Nils Butenschøn: Forskeren som ble vaktbikkje

I 1948 starter et globalt siviliseringsprosjekt i regi av FN: Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Året etter blir Nils Butenschøn født. Som barn leser han Odd Nansens dagbøker fra konsentrasjonsleirene i Tyskland, og verden er ikke lenger den samme for åtteåringen. I dag er han direktør ved Institutt for menneskerettigheter (IMR).

Foto: Ståle Skogstad ©

Navn: Nils A. ButenschønAlder: 53 Født: Oslo Sivilstatus: GiftBarn: To sønner, 19 og 14 år

Stilling : Direktør ved Institutt for menneskerettigheter, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo siden 1998 (i permisjon fra Institutt for statsvitenskap).

Bakgrunn : Magister i statsvitenskap, Universitetet i Oslo, førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap siden 1990, Visiting Professor ved University of Durham 1993-94. UiOs Læringsmiljøpris 1997.

Interesseområder: Stats- og nasjonsbygging, etniske konflikter, demokratiteori, menneskerettigheter. Midtøsten som spesialområde.

Utvalgte arbeider: - Butenschon, N. A., Davis, U., Hassassian, M. (eds.): Citizenship and the State in the Middle East. Approches and Applications , Syracuse, New York, Syracuse University Press 2000.- Butenschøn, N: “Etnisk konflikt og demokrati” i Midgaard, K. og Rasch, B.E. (red.): Demokrati – vilkår og virkninger , Oslo, Fagbokforlaget 1998.- Butenschøn, N., “The Oslo Agreement in Norwegian Foreign Policy”, CMEIS Occational Paper, No. 56 1997, University of Durham, Centre for Middle Eastern and Islamic Studies.- Butenschøn, N. A., Drømmen om Israel. Historiske og ideologiske forutsetninger for staten Israel , Oslo, Universitetsforlaget 1984.

– Egentlig handler det om et verdensomspennende siviliseringsprosjekt, som har pågått i over 50 år. De internasjonalt vedtatte menneskerettighetene setter standarder for hvordan stater kan behandle sine borgere med 2. verdenskrig som negativt bakteppe. Retten til et verdig liv er det overordnede målet for Verdenserklæringen fra 1948. Denne er senere blitt konkretisert gjennom konvensjoner om sivile, politiske, sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter. I dag er utfordringen å realisere vedtatte menneskerettigheter, sier direktøren, statsviteren, forskeren og Midtøsten-eksperten Nils Butenschøn.

Nils A. Butensch�IDTH=

”Jeg har alltid vært et politisk menneske.” Foto: Ståle Skogstad ©

Institutt for menneskerettigheter ble for to år siden lagt til Det juridiske fakultet, som en tverrfaglig enhet ved Universitetet i Oslo. Brikkene begynner å falle på plass for dette forskningsmiljøet, som har hatt en litt omflakkende tilværelse siden det ble unnfanget som et prosjekt for menneskerettigheter på slutten av 1970-årene, med juristene Torkel Opsahl, Asbjørn Eide og Jan Helgesen som drivkrefter.

– Vi er på et vis kommet hjem nå, for til tross for vår styrke som et tverrfaglig universitetssenter, er jus en grunndisiplin for arbeidet med menneskerettigheter, sier Nils Butenschøn.

Fortsatt er det mange som først og fremst forbinder ham med sylskarpe analyser av situasjonen i Midtøsten og en ofte nådeløs kritikk av israelsk politikk. Han var også raskt ute med å påpeke vesentlige mangler ved Oslo-avtalen fra 1993, på et tidspunkt da de fleste av oss solte oss i glansen av den norske innsatsen og mens det ennå var populært med munnhellet ”Det er typisk norsk å være god”.

Han vokste opp ”på landet”. På en gård i Ytre Enebakk som bestefaren kjøpte fordi han hadde fått tuberkulose. Nils Butenschøn liker Ytre Enebakk og bor der fortsatt, på en bit av tomten bestefaren kjøpte.

– Far grunnla Dreyers forlag og mor var kunstner. Dreyers forlag var i utgangspunktet mest et kunstforlag, ikke helt uten min mors innflytelse, forteller han.

Sønnen forsøkte seg også som forlagsmann, i Universitetsforlaget. Han ble der ikke så lenge. I forlagskretser blir det sagt at Nils Butenschøn var altfor snill for en tøff forlagsbransje. Han hadde ikke hjerte til å refusere noen!

– Kan du som direktør ved Institutt for menneskerettigheter uttale deg like friskt politisk som før?

– Jeg har alltid vært et politisk menneske, og forskningsarbeidet som gjøres her ved instituttet, har i bred forstand politisk relevans. I den grad min forståelse av instituttets rolle tilsier at jeg uttaler meg i aktuelle politiske saker, gjør jeg selvfølgelig det. Den 21. september i fjor fikk IMR status som ”nasjonal institusjon for menneskerettigheter” ved en kongelig resolusjon. Ifølge mandatet skal vi blant annet overvåke i hvilken grad Norge følger opp sine menneskerettsforpliktelser. Det finnes ingen objektive kriterier for fortolkning av disse forpliktelsene, og dette er ikke et enkelt terreng å bevege seg i. Men nettopp her tror jeg IMR kan spille en viktig rolle i norsk sammenheng. Tidligere i år la vi mye arbeid i en høringsuttalelse om et forslag til lovtiltak mot terrorisme. Her er det særdeles viktig at instituttet er på banen. Vi må bidra til at sentrale rettsstatsprinsipper ikke blir overkjørt av statsmaktens behov for kontroll over innbyggerne, understreker Butenschøn.

Om instituttet sier han videre at det skal være uavhengig i sin kunnskapsproduksjon, men at det selvsagt ikke er ubundet av rammebetingelser og omgivelser. Rundt 65 prosent av driftsmidlene er ekstern finansiering, for det meste fra offentlige kilder, og styringsmodellen er bundet av reglementet til Universitetet i Oslo.

Nils A. Butensch�IDTH=

”Egentlig handler det om et verdensomspennende siviliseringsprosjekt som har pågått i over 50 år.” Foto: Ståle Skogstad ©

– Vår uavhengighet trygges likevel først og fremst ved at vi er en del av universitetet, både ut fra akademiske krav til faglig soliditet og fordi det skal mye til før myndighetene griper inn mot en universitetsenhet. Det er med en viss uro jeg ser hva som skjer i Danmark. Den nye regjeringen vil legge ned massevis av råd og utvalg, for å spare offentlige utgifter. I dette dragsuget har også Det danske senter for menneskerettigheter – som ikke er tilknyttet noe universitet - havnet. Det er ganske nærliggende å tro at årsaken er senterets meget kritiske holdning til dansk asyl- og innvandringspolitikk, mener Butenschøn.

– Hvordan begynte ditt engasjement i Midtøsten?

– Da min far valgte å gi ut Odd Nansens dagbøker i tre bind, var det et enormt økonomisk løft for et nystartet forlag. Det fikk bære eller briste. Det bar. Bøkene solgte godt, og dagboknedtegnelsene fra de tyske konsentrasjonsleirene ble mitt første møte med voksenbøker. De gjorde et uutslettelig inntrykk. Ikke minst Nansens tegninger av jødiske fanger brant seg fast, minnes han.

– De var med på å legge grunnlaget for et sterkt pro-israelsk syn i min ungdom.

Butenschøn ble aktiv ungdomspolitiker rundt 1970. Han engasjerte seg i det meste, fra sentralstyret i Norges Unge Venstre, der han hadde ansvaret for utenrikspolitikken, til en lang rekke solidaritetsorganisasjoner som preget studentmiljøene på 1970-tallet. Han kom ikke minst til å spille en sentral rolle i oppbyggingen av Palestina-bevegelsen i Norge. Dette engasjementet kombinerte han med studier i statsvitenskap, filosofi og psykologi og jobb som lærer i politisk teori og samfunnsfag ved Nansenskolen på Lillehammer.

Alt i 1969 hadde Knut Midgaard ved Institutt for statsvitenskap merket seg den unge, aktive studenten og spurte Nils Butenschøn om han ville være med på å utarbeide en analyse av forhandlingene mellom Nigeria og Biafra i et avhandlingsseminar for magistergradsstudenter. Blant de viderekomne studentene var universitetets rektor, Arild Underdal. Merk magistergradsstudenter! Det var selvfølgelig en ære for den unge grunnfagsstudenten.

– Da våknet forskeren i meg, sier han om den perioden.

Senere tilbrakte han flere år ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, før han igjen søkte tilbake til Blindern. I 1990 ble han førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap.

Nils A. Butensch�IDTH=

”Tilbakevendingen til barbariet som vi ser eksempler på i alle verdensdeler, viser at kampen for menneskerettigheter må vinnes på nytt i hver generasjon og i alle land.” Foto: Ståle Skogstad ©

Han er en utypisk forsker i den forstand at han alltid har vært en dreven debattant, og journalister liker å bruke ham fordi de skjønner hva han sier. I hans CV står det at han har mellom 20 og 50 medieopptredener årlig. Det står derimot ikke at han er gift med en journalist, men det er han: Arnhild Skre i Aftenposten. Ingen kan si om Nils Butenschøn at han er mediekåt eller uttaler seg i utide. Han er bare ikke mediesky.

Da krigen i Midtøsten kom i 1967, støttet Nils Butenschøn fortsatt Israel, men det ungdomspolitiske engasjementet medførte at han kom ut i verden, deltok på konferanser og fikk oppleve den intense debatten om Midtøsten ute i Europa.

– For første gang i mitt liv møtte jeg palestinere, og jeg skjønte hvilken enorm moralsk utfordring Midtøsten-konflikten egentlig representerte. Det var ikke lenger opplagt for meg at Holocaust eller jødenes historiske tilknytning til Palestina berettiget til at palestinerne mistet retten til landet sitt.

I dag er Nils Butenschøn kjent som en av de sterkeste kritikerne av staten Israel. Han mener at Vesten aldri har tatt et oppgjør med den israelske statsdannelsen og den ideologien som ligger til grunn.

– I lys av den aktuelle utviklingen kan et slikt oppgjør bli like påkrevd og smertefullt for Europa som oppgjøret med den nasjonalisme og rasisme som frembrakte nazismen. Jødenes skjebne i Europa har stengt for en nøktern analyse av konflikten i Midtøsten, sier han engasjert, men rolig, og minner oss om at blant alle sine yrkestitler er det forskeren han særlig identifiserer seg med.

Etter den kalde krigen og kommunismens sammenbrudd som politisk modell, har det vært en generell tendens til svekkelse av sentralisert statsmakt, særlig i Øst-Europa og Den tredje verden. Mange har feiret dette som en ”demokratibølge”, men ifølge Butenschøn har verden samtidig sett en oppblomstring av slumrende etniske motsetninger som mange steder har lammet statsmakten. Resultatet har vært nådeløse borgerkriger der folkegrupper har slaktet hverandre ned og ”renset sine” områder for folk som ikke tilhører egen gruppe.

– Denne tilbakevendingen til barbariet som vi ser eksempler på i alle verdensdeler, viser at kampen for menneskerettigheter er en nitid kamp som må vinnes på nytt i hver generasjon og i alle land.

Nils A. Butensch�IDTH=

”Jødenes skjebne i Europa har stengt for en nøktern analyse av konflikten i Midtøsten.” Foto: Ståle Skogstad ©

Beskjedent sier han at han egentlig ikke har gjort mye forskning spesifikt på menneskerettigheter, og legger til:

– Faktum er at vår vitenskapelige kompetanse på temaet er ganske tynn her i landet. Vi har stor pågang av unge stipendiater, men har problemer med å få ansatt kompetente seniorforskere.

På spørsmål om Nils Butenschøn fortsatt brenner for noe, eller om engasjementet brant opp et sted underveis, svarer han nesten litt beskjemmet:

– Jeg brenner for dette instituttet, for å få et solid menneskerettsfaglig miljø på beina. Det er et fag under oppbygging, og heldigvis har vi støtte fra både myndighetene og universitetsledelsen i arbeidet. Sammen med de andre nordiske landene står vi faglig sterkt i internasjonale fora, og i forhold til innbyggertall er det vel knapt noe land som har så mange organisasjoner til forsvar av menneskerettighetene som Norge. Men de rekrutterer sjelden forskere, avslutter Nils Butenschøn.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Statsvitenskap, Internasjonal politikk Av Ingeborg Wiese
Publisert 1. feb. 2012 12:06