Albert Schweitzers disippel

Han gir ikke inntrykk av å være noen verbal slugger. Ingen tøffing heller. Likevel var han raskt ute med kommentarer både i Sudbø-saken og den såkalte Kristina-saken og klarte å erte på seg både deler av akademia og Den norske Lægeforening. De anklager professoren i medisinsk etikk for å komme med giftige personangrep og utidige utspill i media. Med Albert Schweitzer som sitt store forbilde ønsker Jan Helge Solbakk aldri å såre noen, men må ikke for enhver pris bli likt. Bare respektert.

VIKTIG VALG: - Allerede i gymnaset hadde jeg bestemt meg for å studere medisin, men jeg la aldri bort tanken om å trenge dypere ned i Albert Schweitzers filosofi, sier Jan Helge Solbakk. Foto: Ståle Skogstad

D et er noe forfinet over mannen. Gråstenket i håret, det lille fippskjegget, det pene tøyet og en avslepet namdalsdialekt, som bare fra tid til annen røper at Solbakk likevel ikke kan være vokst opp i borgerskapet. I tillegg har han Whiskey, som også kler ham godt. En søt og godt oppdratt westhighlander, en trofast følgesvenn til kontoret, og hadde vi spurt, er det ikke usannsynlig at eieren hadde ment at den i tillegg til sin hengivenhet også er meget intelligent.

– Det hadde vært enklere å droppe å ytre seg. Det hadde jo vært hyggelig å bli likt av alle, sier Solbakk. Men for en medisinsk etiker handler det om å være en kritisk røst til det som foregår på det medisinske området.

– Jeg har noen ganger gått for skarpt ut og kanskje agert for raskt. Da er det lett å såre noen, og det er beklagelig, sier han avvæpnende og innrømmer at han liker det retoriske spillet, men også at det hender han går rett i fella.

B are timer tidligere har han fått beskjed om at Hordaland legeforening har innklaget ham til Rådet for legeetikk i Lægeforeningen. Årsaken er den såkalte Kristina-saken. Da legene ved Haukeland sykehus i februar i år beordret respiratoren til den fire år gamle jenta slått av, og det oppsto konflikt mellom den medisinske ekspertisen og de pårørende, reagerte han spontant.

– Leger er bundet av taushetsplikten, naturligvis, men av og til får man inntrykk av at taushetsplikten brukes som middel for å kneble en debatt som burde vært tatt i det offentlige rom. Leger har lang tradisjon i å kritisere hverandre bare innad, i lukkede rom, mens de utad framstår enige og samlet. Den lille jentas skjebne var ikke bare et medisinsk spørsmål. De sterke følelsene i en slik sak gjør at man også må lytte til pårørende og sørge for mekanismer som sikrer alle parters interesser, forklarer Solbakk, som leder Seksjon for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo.

D et blir bråk av slikt. Men Solbakk, som er kjent for sin optimisme, ser fram til at klagen blir behandlet, til tross for at han ikke er medlem i Lægeforeningen. Han håper også Rådet for legeetikk får litt uønsket oppmerksomhet.

– Det er jo spesielt at rådet bare består av leger, det vil si bare representanter for den ene siden, kommenterer han. Solbakk var heller ikke nådig mot medforfatterne til Jon Sudbøs forfalskede studie i The Lancet.

– Det begynte å minne om en revejakt. Jeg synes det var ynkelig å se den ene medforfatteren etter den andre frikjenne seg selv i media. Da hadde jeg allerede i lang tid reagert på det jeg vil kalle utstrakt misbruk av medforfatterskap i medisinsk forskning.

M ed sine to embetseksamener, en i medisin og en i teologi, og i tillegg en doktoravhandling i antikkens filosofi, står han med bena godt plantet et sted mellom humaniora og medisin, et sted han ser ut til å trives godt. Der får han den avstanden han trenger til å rette et kritisk blikk mot norsk helsetjeneste, og han unngår å bli et instrument for såkalt medisinsk establishment. – Hva er de største etiske utfordringene innen moderne medisin?

– Det er først og fremst den skjeve ressursfordelingen. Nitti prosent av verdens medisinske forskningsressurser går til å forske på sykdommer som rammer ti prosent av verdens befolkning. Det går bare ikke. Gjennom min bistilling som professor ved Senter for internasjonal helse i Bergen, møter jeg studenter fra de landene som nettopp rammes av denne skjevfordelingen. Disse møtene har i stor grad bidratt til at jeg i min egen forskning har blitt mer og mer opptatt av forholdet mellom medisinsk forskning og institusjonsgenererte menneskerettsbrudd, fastslår Solbakk.

S om et annet eksempel på etiske utfordringer nevner han moderne medisinsk teknologi. Her finnes ingen enkle svar, fordi ny teknologi både kan true våre verdier og berike dem.

– Ny teknologi genererer nye etiske dilemmaer og påvirker våre holdninger. Jeg tror for eksempel at ultralyd har endret folks oppfatning av hva et foster er. Vi er blitt mer følsomme i forhold til tidlige spirer til menneskeliv på grunn av ultralydteknikken. Teknologi og etikk utvikler seg i et samspill, men svært ofte ser vi at det er ny teknologi som setter dagsorden, mener han.

H an har vokst opp på en gård i Nærøy i Nord-Trøndelag, med fire søsken. Heldigvis var han ikke eldst, for det falt aldri Jan Helge Solbakk inn at han skulle bli bonde. Men han har lært å ta i et tak, for på gården måtte alle hjelpe til. Unge Solbakk likte seg best i siloen. Der lærte han kunsten å både tråkke i gresset og lese samtidig. Det er senere blitt hans spesialitet: Dette å gå og lese samtidig. Bare sjelden inntreffer det ulykker. Han gikk tidlig lei både guttebøker og tegneserier og slukte i stedet biografier og reiseskildringer. Det var sånn han ”møtte” Albert Schweitzer .

– Han gjorde et voldsomt inntrykk på meg fordi han framsto som et gjennom konsistent og godt menneske. Allerede i gymnaset hadde jeg bestemt meg for medisin, men jeg la aldri bort tanken om å trenge dypere ned i Albert Schweitzers filosofi og teologi. Jeg trengte teologi som ”håndverk” for å kunne skrive om dette. I disse hektiske studieårene må det ha vært viktig å ha minst to tanker i hodet samtidig, som det heter. For på samme tid som han befinner seg i Schweitzers fødeby Gunsbach for å skrive hovedfag i systematisk teologi, leser han til eksamen i medisinske fag som gynekologi og obstetrikk. Mange av kullkameratene på medisin skjønte ikke hva denne Solbakk egentlig drev med. Hvorfor var det ikke nok for ham å bli en god medisiner?

– Jeg har egentlig ikke noe svar. Vi mennesker kjenner oss selv dårlig. Jeg trodde fullt og fast at jeg skulle bli indremedisiner. Jeg husker at møtet med humaniora gjennom ex.phil. var skjellsettende for meg. Filosofi, etikk og vitenskapsteori åpnet noe i meg som jeg aldri senere har klart å lukke. Senere i medisinstudiet skulle jeg bli psykiater. Men faktum er at jeg har ikke turnustjeneste en gang! Det eneste jeg kan skryte på meg av klinisk erfaring er et år som pleiemedhjelper i Namsos, ler han.

S elv om Jan Helge Solbakk alltid har vært skoleflink, var de første årene som student en usikker fase i livet hans. Det var ingen akademikere i familien hans, og Det medisinske fakultet var stappfullt av dukser som også hadde vært flinke i matte på skolen.

– Å få gode lærere som trodde på meg, har vært uvurderlig for min akademiske utvikling. Jeg husker Stein Evensens forelesninger i hematologi og den entusiasmen han klarte å skape om blodsykdommer. En fremragende lærer! Det samme var Jacob Jervell, Inge Lønning og Sigurd Hjelde. Uten deres generøse støtte, hadde jeg kanskje ikke opplevd den lykkestunden det var å ta den første halvliteren etter fem timers disputas, smiler han!

I doktoravhandlingen er det antikkens filosofer som opptar ham – ikke moderne, medisinske etiske dilemmaer. – Platon og til dels Aristoteles skiller ikke skarpt mellom kunst og vitenskap. Jeg startet med et prosjekt om kunstbegrepet i medisinen, og lette etter idéhistoriske røtter til begrepet. I ”Om legekunsten” av Hippokrates og andre antikke tekster fant jeg at det ofte ble referert til kunstbegrepet og legen som kunstner, særlig hos Platon og Aristoteles. Når Platon for eksempel drøfter etiske spørsmål, bruker han ofte lege/pasientforholdet og legeyrket som referansemateriale. Etter hvert ble også arbeidet mitt til en avhandling om medisinske referanser og deres funksjoner i Platons filosofi, forteller han.

H an mener at medisin i bunn og grunn er en kunst, og legen en kunstner. For uansett hvor naturvitenskapelig en lege går til verks i møte med den enkelte pasient, vil vedkommende aldri på forhånd med sikkerhet kunne si hvordan pasienten vil reagere på den behandlingen som iverksettes. Et menneske kan plutselig og helt uventet dø under en rutinepreget røntgenundersøkelse, og ingenting kunne vært gjort annerledes på forhånd for å avverge dette. Det er i etterdønningene av slike dramatiske situasjoner at medisinens kunstnatur virkelig kommer til syne. – Mange unge leger og studenter er livredde for å gjøre feil når de er i praksis og turnus. Det er vanskelig å unngå å gjøre noe feil. Da er veien kort til ikke å få gjort noe i det hele tatt. Den vanskelige utfordringen er hvordan legene takler beskyldningene om å ha begått feil. Jeg benytter den sokratiske metoden i undervisningen. Det vil si at jeg stiller spørsmål, og så får studentene reagere på ulike tentative svar, kanskje 6–8 ulike svar.

E tikk er så mye mer enn fakta. Når jeg blir kritisert for å uttale meg uten at alle fakta er framme eller uten å ha satt meg ordentlig inn i en sak, er det fordi jeg helt bevisst kommer med premature oppfatninger.

  • Medisinsk etikk blir langt på vei til i det offentlige ordskifte. Debatten, eller dialogen som Platon ville ha sagt, er utviklende i seg selv. Vi må tåle å utveksle ennå ikke ferdig tenkte tanker. Som medisinsk etiker må jeg være på de svakes side og sørge for at disses synspunkter blir synliggjort. Jeg må være sokratisk til stede mellom linjene og stille spørsmål som er tilsynelatende selvfølgelige. Jeg skal ikke ta parti, men de opplagte asymmetriske maktforholdene i samfunnet gjør at jeg ikke kan vente med å agere eller gjemme meg bak taushetsplikten, understreker han.

J an Helge Solbakk skjønte tidlig at han hadde et pasjonert forhold til to ting i livet: Det ene var bøker og det andre var damer. I en alder av snart 50 år har han rukket tre ekteskap og to barn. I dag er han gift med greske Anastasia, som er stipendiat i klassisk filologi ved UiO. – Jeg går fullstendig inn for det, hver gang. En fanatisk optimist. Samboerskap er ikke noe for meg, sier Solbakk, som til tross for sin teologiske embetseksamen er agnostiker. Som ung var han det han kaller ”så vidt innom” å være kristen. Igjen er det Albert Schweitzer som har vært et forbilde.

– Schweitzers teologi er gjerningens teologi. For en protestantisk teolog var det stikk i strid med den rette lære, som satte ordet i sentrum. Schweitzer mente at det var gjennom gjerningen, ikke kontemplasjonen, at mennesket kunne møte det guddommelige.

  • I dag er Schweitzers tenkning blitt trivialisert. Det vil jeg gjerne gjøre noe med. For ham var teologi og filosofi to sider av samme sak, en fromhet som er tenkt til endes og en tenkning som er følt til endes.

S olbakk kjenner seg i slekt med den franske legens etiske mystikk, i erkjennelsen av at man ikke med tankens hjelp kan utsi noe om det guddommeliges eksistens. Verken ord eller tanke kan få tak på den dimensjonen. Men i det ordløse handlingsrommet er det mulig å fornemme at det er noe viktig det er nødvendig å tie om.

– Schweitzer sier så klokt et sted at ”selv om vi prøver å avdekke våre egne sjelsrøtter, forblir vi til det siste et mysterium – endog for oss selv”.

De ville nok ha likt hverandre disse to, herrene Schweitzer og Solbakk.

Navn: Jan Helge Solbakk

Alder: 50

Født og oppvokst: Nærøy i Nord-Trøndelag

Sivilstatus: Gift

Stilling: Professor i medisinsk etikk

Bakgrunn:

To års realfagsstudier etterfulgt av embetseksamener i medisin (1987) og teologi (1989).

Dr. philos (antikkens filosofi, 1993). Sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin 1987–1996.

Professor II i medisinsk etikk ved Universitetet i Tromsø 1994–1996. Siden 1996 professor og leder for Seksjon for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo og professor II i medisinsk vitenskapsteori og etikk ved Senter for internasjonal helse, Universitetet i Bergen

Interesseområder:

Medisinsk etikk og vitenskapsteori, antikkens filosofi og litteratur, biopolitikk, forsknings- og universitetspolitikk, klassisk musikk, hagearbeid og matlaging.

Utvalgte arbeider 2004–2006:

“Therapeutic doubt and moral dialogue”, Journal of Medicine and Philosophy, 2004;29(1):93–118.

“Etiske utfordringer i norsk bio-lovgivning”, Kritisk Juss (31), nr. 2, 2005: 184–199,

R Karlsen, P L de Faria, and J H Solbakk: “To know the value of everything – a critical commentary on B Björkman and S O Hansson’s ‘Bodily rights and property rights”, J. Med. Ethics, 2006; 32: 215 – 219;

“Catharsis and moral therapy I: a Platonic account”, Med Health Care Philos. 2006;9(1):57–67.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Etikk, Medisinske fag, Helsefag, Medisinsk/odontologisk etikk, atferdsfag, historie Av Ingeborg Wiese
Publisert 1. feb. 2012 11:56