print logo

Kjedsomhet og tap

Påstand: En stor andel av elevene i vår 13-årige enhetsskole kjeder seg i de fleste timer, og mange har med god grunn følelsen av å være faglige tapere. Mye av årsaken ligger i en læreplan-, pensum- og prestasjonsfiksering som hindrer elevene i å bli sett og møtt som unike individer. Det samme gjelder universitetets studenter.

Noen vil mene at en slik påstand krever forskningsmessig belegg for å være interessant. Kanskje. Det man i alle fall ikke bør tillate seg, er – slik Dagbladet gjorde i en stort oppslått artikkelserie sist høst – å trekke sensasjonelle konklusjoner om skolens elendighet ut fra spinkle meningsmålinger. Enhver skikkelig utført og fortolket undersøkelse vil vise store variasjoner mellom elever/studenter, klasser/fag, skoler/universiteter og alderstrinn. Et fenomen som ”kjedsomhet” er heller ikke lett å måle. Men det blir likevel for tamt bare å henvise til nyanserte forskningsresultater når egne barn, elever og studenter daglig vitner om en skole som gir dem skuffelse på skuffelse. Hvilke Apollon -lesere mottar ikke slike vitnesbyrd?

Andre vil hevde at det er sunt å kjede seg og at det nødvendigvis må finnes tapere der det finnes vinnere – sånn er livet! De som hevder slikt, er ofte de utvalgte som selv vinner hver eneste dag eller som gjennom både arv og miljø har fått erkjennelseslystens nådegave: Selv i en ørken evner de lekende lett, eller med hard selvdisiplin, å slukke sin kunnskapstørst. Disse er nok meningsberettigede i denne debatten, men man gjør klokt i å møte deres normative utsagn med skepsis.

Vi vil hevde at daglig kjedsomhet og følelse av nederlag er et betydelig problem for både universitet og skole, især i en tid hvor en minkende del av verdiene skapes gjennom industriell, autoritær produksjon og reproduksjon, men hvor kritikk, kreativitet og kunnskap er stadig viktigere produktivkrefter.

På de følgende sidene vil til sammen tolv av UiOs egne fagfolk kommentere, supplere og nyansere det kritiske bildet som her er gitt. Risikerer vi å bli for ukritiske i vår kritikk? Både Karen Jensen og Kristin Klette peker på en slik fare. Klette minner om at det har skjedd store endringer i skolen de siste årene, og Rolv Mikkel Blakar forteller om omfattende tiltak for å dempe grunnlaget for eksamenshysteri blant studentene. Er det klokt å innføre langt større valgfrihet i skolen, slik Gudrun F. Eckblad anbefaler, eller styrker valgfriheten elevenes fordommer og gjør skolen mer konserverende? Svein Sjøberg hevder det siste og advarer samtidig mot ideen om at læreren skal være tusenkunstner. Edvard Befring vil at skolen skal bryte med ”allmenndanningsdogmet”, og Arne Næss anbefaler at grunnfagsutdanning ikke bare skal peke mot neste studietrinn, men ”være maksimalt givende i seg selv”.

En klassiker i moderne norsk skoledebatt er den påståtte motsetningen mellom kunnskap og omsorg. Tanken bak Apollon s skoleengasjement har vært at både universitet og skole må forene de to. Her finner vi støtte hos Ola Stafseng, som etter grundige, historiske studier hevder at selve tanken om kunnskap/omsorg som et motsetningspar er av relativt ny dato, og at den har sine røtter i prøyssisk skole og nazistisk militærpsykologi.

Meningene om skolen er mange, også blant universitetets eksperter. I denne debatten er det ikke bare de siste forskningsresultater og paradigmer som har gyldighet. Atheneren Aristoteles har fremdeles mye å si oss om læring. Men et spartansk kaserneideal for skolegangen, hvor lærdom er noe som omsorgsløst skal bankes inn i oss, hører forhåpentligvis fortiden – og kun fortiden – til.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Pedagogiske fag Av Johan L. Tønnesson
Publisert 1. jan. 2000 00:00