Dristig forskning

For ti år siden overrasket han en hel verden: Den japanske forskeren Shinya Yamanaka hadde greid å få hudceller fra en 36 år gammel kvinne til å gå tilbake til start – og bli til stamcellene de hadde vært på fosterstadiet nesten 37 år tidligere.

Han ble advart, prosjektet var umulig. Likevel ble resultatet at han endret vårt syn på utvikling av celler og organismer for alltid. Forskningsresultatene fra laboratoriet i Japan viste seg å være lett å reprodusere for andre forskere, og teknologien han utviklet, brukes nå over hele verden. I fagkretser snakkes det om en revolusjon. Nå har forskerne helt nye muligheter til å studere hvordan sykdommer utvikler seg, frambringe nye medisiner, bygge nytt vev, nye organer. Dette gir håp til pasienter med håpløse sykdommer.

Førti år tidligere endret de norske forskerne Kristen Nygaard og Ole-Johan Dahl vårt syn på hva en datamaskin kan få til. De utviklet verdens første objektorienterte programmeringsspråk, Simula. For første gang kunne de som programmerer nå få ting direkte representert i datamaskinen. Så forut for sid tid var de to, at det skulle ta 20 år før verden virkelig skjønte hvor smarte de var. Bidraget deres til informatikken regnes i dag som et av de mest betydningsfulle i det forrige århundre. Likevel, Dahl og Nygaard ble ikke oppmuntret, snarere tvert imot. Meldingene var klare: Programmeringsspråk finnes det nok av, og uansett er Norge en for liten bruker av IT til å inspirere andre land. «Jeg tror jeg har norgesrekord i avslåtte søknader», forteller Nygaard flere år senere.

To norske informatikere og en japansk medisiner har mye til felles. De fulgte ikke oppskriften. De brøt barrierer. De utviklet noe stort. En av dem omprogrammerte celler til å bli stamceller, de to andre programmerte datamaskiner til å fungere på en helt ny måte.

Disse to eksemplene, som Apollon tar opp i dette nummeret, er verdt å merke seg for alle universiteter som ønsker seg verdensledende forskningsmiljøer.

Premierer systemet vårt i tilstrekkelig grad risikotaking – og ville ideer? Å premiere dem som går sine egen veier, krever at vi også godtar at noen feiler – at lang tids forskning kan ende med få eller ingen resultater. Balansegangen er ikke lett. Mange forskere er på sitt mest produktive i de årene de skal kvalifisere seg for en doktorgrad og etter hvert til en fast stilling. Da er det vanskelig å ta sjanser. Valget kan stå mellom godt utført, men rutinemessig forskning på den ene siden, og original, men risikofylt forskning på den andre.

Valget bør kanskje ikke helt overlates til den enkelte forskeren. Samtidig må vi ikke glemme at det nettopp er den individuelle originaliteten og staheten som kan skape banebrytende forskning, slik Yamanaka, Dahl og Nygaard er strålende eksempler på.   

Av Trine Nickelsen
Publisert 31. jan. 2018 10:49 - Sist endret 31. jan. 2018 10:49