Berit Smestad Paulsen: En pilletriller hos afrikanske medisinmenn Farmakognosiprofessor Berit Smestad Paulsen

Damen kan trille piller. Slå tabletter også. Bare så det er sagt, siden professoren i farmasi aldri har arbeidet på apotek etter endt utdanning. Kvinnelige medstudenter forsvant dit. Berit Smestad Paulsen ble igjen på universitetet. Sammen med gutta.

Foto: Ståle Skogstad ©

Navn: Berit Smestad PaulsenAlder: 57 Født: Kristiansand Sivilstatus: Gift Barn: En sønn, 25 år

Stilling : Professor i farmakognosi, Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo.

Bakgrunn : Cand.pharm., Universitetet i Oslo, Ph.D., University of London, 1972 Tittel på avhandling: Structural and metabolic studies of carbohydrates in algae.

Interesseområder: Norsk Farmasihistorisk Museum,medisinplanter, folkemedisinsk tradisjon, skjønnlitteratur.

Utvalgte arbeider: - Diallo, D.; Marston, A.; Terreaux, C.; Toure, Y.; Paulsen, B.S.; Hostettmann, K.: “Screening of Malian Medicinal Plants for Antifungal, Larvicidal, Molluscicidal, Antioxidant and Radical Scavening Activities.” Phytotherapy Reserach , 15, s. 401-406 (2001)- Bulone, V; Rademaker, GJ ; Pergantis, S ; Krogstad Johnsen, T ;Smestad Paulsen, B ;Thomas Oates, J.: “Characterisation of horse dander allergen glycoproteins using amino acid and glycan structure analyses - A mass spectrometric method for glycan analysis of glycoproteins separated by two-dimensional electrophoresis.” International archives of allergy and immunology , 123, s. 220-227 (2000)- Smestad Paulsen, B. (ed.) Bioactive Carbohydrate Polymers , Kluwer Academic Publishers (2000).

Som barn var hun ofte på apoteket. Egentlig hadde hun gjort unna sine grunnleggende erfaringer der før hun var konfirmant. I hjembyen Kristiansand var hun med sin apoteker-far på jobb, og kunne snart mer enn barn flest om medisiner og ville planter. Herbariet til Berit Smestad Paulsen bugnet. Hun nøyde seg ikke bare med det obligatoriske antallet pressede planter, og hjemme var faren et levende leksikon. Hun kan ikke huske at han noen gang sto fast når datteren kom hjem med nye funn.

Så vidunderlig enkelt det virker! Dette å bli det samme som pappa, og ha latt seg lære opp og inspirere gjennom hele oppveksten.

– For meg var det faktisk ganske enkelt. Fra jeg var 14-15 år ville jeg studere farmasi. Men apotek visste jeg jo hva var, så det fristet ikke så veldig, forteller hun.

I stedet fikk hun en stilling ved Universitetet i Oslo, avdeling for farmakognosi (læren om medisinplanter). Nyutdannet og 22 år gammel. Året var 1966.

– Sjefen min var Arnold Nordal. En dag jeg stod på labben som vanlig, kom han inn og sa at det virket som om jeg likte det jeg holdt på med. Men vil du forske, skal du ikke gå her og sulle, men komme deg ut og gjøre det ordentlig. Tenk, det sa han. Jeg ble helt paff, for jeg hadde ikke selv forestilt meg å gå videre. Som kvinne var du kommet langt med farmasøytisk embetseksamen i 1960-årene. Arnold Nordal var en fantastisk sjef. Han anla en tone og skapte et miljø som ennå lever i veggene her, sier Berit Smestad Paulsen, som kom seg ut, og som tok sin doktorgrad i England, bare 27 år gammel. Temaet var polysakkarider, som er store karbohydratmolekyler, fra tang og tare.

”Faktum er at hele 80 – 90 prosent av moderne legemidler har sitt utgangspunkt i et naturprodukt.” Foto: Berit Smedstad Paulsen ©

I dag har hun tatt Nordals plass på avdelingen. Hun er instituttbestyrer i en mellomperiode, i tillegg til diverse oppgaver innen farmakognosi både i inn- og utland. Hun har også styreverv i Norsk Farmasihistorisk Museums venneforening. Det er forresten gjennom interessen for museet at hun har tatt opp igjen kunsten å trille piller og å slå tabletter. Noen søndager i året må hun være museumsvakt på Norsk folkemuseum. Da demonstrerer hun sine kunster for besøkende.

– Det er veldig moro, kommenterer hun.

Det er i det hele tatt påfallende hvor ofte Berit Smestad Paulsen bruker ord som morsomt, privilegert og heldig om seg selv og sitt arbeid.

– Jeg har det godt på universitetet og har tenkt å bli her.

Glad i å undervise er hun også, når studentene i fjerde studieår skal lære om medisinplanter. Og hun er glad i laben, selvfølgelig. Hun er heldig å ha én vegg i vegg med kontoret.

Berit Smestad Paulsen med blomster

”Myndighetene i Norge setter lite ressurser inn på kontroll og offentlig godkjenning av naturlegemidler.”  Foto: Ståle Skogstad ©

– Jeg stikker ofte hodet inn for å se hva studentene holder på med. Jeg skulle gjerne hatt mer tid der inne, farmasi er jo et laboratoriefag, sier hun.

Akkurat nå er Berit Smestad Paulsen glad for noe annet også. Hun har i høst fått tilsagn om fem nye millioner kroner fra NUFU, som er Universitets- og høgskolerådets program for utviklingsrelatert forskning og utdanning. Pengene går til å fortsette samarbeidet med kunnskapsoverføring mellom Norge og Mali, i Vest-Afrika. Midlene skal blant annet gå til å bygge opp infrastruktur ved et helt nytt institutt for tradisjonell medisin i Malis hovedstad Bamako. Franskmennene forbød medisinmennene å praktisere så lenge landet var under Frankrike. Praksisen måtte skje i hemmelighet, men da Mali ble fritt i 1960, tøt det fram medisinmenn over hele landet. Du skal ikke ha snakket lenge med farmasiprofessoren, før hun begynner å prate engasjert om Afrika:

– Kontakten med Mali og spesielt samarbeidet med min tidligere doktorgradsstipendiat Drissa Diallo har gitt meg utrolig mye. Nå har vi råd til et par nye doktorgradsstipendiater fra Mali, pluss teknisk personale som kan lære av våre laboratorier. Vi skal også studere planter som malierne bruker mot magesår. De skal testes ut klinisk der nede. Men det viktigste er å bistå dem, så de kan utvikle og forbedre egen kompetanse om medisinske planter. Medisinmennene sitter på mye viktig kunnskap om blant annet sårheling. Selv om de mener at årsaken til brudd, sykdom og skader ofte skyldes onde makter, har de gjerne en både fornuftig og etter vårt skjønn effektiv måte å kurere på. Alt er selvfølgelig ikke like fornuftig, men noe går igjen hos alle vi snakket med, og det vet vi at virker. Så langt har vi vært i 30 landsbyer i regionen Dogonland og rundt hovedstaden og intervjuet medisinmenn eller healere, forteller hun.

– Både norske og maliske hovedfagsstudenter har deltatt i, og hatt glede av, Drissas prosjekt. Vi kunne blant annet aldri ha gjennomført intervjuene med medisinmenn uten ham. I tillegg

hadde vi med en malisk lege og en tolk som var meget dyktige på latinske plantenavn.

– Ingen kulturkollisjoner?

– Nei, faktisk ikke. Men Drissa var vår døråpner, og han vant medisinmennenes tillit. Likevel hendte det at den gamle - medisinmenn er nesten alltid gamle, virkelig gamle faktisk, med en levealder langt over gjennomsnittet i Mali - ville snakke med Drissa i enerom, eller at han plutselig ble hemmelighetsfull midt under intervjuet. Menn og kvinner skal ikke nødvendigvis høre de samme tingene. Vi opplevde også at vi kvinner ikke fikk gå overalt, som om det var markert noen usynlige grenser i sanden. I en landsby snakket vi med en medisinmann som mot slutten av intervjuet ble svært alvorlig og sa at vi hadde påført landsbyen hans en tragedie. Grunnen var at vi kvinner ikke hadde tatt av oss skoene. Bare menn fikk gå med sko i landsbyen hans, sa han, og nå lå det et stort arbeid i å få ”renset” landsbyen etter oss. Vi kjøpte oss fri, kan du si, men i ettertid vet vi ikke om han lurte oss for penger eller snakket sant, forteller Berit Smestad Paulsen med sørlandsk latter.

”Medisinmennene sitter på mye viktig kunnskap om blant annet sårheling.” Foto: Berit Smedstad Paulsen ©

Hun legger til at for å unngå de mest banale kulturkollisjonene er det viktig at man er ydmyk i forhold til for eksempel hvordan man kler seg: Hennes maliske doktorstipendiat har sett nakne kvinnebryst gjennom hele oppveksten, men aldri en kvinnes ben før han ble voksen.

- Hva har møtet med Mali gitt deg?

- Vi mennesker kan klare oss med utrolig lite, og likevel ha det godt. Drissa Diallo misunner ikke oss. Han elsker sitt land, og de virkelig store gledene i livet hans koster ikke penger. Det er lett å få en litt flau smak av bortskjemthet på egne vegne. Vi erfarte også at for noen av de norske hovedfagsstudentene ble møtet med Mali tøft. Varmen, maten, fattigdommen overalt og den generelle mangelen på komfort. Det ble rett og slett for mye mens det sto på, og først vel hjemme klarer de å se på oppholdet som en viktig erfaring, forteller hun.

Selv har hun vært i Mali flere ganger de siste årene, og mer skal det bli med nye forskningsmillioner på kontoen. Hun er blitt glad i landet og menneskene der. Det er lenge siden hun opplevde Mali for første gang og ble stille sjokkert over den lave levestandarden, veier uten asfalt og uten gatelys i hovedstaden og medisinsk utstyr og laboratorier som minnet om Norge i 1930-årene. Også alt støvet. Fint sandstøv som legger seg overalt, også på labben, og begrenser arbeidet.

– Skal vi snakke litt om polysakkarider også, synes du?

– Ja, sier hun, og ler.

– Selvfølgelig må vi snakke litt om polysakkarider også. Min forskning innen karbohydratkjemi og alt som har med medisinplanter å gjøre, var regnet som gammeldags og helt ”ute” den gangen jeg studerte. Da var kjemien og syntetisk medisin på full fart inn i legemiddelindustrien. Nå har trenden snudd, og faktum er at hele 80 –90 prosent av moderne legemidler har sitt utgangspunkt i et naturprodukt, understreker hun.

Berit Smestad Paulsen er naturlig nok skeptisk til mye av det helsekostindustrien tilbyr. Farmasistudentene vurderer mange av disse produktene som et ledd i undervisningen, og spennet mellom det som virker og det som er helt uten effekt, er oppsiktsvekkende.

– Lovverket i Norge er ikke godt nok. Myndighetene i Norge setter lite ressurser inn på kontroll og offentlig godkjenning av naturlegemidler. Til sammenlikning har Sverige godkjent 250 naturlegemidler, Danmark enda flere, mens Norge bare har godkjent rundt 30, sier hun.

For Berit Smestad Paulsen er en viktig ring nå i ferd med å sluttes. Da hun studerte produksjon av polysakkarider i tang og tare, visste hun ikke at hun 30 år senere skulle få nytte av sin kunnskap igjen. I Mali konsentrerer hun seg hovedsakelig om polysakkarider fra sårhelende planter, mens et internasjonalt forskningsprosjekt med utgangspunkt i Kina og Mongolia studerer de samme karbohydratmolekylene i alger fra ørkensanden.

– Alger produserer polysakkarider som de skiller ut til omgivelsene i fuktig miljø. Disse store karbohydratmolekylene har en kjempeevne til å binde vann. De har også interessante kjemiske strukturer og biologiske effekter, blant annet visse immunologiske evner. I de øverste lagene av ørkensand lever disse algene. Prosjektet går ut på å kultivere algene, la dem formere seg, for så å sette dem ut i ørkenen når den er fuktig etter regntiden. Er vi heldige, vokser de der og binder vannet så det ikke fordamper. Målet er å oppnå høyere fuktighet i ørkenområder slik at ørkenen reduseres i størrelse, forteller hun med entusiasme.

Før hun ser på klokken. Før hun løper til et møte. Før hun skal nå et fly. Til et nytt møte i Strasbourg.

– Jeg arbeider mye, jeg vet det. Men det er så moro!

Av Ingeborg Wiese
Publisert 3. jan. 2014 13:34 - Sist endret 3. jan. 2014 13:49