Mindre utslipp, mer utvikling

I år er det 30 år siden FNs verdenskommisjon for miljø og utvikling, ledet av Gro Harlem Brundtland, la fram sin sluttrapport “Vår felles framtid”. For første gang i internasjonal sammenheng ble de store utfordringene knyttet til klima, miljø, fattigdom og ekstrem ulikhet sett sammen. Dette var uten tvil en viktig – faglig og politisk – innovasjon.  

At kommisjonen fant at det ikke var noen alvorlig motsetning mellom på den ene siden fattigdomsreduksjon, vekst og utvikling, og på den andre siden hensynet til global oppvarming og miljømessig bærekraft – er ikke viktigst og heller ikke helt korrekt.

Det viktigste var at kommisjonen tvang fram en ny og viktig debatt. Nå 30 år etter må vi innse at dette perspektivet lenge har vært forsvunnet fra debatten og lite framtredende i den miljø- og utviklingspolitikken som faktisk er blitt ført – som om verdenskommisjonens innsats var glemt.

Derfor er det gledelig at begge sider av bærekraftbegrepet nå har kommet på den globale dagsordenen. Mens miljøet ble utelatt i tusenårsmålene til FN, står det igjen sentralt i bærekraftmålene som FN lanserte høsten 2015. Målene er en felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030.

Dette nummeret av Apollon tar opp grønne innovasjoner, og søker med et sideblikk også å se på i hvilken grad innovasjonene kan kombinere miljøhensyn og sosiale hensyn. Den teknologiske og økonomiske utviklingen kan være del av løsningen, men også del av problemet: Økonomisk vekst kan true miljøet og samtidig gi større forskjeller mellom fattig og rik. Ny teknologi kan bidra til å redusere utslipp av klimagasser, men velstandsutviklingen kan også bidra til økte utslipp og overforbruk av jordas ressurser.

Verden trenger grønne innovasjoner som kan gi klimautslippsreduksjon kombinert med fattigdomsreduksjon. Utfordringen er ekstremt stor, og desto større når de største og mektigste landene for tiden velger topp-politikere som nekter for at det er noe globalt klimaproblem og som ønsker politisk isolasjonisme i stedet for et globalt, bærekraftig engasjement.

Mange forventer at universiteter i alle land skal bidra til løsningene. Kanskje en utviklingsbonus til alle – som en av artiklene i Apollon tar opp – kan lede til en bedre avveining mellom miljø og utvikling? En utviklingsbonus finansiert av skatter og avgifter på skadelige utslipp kan lede til mindre fattigdom og mer kollektiv fornuft i den globale miljøpolitikken, og bli støttet av mer fornuftige, politiske holdninger i det enkelte land.

Av Trine Nickelsen
Publisert 31. jan. 2018 10:40 - Sist endret 31. jan. 2018 10:40