Sigurd Allern: Inn fra venstre

– Jeg er lei. Møkka lei.

Foto: Ståle Skogstad ©

Navn: Sigurd Allern Alder: 56 Født: Sandnessjøen Sivilstand: Samboer Barn: Tre barn på 34, 29 og 26 år

Stilling: Professor i journalistikk ved Institutt for medier og kommunikasjon

Bakgrunn: Forsker ved Institutt for Journalistikk. Ansvarlig redaktør i Klassekampen

Interesseområder: Nyhetsjournalistikk, politisk kommunikasjon, kilder og kildekritikk, samt idrett, mat og vin

Utvalgte bøker og artikler: Flokkdyr på løvebakken. Søkelys på Stortingets presselosje og politikkens medierammer (2001). Nyhetsverdier (2001). Når kildene byr opp til dans (1997)

– Avisdebattene om AKP på syttitallet er blitt en politisk repetisjonsøvelse for noen grånende herrer. Det virker på meg som at dette skal pågå til vi alle ligger i grava. Materien er drøvtygd. Jeg diskuterer gjerne ml-bevegelsen, men ikke som påklistra vedheng til debatter som dreier seg om noe helt annet.

Akkene angår ikke akademia, altså – men Akersgata.

Sigurd Allern

”Sammenlikna med de redaksjonelle intrigene i Dagbladet, vil jeg likevel si at det i Klassekampens redaksjon vanligvis var en fordragelig atmosfære.” Foto: Ståle Skogstad ©

Foran oss på den spinkle stolen sitter mannen som en gang i tiden gikk under dekknavnet ”Elgen”. En av koryfeene i det politiske liv på ytterste venstre flanke på sytti- og åttitallet, en skogens konge blant rev’lusjonære arbeidshester, selveste Sigurd Allern. Han er rolig, lavmælt, etter forholdene å betrakte: endog behersket. På bordet framfor ham står cæsarsalat og caffe latte etter eget ønske.

– AKPs landsmøte i 1990 tok et selvkritisk oppgjør med stalinismen. Det blei knapt nok referert i ledende medier. I stedet later kommentatorene som om ingenting har skjedd. Om den evinnelige hakkinga ville forstumme om jeg gikk ned på mine knær og bad om syndenes forlatelse? Nei. Jeg har ingen sans for de småpavene der. Salatbladet dirrer på gaffelen.

Det hører til blant sjeldenhetene at et professorkandidatur ved et av landets universiteter skaper opphetet debatt i mediene. Vanligvis avstedkommer den slags knapt en notis. I løpet av det siste året har vi imidlertid kunnet konstatere at en viss forsker ved Institutt for Journalistikk i Fredrikstad har vært utsatt for heftig beskytning fra personer i framskutte stillinger innen pressen.

VG smeller til mot forskeren på lederplass: ”Vi kan vanskelig forestille oss en dårligere egnet kandidat til en av landets høyeste akademiske stillinger innen vårt fag.” Og tidligere redaktør i Dagsavisen, Steinar Hansson, synes at ”det er like latterlig om Sigurd Allern blir professor i journalistikk, som at mullah Omar skulle bli designer ved et motehus i Paris”.

– Går den harde ordbruken inn på deg?

– Nei. Men mediestøyen i fjor vår gikk ut over andre arbeidsoppgaver. Masse stress. Ingen må innbille seg at det er sånn at du våkner opp om morran med glede, når du må bruke halve dagen på å skrive svarinnlegg på usaklige personangrep. Utfallene mot meg kom opp etter at jeg hadde rettet en saklig, skarp kritikk i bøker og intervjuer mot politisk kampanjejournalistikk, spesielt VGs og Dagsavisens rolle i Jagland-saken, og kritisert journalister for en grisete bruk av anonymiserte kilder. Kritikken hadde et bredt nedslagsfelt og støtte i mange medier og i politiske miljøer. Derfor ble den opplevd som farlig.

Men det er ikke bare for Akersgata at Allern er en rød klut. For grundig og vedvarende har han opprørt det etablerte Norge. Røttene til hans radikale legning, hvor er de plantet?

Det var i Sandnessjøen, en liten by i Nordland ved De syv søstre, at Sigurd Allern vokste opp.

– Jeg har en solid, småborgerlig bakgrunn, bekjentgjør han uten å blyges.

– Faren min var aktiv i Sp, mora mi stemte Venstre. Begge kom fra bondefamilier.

Sigurd Allern

“Jeg regner meg stadig som en revolusjonær sosialist.” Foto: Ståle Skogstad ©

Da unge Allern flyttet hjemmefra, var han så vidt fylt 16. Han tok artium - som den første i familien - på Katedralskolen i Trondheim. I løpet av gymnasårene ble Allern aktiv pasifist, startet Fredskontoret i Trondheim og orienterte seg politisk mot Sosialistisk Folkeparti (SF). Det var den amerikanske krigføringen i Vietnam som for alvor vakte Allerns politiske engasjement.

– Da jeg kom til Oslo i 1966 for å studere, blei jeg kapra som sekretær for to store Vietnam-aksjoner. Det dreiv jeg på med på heltid. Om jeg ikke studerte så mye de første årene, så deltok jeg desto mer aktivt i politiske aktiviteter på Blindern og debatter i Studentersamfundet. Seinere, i 1974, ble det tid til en magistergrad i sosiologi.

For i en av de heteste politiske vekkelser som har feid over landet, må Allern kunne sies å ha blitt svært oppildnet. Til å begynne med var han et av Finn Gustavsens politiske yndlingstalenter. I 1967 ble han formann i Sosialistisk Folkepartis ungdomsorganisasjon (SUF). Allern tilhørte ikke det maoistiske Bryn-Hellerud SUF.

– Jeg hadde bakgrunn i en pasifistisk tradisjon som de stod meget fjernt fra, så det ble mange debatter og mye politisk krangling.

Da Allern to år senere var en av ungdommene som tok med seg SUF ut av SF, var det flere enn Gustavsen som gjerne skulle tatt skalpen på ham. Han var leder i AKP (m-l) og RV i 1973, var en beryktet debattant, polemisk og sylskarp. Allern var partileder i bare to år inntil han ironisk nok ble beskyldt for høyreavvik. Da hjalp det ikke å ta sjølkritikk – han ble tvunget til å gå av.

Allern har til sammen 17 år bak seg på redaktørkrakken i Klassekampen. Mange mener at han i kraft av denne stillingen var AKPs mektigste mann, at han hele tiden, fra 1973 til han forlot Sentralstyret i 1992, hørte til den indre krets av AKP. I elleve av de årene han var redaktør, satt han i partiets sentralstyre. I 1995 gikk han ut av partiet.

– Ser du i ettertid at en slik dobbeltrolle kunne være problematisk?

– Det var reelt ingen vanskelig dobbeltrolle i forhold til avisa. Da jeg var redaktør i 1969-71, var det primært en rent politisk jobb. I 1979 ble jeg ansatt som redaktør på vanlige betingelser, det var ikke noe landsmøtevalgt tillitsverv. Jeg hadde fullt ansvar, og Redaktørplakaten ble akseptert. For Klassekampen var det i denne tida en fordel med en garvet politisk sjel i redaktørstolen. Det ga i praksis redaksjonen større uavhengighet.

– Men partistyringen varte lenger i Klassekampen enn i andre aviser?

– Det gjaldt først og fremst eiergrunnlaget blant aksjonærene. Politisk og journalistisk ble avisa allerede fra 1979 gradvis mer profesjonell og stadig mindre preget av den tradisjonelle rollen som partiorgan. Utviklinga var omtrent den samme som i A-pressen. Da ”organ for AKP” ble fjernet i 1991, var det resultatet av en lang og synlig journalistisk prosess. Det gjenspeilte seg også i lesergrunnlaget og støttespillerne, som hadde fått en ny politisk bredde.

Allern viser til at Klassekampen i denne perioden utviklet mange ulike former for kvalitetsjournalistikk på viktige samfunnsfelter. – Jeg er stolt av møkkagraverjobben vi gjorde i forhold til både næringslivet, nynazigrupper og politisk overvåking. Og jeg er kry av den breie kultursatsinga. Vi bygde opp ei avis som bidro til å øke ytringsfriheten i Norge, som medvirka til større redaksjonell frihet for andre medier. Når det finnes ei avis som ikke tier om spørsmål makthavere helst vil holde kjeft om, så er det mye vanskeligere å legge lokk på samfunnsdebatten. Selvsensuren er tradisjonelt sterk både i kommersielle og statseide medier.

– Var du en autoritær redaktør?

– Jeg er blitt kritisert for å være for ”hard i klypa” i interne debatter og konflikter. Det er en riktig kritikk. Men sammenlikna med de redaksjonelle intrigene i Dagbladet, vil jeg likevel si at det i Klassekampens redaksjon vanligvis var en fordragelig atmosfære.

– Er det noe konkret du angrer på at du har sagt eller gjort?

– Eller ikke sagt og gjort. AKP på 1970-tallet hadde et politisk miljø som stengte ute det som ikke passa inn i den ideologiske pakka. Partiet hadde, spesielt i enkelte år, en sekterisk politikk i forhold til andre deler av venstresida. ”Venstresvingen” og hetsen mot SV i 1975-77 var en tragedie. Det er helt åpenbart at oppgjøret med dogmatikken og de reaksjonære trekkene i den gamle kommunistiske tradisjonen tok altfor lang tid og kom altfor seint. Som en del av partiledelsen har jeg et stort ansvar for det.

– Er du marxist?

– Hm. Det knaker litt i den spinkle stolen. – Å svare ja eller nei på det spørsmålet, gir liten mening i dag. Mange politiske begreper er jo helt tømt for innhold. Som ren ideologi og verdensanskuelse er marxismen og marxismen-leninismen, med og uten Mao Tsetung, steindød. Men den marxistiske, teoretiske tradisjonen representerer både kritiske spørsmål og samfunnsanalyser av økonomi og historie som stadig er viktige og verdifulle. Det gjelder ikke minst i vurderingene av dagens globale kapitalisme og imperialistiske krigseventyr. Jeg regner meg stadig som en revolusjonær sosialist.

– Hvor viktig anser du ytringsfriheten å være i forhold til andre politiske rettigheter og friheter?

– Ikke bare som en forutsetning for politisk demokrati, men i lengden også som en forutsetning for økonomisk utvikling og sosial velferd. Sosialismens nederlag i ulike og stort sett fattige land i forrige århundre skyldes mange forhold, men mangel på ytrings- og pressefrihet er vesentlig. I 1988 publiserte jeg for øvrig essayet ”Milton, Marx og ytringsfriheten” som tok opp slike spørsmål, men få journalister gidder å lese sånt. Litt flere kjenner mine arbeider om hvordan kapitalistiske eierforhold og reklamefinansiering av medier kan bidra til monopolisering og enfold. Det var mens Allern ennå satt på redaktørkrakken at han skrev Kildenes makt. Ytringsfrihetens politiske økonomi - en mediekritisk fagbok.

– Til min overraskelse oppdaget jeg at boken ble pensum på diverse journalistutdanninger og innen mediefag. Medieviteren Helge Østby i Bergen sa til meg at den holdt meget god kvalitet og at jeg burde prøve å utvide en del av perspektivene og analysene til en doktorgrad. Til da hadde jeg ikke tenkt tanken. Men etter 15-16 sammenhengende år som redaktør, var det fint å kunne gjøre noe annet enn å lese andres manus. Og så var jeg så tjuvheldig at jeg like etter fikk en utlyst forskerstilling ved Institutt for Journalistikk.

I november i fjor skrev politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle: ”For Allerns problem som forsker er at han aldri har demonstrert noen form for intellektuell åpenhet. Det ligger en eim av konspirative teorier rundt hans konklusjoner.” – Hvordan reagerer du når din faglige integritet blir trukket i tvil?

– Hvis kritikken kom fra kompetente fagfolk, ville jeg måtte ta den på alvor og svare. Stanghelles politiske synsing, uten referanser til noe som helst annet enn hans egen moralisering, er verd en skuldertrekning. Samme mann hevdet jo i 1995 at 70 prosent av all norsk medieforskning han hadde lest, var svada. Dessverre oppga han ikke grunnlaget for prosentueringen.

– Hva vil du legge vekt på som professor i journalistikk ved UiO?

– Det stillingsbeskrivelsen krever: forskning, oppbygging av en ny mastergrad i journalistikk, veiledning og undervisning. Det skjer for øvrig i samarbeid med Høgskolen i Oslo. Jeg har lagt merke til at det utafor universitetet og ikke minst i mediene eksisterer tåkete, merkelige og romantiske forestillinger om dette professoratet. Enkelte synes å tru at denne stillinga er den journalistiske institusjonens fremste, symbolske representant i akademia. Det er aldeles ikke tilfellet – tvert imot. Den journalistiske institusjonen og mediebedriftene skal kikkes i kortene; forskes på, undervises om, men helt uavhengig av bransjen. Både vitenskapelig ansatte og studentene skal kort og godt granske granskerne.

Sigurd Allern

” Enkelte synes å tru at denne stillinga er den journalistiske institusjonens fremste, symbolske representant i akademia.” Foto: Ståle Skogstad ©

En av Allerns tidligere kolleger i Klassekampen karakteriserer ham som en utpreget livsnyter, med stor sans for det hyggelige og morsomme.

– Ryktene om Sigurds diabolske trekk er sterkt overdrevet. Han er faktisk full av dekadente og livsnyterske sider. Musikk har han åpenbare talenter for, særlig rock’n roll, og han har da også gledet – og overrasket – med sine Elvis-framføringer. Han er glad i å svinge rundt med damene. Han er i det hele tatt god til det meste han prøver på. Ta matlaging, for eksempel. Utrulig godt det han tryller fram på kjøkkenet. Ingenting er halvveis med Sigurd. Han har en vanvittig energi og er i ubehagelig god form.

– Jeg er vel bare en helt normal sportsidiot. Interessert i det meste. Vel, med unntak av ishockey, da. Fotball? Jo, men jeg er mye mer glad i friidrett. Heller et friidrettsstevne enn en av disse millioner av fotballkamper.

Allern er leder i Sportsklubben Rye og leder for løpegruppa. I nesten 20 år har han stått i spissen for Oslo Triathlon.

– Det å drive idrett har jeg stor og uhemma glede av. Det gjør at jeg trenger mindre søvn, at jeg fortsatt er i stand til å jobbe hardt. Men først og fremst driver jeg idrett fordi det er moro å løpe og sykle og gå på ski. Være ute i naturen og trene sammen med andre, og konkurrere - hele året.

– Noe å tilføye?

– Om du nå har fått fram hvor ydmyk, snill og vennlig jeg er, er det meste gjort. Hehe. Sier journalistprofessoren, før han reiser seg fra bordet, tar oss varmt i hånden og hilser farvel. Gjennom vinduet ser vi ham ta Wergelandsveien i lange kliv. På noen sekunder er han borte. Elgen.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Politisk historie, Samfunnsvitenskap, Medievitenskap og journalistikk, Statsvitenskap Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 12:04