Åpen tilgang til forskningen

Gode  tidsskrifter som publiserer vitenskapelige artikler, må alle universitetsbibliotek ha. Dette absolutte kravet kan friste forlag til å overprise tidsskriftene de utgir.

Og forlag lar seg åpenbart friste: Å tegne et abonnement er ofte svært dyrt, og prisene har steget kraftig de siste årene. Et årsabonnement på et tidsskrift med godt renommé kan koste opp mot 150 000 kroner. Universitetsbiblioteket i Oslo abonnerer på mer enn 30 000 elektroniske tidsskrifter og 3600 trykte, og de fleste av dem kontrolleres av noen få store, internasjonale og kommersielle forlag med enorm fortjeneste.

Mange steder utarmer kommersielle forlag allerede magre bibliotekbudsjetter. Eller verre: Setter en effektiv stopper for at forskning – som i stor grad er offentlig finansiert – kommer forskere, studenter og allmennhet i mange land til gode. 

Åpen tilgang til vitenskapelige artikler (Open Access) kan bli et mye billigere alternativ, og kanskje svekke noe av de store forlagenes dominans. Som tradisjonelle tidsskrifter, har også seriøse tidsskrifter med åpen publisering fagfellevurdering og stor utsiling av manuskripter som ikke er gode eller interessante nok.

UiO har for lengst gitt sine ansatte oppfordring om å publisere i slike tidsskrifter. I mai i år vedtok EU full åpen tilgang til forskningsresultater innen 2020. Vår egen kunnskapsminister anbefaler det samme og ønsker at Norge skal være et ‘forsiktig foregangsland’ i dette arbeidet.

Utviklingen er særlig gledelig for forskere og studenter i utviklingsland: Nå kan også de få tilgang til viktige forskningsresultater fra gode tidsskrifter – selv når eget bibliotek er like fattig som landet selv.

Hva er så kostnadene ved åpen publisering? Én pris å betale – som denne utgaven av Apollon dokumenterer – er framveksten av useriøse tidsskrifter, såkalte røvertidsskrifter. I en tid hvor publiseringspresset blir stadig sterkere, ser noen muligheter for lettjente penger. De som etablerer slike nettidsskrifter, stjeler troverdigheten til seriøse tidsskrifter ved å ape etter navn, form og styringsstruktur. Markedsføringen er aggressiv, avgiftene høye og kvalitetskontrollen lav eller fraværende. De som taper mest, er forskere i lav- og mellominntektsland. Publiseringspresset er stort også der, men ofte mangler støtten og veiledningen som yngre forskere andre steder får, og som kanskje kunne ha begrenset problemet.

Hva kan gjøres? Å øke bevisstheten om at svindlere finnes. Fordi nettidsskriftene er så enkle å etablere, er den faglige kontrollen spesielt nødvendig. Åpen tilgang til forskningsresultater er et viktig mål. Da må det være åpenhet om åpenheten.

Av Trine Nickelsen
Publisert 21. aug. 2016 18:01 - Sist endret 21. aug. 2016 18:02