Universitetet ser mot nord

Det er i nord det skjer. Temperaturen øker dobbelt så fort i Arktis som i resten av verden. Knapt noen gang før i historien er natur og folk blitt utsatt for større og raskere endringer:

Innlandsisen på Grønland smelter. Mer enn 100 kubikkilometer ismasse forsvinner hvert år. Hver dag tiner det nok til å dekke vannforbruket i Oslo i fire år.

Sjøisen smelter. Et areal tilsvarende Finnmark blir borte hvert år om vi ser året under ett, mens issmeltingen er enda større om sommeren, forteller klimaforsker Borgar Aamaas på Cicero. Av sommerisen forsvinner både Finnmark og Troms, og sannsynligvis en bit av Nordland også. I siste halvdel av dette århundre er det trolig ikke is igjen i Arktis på sommerstid.

Også permafrosten tiner, vegetasjonen forandrer seg, skoggrensen flytter seg to kilometer nordover hvert år, marine arter vandrer til nye steder, økosystemer endres og biodiversiteten påvirkes. Tradisjonelle levesett og fangstmetoder er mange steder truet. Det sies at Arktis er et enestående laboratorium for å forstå hva klimaendringene på kloden fører til.

I dette laboratoriet er også Universitetet i Oslo. Det er nærliggende å tenke at det helst er andre steder enn på UiO, beliggende på fattige 60° nord, at polarforskning drives. Vi er flere som har tenkt slik – inntil noen gode krefter, på initiativ fra rektor, begynte å kartlegge hva som virkelig finnes. Det skulle vise seg å være riktig mye.

På fire fakulteter og to museer, og innen en lang rekke disipliner, drives forskning på nordområdene. Et lite utvalg av dette viser vi i denne utgaven av Apollon.

Nå skal det satses, samordnes, formidles, utdannes. Breddeuniversitetet, med sine muligheter for tverrfaglige tilnærminger, åpner for flere perspektiver og helhetlig tenkning. UiO er rustet til å ta tak i sammensatte og kompliserte problemstillinger i nord.

Midt oppe i denne satsingen er det verdt å minne oss selv på hvilken lykkelig stilling landet vårt befinner seg i. Norsk sokkel på den nordlige halvkulen strekker seg over mer enn to millioner kvadratkilometer – nesten sju ganger landområdet. En tynn stripe land, skarve 1,6 km på det smaleste, ut mot et enormt hav, har gitt oss full råderett over enorme naturressurser, og dermed stor rikdom. Dette takket være en FN-ledet verdensorden med Havrettstraktaten i bunn. Våre økonomiske bidrag til FN blir i denne sammenheng for lommerusk å regne.

Vi skylder verden mye. Universitetet i Oslo har skjønt det for lengst.

 

Publisert 3. feb. 2016 13:59