokrati?

Av Harald Hornmoen
Publisert 1. juni 1996 00:00