Sprudlende og prisbelønnet

Professor Karin Gundersen ble allerede frankofil på landsgymnaset i Steinkjer. Livsnyteren elsker den franske dannelsen, Paris, katten Sophus og samtaler over et langt måltid. Prispengene fra det svenske akademiet ble brukt på champagne til gode venner.

GYMNASET: Vi mente vi var voksne den gangen og satt på hybelen om natten og diskuterte eksistensialisme, franske filmer, livet og døden og den type metafysiske problemer. Det var en uskyldig tid, ler professor Karin Gundersen i fransk litteratur. Foto: Ståle Skogstad.

– Jeg ble forelsket i fransk da jeg gikk på Steinkjer Landsgymnas. Jeg hadde en fantastisk fin fransklærer, lektor Muhle. Hun er grunnen til at jeg sitter her nå. Det lyste av henne når hun fortalte om fransk grammatikk. Du må ar-ti-ku-lere på fransk, husker jeg hun sa. Nå gjentar jeg det til studentene mine. Alle lydene må med. Norsk er anarkistisk i sammenligning, ler professor i fransk litteratur ved Universitetet i Oslo, Karin Gundersen .

Karin Gundersen er liten og nett og klassisk kledd i svart genser, grå jakke og woody-allenske briller. Hun elsker det franske og gestikulerer som en ekte pariserinne. Sminkingen er så diskret at den ikke synes. Panneluggen i den klassiske pasjeklippen har en kokett champagnesving.

Hun har allerede skrevet, redigert og oversatt 27 bøker. For ti år siden ble hun tildelt den franske orden Les Palmes Académiques. Nå kommer hedersbevisningene på løpende bånd. I mars fikk hun årets Kritikerpris for beste oversettelse. I fjor fikk hun Doblougprisen fra Svenska Akademien for sine oversettelser fra fransk og for den norskspråklige delen av sitt faglitterære forfatterskap.

– Prisen kom dettende ned fra himmelen. Tidligere hadde den alltid gått til poeter og skjønnlitterære forfattere. Jeg var den første faglitterære forfatteren. Jeg kom hjem fra Paris til en stor bunke post og aviser. Det lå et brev fra Svenska Akademien. Hva har jeg utestående med dem, tenkte jeg. Så skjenket jeg meg et glass rødvin, tok regningene først, fordi jeg er så systematisk, og til slutt åpnet jeg brevet. Brevet inneholdt et gullkantet ark. Jeg trodde at slike brevark bare var en metafor. Prisen var på 100 000 svenske kroner. De skrev: Vil du være så vennlig å kontakte oss om hvordan du vil ha pengene. Jeg holdt på å få sjokk. Og jeg som alltid er blakk.

Merittlisten hennes er lang. Hun har vært prodekan ved Det historisk-filosofiske fakultet. Hun var en av medredaktørene til bokverket ”Kvinnenes kulturhistorie” og en av grunnleggerne av Senter for kvinne- og kjønnsforskning. Aschehoug-konsernet har lokket henne til seg. Hun er innvalgt i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Hun er korrespondent i tre franske tidsskrifter og har deltatt i en rekke tverrfaglige prosjekter om estetikk, kulturforståelse, barokken og renessansen. For fire år siden ble hun hedersinnvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi, en eliteorganisasjon for de fremste av de fremste. 219 norske medlemmer, verken mer eller mindre. Antallet er urokkelig. Slik har det vært i 150 år.

– Utdelingen av Doublougprisen var helt fantastisk. Jeg ble rørt og overveldet på scenen og fikk alle de gode tankene. Det var en så stor ære at alt kom innover meg fra barndommen. Jeg ble helt på gråten. Det samme skjedde på utdelingen av Kritikerprisen. Jeg måtte vente til stemmen bar, forteller Karin Gundersen på kontoret sitt i sjuende etasje på Det humanistiske fakultet på Blindern.

Den sparsommelig ledige veggplassen i sekstitallskontoret huser et par franske kunstplakater av Manet og Delacroix. Bøkene og tidsskriftene er sirlig ordnet fra gulv til tak. Flere hyllemeter er viet den franske forfatteren Henri Beyle med pseudonymet Stendhal. Karin Gundersen fikk Kritikerprisen for oversettelsen av Stendhals selvbiografi fra 1836,”Henry Brulards liv”. Nå planlegger Gundersen atter en Stendhal-oversettelse.

– Det er en fantastisk tekst. Språket er klart og nøkternt, og samtidig sanselig uten å være klebrig. Det er blanding av abstrakt og konkret. Han har en utrolig rask rytme. Det er en utfordring når det skal oversettes til norsk. Jeg tar setning for setning og føler meg frem. Jeg blir aldri lei av Stendhal. Han er så sympatisk og hadde en enorm kunnskap om mennesker og følsomhet for natur og kunst. Og et skarpt blikk for styrke og svakheter. Men ondskapsfull er han aldri. Han er overbærende med de svakeste og dummeste menneskene i romanene sine.

Hennes første møte med Stendhal var på fransk mellomfag for førti år siden.

– Jeg syntes Stendhal var lang, detaljert og litt kjedelig. Først fjorten år senere tente jeg. Jeg hadde skrevet en avhandling på 200 sider om en tekst på 20 sider. For å undersøke om jeg også kunne si noe fornuftig om lange tekster, ba bedømmelseskomiteen meg lese og kommentere en Stendhal-roman på 600 sider. Det ble en god prøveforelesning. Siden den gang har forfatteren vært tyngdepunktet i arbeidet mitt.

Den franske frelsen kom lenge før Stendhal. Sammen med vennene sine på landsgymnaset ble hun fenget av den eksistensielle franske litteraturen og de franske filmene der ingenting skjedde.

– Skuespillerne gikk rundt med livstrette blikk. Det var vidunderlig vakkert. For en kroppsbeherskelse! Vi leste også oversettelser av franske bøker. Vi mente vi var voksne den gangen og satt på hybelen om natten og diskuterte eksistensialisme, franske filmer, livet og døden og den type metafysiske problemer. Det var en uskyldig tid.

Hun vokste opp i gruvesamfunnet Malm, tre mil fra Steinkjer. Mor var hjemme og lagde god mat. Far arbeidet på maskinverkstedet i Fosdalen Bergverk.

– Bøker var dyre. Jeg fikk bøker til jul og bursdager. Ellers lånte vi bøker på folkebiblioteket. Jeg elsket å lese og kunne lese de samme bøkene om og om igjen. Jeg er tilbake på det stadiet nå! På landsgymnaset på Steinkjer ble det mindre tid til bøker. Det ble et intensivt sosialt liv med venner. Det var da jeg fikk drømmen om Paris. Jeg drømte om å være der og snakke ordentlig og kunne skrive og beherske fransk.

Etter artium gjorde hun drøm til virkelighet. Hun dro som au-pair til Paris.

– Jeg reiste for første gang med fly. En Caravelle. Fra Fornebu til Orly. Det var i seg selv fantastisk. Det var et vanvittig flott måltid med linservietter. En fest! Gøy! Siden har jeg elsket å fly.

Møtet med Paris ble enda finere og vakrere og mer imponerende enn hun hadde drømt om.

– Noen ganger gleder man seg og blir skuffet. Men Paris tok imot meg. Det virket som om byen ønsket meg velkommen. Byrommet var veldig åpent og livlig, uten å være masete. Franskmenn kan bevege seg i flokk uten å dytte. De har en urban kroppsfølelse og er høflige. Slikt fins ikke i Norge. I Frankrike er det ingen ryggsekker som deljer bort i kaffekoppene. Franskmenn sier unnskyld når de går forbi. Etter et halvt år drømte jeg på fransk. Året var skjellsettende.

I Paris lærte hun fransk bordskikk. Hendene må ikke holdes på fanget. Det er også viktig å forsyne seg så raskt som mulig, uten nøling.

– Middag og god vin er viktig i Frankrike. Måltidet varer i flere timer. Franskmenn snakker hele tiden. Det er omvendt av norske matvaner. Her skal vi ha matro.

Siden Paris-debuten har hun ofte invitert venner og kollegaer på middag i sitt hjem i Bygdøy-villaen.

– Jeg er glad i å ha gjester. Franske gjesteforskere setter pris på dekket bord med mange retter og gode viner. Måltider er viktig for pleie av mennesker og faglige nettverk.

Hun oversetter også romanene på hjemmebane. Da er katten Sophus eneste selskap.

– Jeg er lykkelig når jeg oversetter. Sophus ligger solidarisk i nærheten når jeg må oversette om natten. Da er jeg ikke alene. Han er 16 år og utrolig sprek. Jeg håper han kan være eksemplet på katter som blir forferdelig gamle. Han er en stor trøst. Han gir meg nærvær og er veldig til stede.

Sophus ble en spesielt stor trøst etter at mannen og samtalepartneren hennes, universitetslektor i filosofi Jan Gundersen, fikk hjerneslag og mistet taleevnen for sju år siden.

– Samtalene var en viktig del av samlivet vårt. Vi spiste middag og snakket sammen. Hver gang vi leste og opplevde noe, var det alltid noe å snakke om. Jeg hadde ikke holdt ut å bo med noen hvis man ikke har mye å snakke om. Nå er det jeg som snakker. Det nytter ikke å være sint eller føle seg urettferdig behandlet. Jeg må forholde meg til det, men venner meg aldri til tanken. Tenk at det skulle skje nettopp Jan, han som var en så glimrende foreleser og skribent og god samtalepartner.

Karin Gundersen er veltalende og kjapp i replikken, men blir ettertenksom når hun forteller om sitt tapte sverdslag ved milleniumskiftet for sju år siden. Da tildelte fakultetet to æresdoktorater, det ene til en amerikansk lingvist. Det andre til poeten Jan Erik Vold.

Et av de sterkeste tverrfaglige nettverkene ved universitetet, Estetisk seminar, som Karin Gundersen var en sentral person i, hadde foreslått den franske filosofen Jacques Derrida som æresdoktor.

– Vi hadde en god begrunnelse. Vi hadde invitert ham til Oslo og fylt opp Aulaen i 1993 og Sophus Lies auditorium i 1999. Det var folk overalt. Mange måtte stå.

Mens Derrida tilhørte den tyskfranske kontinentale tradisjonen i forlengelse av Hegel og Heidegger, foreslo Oslo-filosofene den amerikanske analytiske filosofen Donald Davidson.

– Med Davidson og Derrida som æresdoktorer kunne vi samtidig ha fått en dialog mellom to store filosofiske retninger. Det ville ha vært en utrolig begivenhet. Utenlandsk presse ville ha valfartet til Oslo. I stedet valgte fakultetsstyret to andre æresdoktorer. Jeg er fremdeles forundret. Jeg kan bli målløs av mindre

– Målløs, du?

– Jeg sier som franskmenn: Jeg finner ikke ord og fortsetter å snakke. Fakultetet gjorde en stor tabbe. De ville ikke ha to av verdens fremste filosofer. Det er provinsielt og opprørende. Jeg var kjempeskuffet.

Hun fikk snakket ut på Granholmen. Granholmen er landstedet hennes, med utsikt til svenskekysten og trolig den øya i Norge som ligger nærmest Paris. På den franske nasjonaldagen samles venner til fransk mat og fransk vin. Da heises trikoloren.

Da hun fikk Doblougprisen på de 100 000 kronene, kunne hun leve litt flottere.

– Den sommeren ble det mye god champagne på Granholmen. I august var bare halvparten av pengene igjen. Da kjøpte jeg ny sofa. Den gamle var 40 år gammel og hadde mange spor av katten. Nå kunne jeg hvile på mine laurbær. Sophus er blitt veldig glad i den nye sofaen. Han gjør den nå til sin ved å pusse klørne på den, ler Karin Gundersen, som snart er på vei til Stendhals hjemby Grenoble for å diskutere klangen i tekstene hans.

Navn: Karin Gundersen

Alder: 62 år

Født og oppvokst: Malm i Nord-Trøndelag

Sivilstatus: Gift

Stilling: Professor i fransk litteratur på Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo

Bakgrunn: Doktorgrad om den franske dikteren Nerval. Medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi. Medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Doblougprisen fra Svenska Akademien 2006. Kritikerprisen 2007 for beste oversettelse i 2006. Oversatt blant annet fire bøker av Stendhal og to av Derrida. Grunnlegger av Senter for kvinne- og kjønnsforskning, styreleder 1986–93. Leder for Estetikkprogrammet i Forskningsrådet i sju år. Styremedlem i Aschehoug-konsernet. Korrespondent i tre franske tidsskrifter.

Forskningsområder: Den franske forfatteren Stendhal. Romanenes estetikk og historie. Barokk og klassisisme.

Emneord: Språk og kultur, Litteraturvitenskapelige fag, Fransk litteratur Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:52