Å sette ord på

Gjennomføringsstrategi, ståstedsanalyse, optimal strukturfunksjon, reformimplementering, endringskapasitet, konsensuspunkter, strategiske aktører, kvalitetsmål, omforente løsninger, synergieffekter.

Vi feirer nasjonens språklige mangfold – det er Språkåret 2013. Foranledningen er Ivar Aasens fødsel for to hundre år siden, og en av intensjonene er kanskje å gjøre oss mer mottakelige for språkets muligheter. Det er i så fall fint, for det skrives stadig mer – ikke minst i offentlig forvaltning: Produksjonen av saksutredninger overgår trolig langt summen av det vi vanligvis kaller skjønn- og faglitteratur.

Språk er komplekse og sammensatte systemer. Inntil i dag har ingen greid å lage en fullstendig beskrivelse av et eneste av verdens mellom seks og sju tusen språk. Språkforskerne kan fortelle oss at ethvert språks ordforråd er ubegrenset. Nye ord kommer til hele tiden; vi låner dem, vi lager dem. Alle mulighetene det gir for å sette sammen og skape nye setninger, nytt meningsinnhold, virker endeløse. Alle språk kan uttrykke alt. Presist, nyansert, meningsfullt, tankevekkende.

Likevel er språket bare akkurat så rikt eller så fattig som vi gjør det til. Den ’utrederprosaen’ som Norge nå er helt fullt av, er i stor grad eksempel på det siste. Språket er gjennomgående tørt, tamt og tråkig. Begrepene gjerne abstrakte, beskrivelsene distanserte, nøytrale og uangripelige. Det norske saksbehandler- og utrederspråket gir oss mange kraftfulle uttrykk for mental slapphet.

Hvem har skylden? Noe ligger kanskje hos samfunnsviterne – som i stor grad er de som bemanner departementer, direktorater og lokalforvaltning. Det er ingen sterk tradisjon i norsk samfunnsvitenskap for å dyrke språk og estetikk i framstillingen – selv om det fins strålende eksempler på det motsatte. I samfunnsvitenskapelig praksis ligger det å forsøke å beherske en uoversiktlig sosial virkelighet ved hjelp av abstraksjoner og teorier. Begreper, metaforer og modeller utvikles for å kunne gripe det vage.

Men denne litt famlende jakten på virkeligheten kan gjøre språket utflytende og dvaskt. Og kanskje lider språket aller mest når det å imponere leseren med faguttrykk og tunge formuleringer blir det viktigste – heller enn å ta  jobben med å beskrive og formidle det kompliserte og sammensatte klart, tydelig og enklest mulig.

Av Trine Nickelsen
Publisert 29. aug. 2013 10:38 - Sist endret 29. aug. 2013 10:38