Solens kontinent

På den afrikanske landsbygda et sted, går en jente og sanker ved. Solen over henne er brennende varm. Om noen timer er den borte og mørket faller på uten skumringstimens forvarsel. Da blir det straks kjøligere. Men i huset der hun bor finnes ingen brytere å skru på som kan bringe lys og varme. Hun og familien hennes lever et liv helt uten strøm. Kan vi forestille oss det?


Vi burde forsøke. For hvert femte menneske på jorden lever slik. Og enda mange flere – nærmere tre milliarder – lager ennå mat over åpen ild eller med dårlige ovner. Røyken dreper hvert år flere enn malaria, de fleste kvinner og barn.

Om noen år er jenta voksen. Vil hun da, som sin mor, måtte bruke store deler av dagen på å sanke ved og hente vann? Vil hun måtte se sine egne barn sitte i halvmørke, uten muligheter til å gjøre lekser? Og vil hun måtte lage og lagre maten deres på en måte som kan gjøre dem syke?
 

Risikoen for det er stor. For om ikke langt kraftige og mer målrettede tiltak settes i verk enn i dag, vil hun og nesten én milliard mennesker fremdeles være uten tilgang til elektrisitet i 2030, ifølge IEA, det internasjonale energibyråets siste rapport. Det er et dystert framtidsbilde. For tilgang til energi er også en nøkkel til sosial og økonomisk utvikling. Energi kan forandre liv og samfunn –  åpne muligheter for næringsliv, gi sysselsetting, utdanning og bedre helsetjenester.
 

Afrika rikt på energiressurser. Virkelig styrtrikt. Bare solenstrålene over en liten brøkdel av Sahara har teoretisk potensiale til å dekke hele verdens behov for elektrisitet. Vannkraftressursene er enorme. At kontinentet likevel mangler energi, er derfor bare et vondt paradoks. Ansvaret for å endre dette, tilhører hele verdenssamfunnet. Det som åpenbart trengs er kunnskaper, teknologi, investeringer – og sterk politisk vilje.
 

I et land langt borte, i der solstrålene aldri fikk riktig tak, men hvor en ubegripelig flaks sørget for enorme rikdommer fra fossile brensler, finnes forskere som er opptatt av de store sammenhengene mellom energi, miljø og utvikling. Når Universitetet i Oslo nå satser tungt på energiforskning, har samfunnsviterne fått en spesiell plass. Disse bør oljenasjonen, den norske offentligheten, lytte til. For vår tids store utfordring er også vår: å sørge for tilstrekkelig og miljøvennlig energi til dem som trenger det mest – de fattigste. Til hun som stadig sanker ved.

Av Trine Nickelsen
Publisert 7. feb. 2013 10:22 - Sist endret 7. feb. 2013 10:22