Fri og kritisk

«For sju-åtte år siden gikk jeg offentlig ut og kritiserte narkotikapolitikken. Det ble mye bråk», forteller Willy Pedersen til Apollon. Den anerkjente rusforskeren mener han kunne fått alvorlige problemer om han hadde jobbet på et av de anvendte, prosjektfinansierte forskingsinstituttene som får mye av midlene de trenger direkte fra fagdepartementene.

Det å si upopulære ting i dag, kan føre til reduserte bevilgninger til forskning og utredning i morgen. Trolig er problemet som Willy Pedersen peker på, minst like stort i departementer som ikke har med narkotikapolitikk å gjøre. 

Dersom han har rett, aktualiserer det også debatten om Norges forskningsråds rolle som en beskyttende buffer mellom politikk og forskning – mellom det som er politisk opportunt og det som er intellektuelt ærlig. Forskningsrådet kunne i enda sterkere grad være en upartisk mellommann som øker utredningenes legitimitet ved å gjøre dem mer forskningsbasert – og som dessuten fjerner mulige mistanker om kameraderi i tildelingen av oppdragene.  

For tiden går det motsatt vei for eksempel i UD. Departementet kutter dramatisk i bevilgningene til Forskningsrådets programmer for utviklingsforskning, særlig den som søker svar på hvordan fattigdommen best kan bekjempes. Samtidig går millioner fra bistandsbudsjettet til konsulentselskaper, som «International Law and Policy Institute», også kalt ILPI. Slike konsulentselskaper skal dekke departementets umiddelbare utredningsbehov.

Pedersens påpekning kan sette ILPI-saken, som VG har avslørt, i et nytt lys. Sentrale personer i selskapet har bånd til departementet; de har svært høye timesatser og har sikret seg millioner i utbytte. Naturlig nok ønsker de seg slike lukrative oppdrag også i framtiden. Ønsket om overskudd og utbytte kan underminere behovet for kritisk analyse.

I politikken er det behov for nye perspektiver og et kritisk korrektiv. Skal utrednings- og forskningsmiljøet fungere som en nøytral kunnskapsressurs i samfunnet, må det føle seg fri til å fremme alternative perspektiver, til å utfordre etablerte sannheter. Da bør det ikke få sine viktigste bevilgninger direkte fra departementene i form av kortsiktige konsulentoppdrag.

Dersom departementene nå legger om bevilgningene, bort fra Forskningsrådet og over til private konsulentselskaper, kan kostnadene gå opp og kvaliteten etter hvert gå ned. Hvem tjener på det?

Ikke verdens fattige. Ikke de rusavhengige. Og ikke oss andre heller.

 

Av Trine Nickelsen
Publisert 2. nov. 2016 16:41 - Sist endret 4. nov. 2016 12:55