print logo

Fusk og ukultur

Det akademiske Norge ble rystet i sine grunnvoller i midten av januar da kreftforsker Jon Sudbø ble tatt i juks.

Han hadde ikke bare fikset på tallene i den vitenskapelige artikkelen han hadde fått publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet, han hadde diktet opp store deler av datamaterialet.

Det var grove faktafeil i datamaterialet som felte forskeren. Feil som måtte bli oppdaget før eller senere. Spørsmålet er om fusket hadde blitt oppdaget dersom Sudbø hadde lagt noe mer tankearbeid i å kamuflere jukset.

De fleste forskere vil naturlig nok vegre seg for å slå alarm om de får mistanke mot en kollega. Små justeringer i datamaterialet for å få signifikante resultater, er det så godt som umulig å påvise, og ikke minst så sent i prosessen at en artikkel blir sendt inn til vitenskapelig publisering. I USA er forskerne pålagt å oppbevare grunndata i 10 år i tilfelle kontroll. Slik er det ikke i Norge.

Vi lever i en tid med stadig større konkurranse innen forskningsverdenen. Tidsskriftene ønsker artikler med oppsiktsvekkende resultater, og den som vil bli professor må vise til et økende antall publikasjoner. Uten en lang publikasjonsliste på CVen er det også fort å falle igjennom når det søkes om forskningsmidler.

Forskning bygger i stor grad på tillit. Men det er ingen grunn til å tro at forskere generelt sett er mer redelige eller har en høyere moral enn andre eksemplarer av arten homo sapiens.

Nå som kommersialiseringen og konkurransen innen forskningen blir større, og med det fristelsene, må man tenke nøye gjennom hvilke tiltak som bør iverksettes for å hindre at noen tar snarveier.

Det er forskningssamfunnet selv som er den største ressursen i denne sammenheng. Åpenhet, sosial kontroll mellom forskerkollegaene og faglige kvalitetsrutiner på institusjonsnivå er viktig.

Når juks avsløres er det alltid bekvemt å fremstille saken som at det kun er ett råttent eple i kurven. I iveren etter å begrense skadene er det lett å blokkere for den selvransakingen som bør følge etter en slik skandale.

Professor i medisinsk etikk, Jan Helge Solbakk, har gått sterkt ut og kritisert det han mener er en ukultur når det gjelder medforfatterskap. Det har falt enkelte tungt for brystet.

Etter å ha gått gjennom Vancouver-reglene, synes det klart at det trengs en betydelig opprydding. Den ukulturen som Solbakk snakker om, pulveriserer ansvar og gjør det vanskeligere å oppdage fusk. Dette har hele det medisinske forskningsmiljøet et kollektivt ansvar for å ta tak i.

Emneord: Medisinske fag Av Harald Aas
Publisert 23. mar. 2006 00:00