Kortslutning

Når "vitenskapens etos" diskuteres, er det ofte én i forsamlingen som tar ordet og sier: - Tanken om redelighet og åpenhet i vitenskapen er vakker, men hvem tror egentlig at normene faktisk følges av alle forskere? Ingen tror det, og taleren får blod på tann: - Det er ingen grunn til å tro at forskere er bedre enn andre mennesker. De søker makt, ære og penger, akkurat som andre. Flere nikker, og taleren konkluderer: - Nei, vitenskapens såkalte etos er neppe mer enn pynt og ferniss.

Her foretas en kortslutning. For det at normer brytes, gir ingen grunn til å avvise normene. At et samfunn opplever kriminalitet, får ikke samfunnet til å legalisere kriminelle handlinger! Vitenskapere kan og skal være uenige om mye. En viktig bestanddel i vitenskapens etos er nettopp kritikk. Men dersom den kritiske innstillingen slår over i tvil om man selv skal argumentere redelig og legge fram skikkelig dokumentasjon, nærmer man seg forskningsfusk. Og systematisk fusk vil alle unntatt fuskerne selv være enige om å slå hardt ned på. En intervjuundersøkelse i 1997 blant 64 anerkjente norske forskere innen samtlige fagområder viste stor enighet om hva som er god forskning (NIFU 7/97). Forskernes svar var ikke søndagsprekener, men bygde på deres daglige vurderinger av kollegers innsendte arbeider. Andre undersøkelser forteller om betydelig samstemthet om hva som kjennetegner god forskeratferd.

I vitenskapens etos ligger selve dens berettigelse. Hvis forskningens fremste oppgave var å finne opp nye dingser eller grave fram gamle pilspisser, ville det ikke være så farlig med etikken. Men fordi forskning først og fremst dreier seg om å søke sannhet og innsikt, kan ikke fusk tåles. Hvis akademikerne selv gjentar den intellektuelle kortslutningen ofte nok, mørklegges universitetet.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Etikk Av Johan L. Tønnesson
Publisert 1. feb. 1999 00:00 - Sist endret 20. feb. 2012 13:26