I grenseland

Hun har egentlig ikke noe imot Macintosh. Det er bare det at den ikke har sjel.

FRIHET FOR DE FÅ: - Grenser er på flere måter blitt viktigere enn før. Slik sett kan man snakke om en frihet for de få, sier Katja Franko Aas. Foto: Ståle Skogstad

Veien går gjennom den gamle bydelen, forbi de tre broer tegnet av den anerkjente arkitekten Joze Plecnik, og tvers over plassen foran den røde, fransiskanske kirken. Hver dag går studenten den samme ruten til universi tetet, hvor hun studerer juss, som sin bestefar. Høyt over henne troner Ljubljanas tusen år gamle slott på en høyde midt i hovedstaden, et riktig Panopticon, som på 1800-tallet tjente som hovedstadens fengsel.

Fjorten år, én doktorgrad, to barnefødsler og to bøker senere sitter Katja Franko Aas sju etasjer over St. Olavs plass og ser bilene suse nedover Pilestredet. Hun er førsteamanuensis ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi på Universitetet i Oslo.

De papirløses sårbarhet

I den franske filmen Den fabelaktige Amelie fra Montmartre flyr hagenissen til Amelies far verden rundt og sender kort hjem fra sine eksotiske reisemål. Han kan tjene som symbol for grenseløsheten i en globalisert verden, der man kan være i Paris om morgenen og i Tokyo samme kveld. Da en tro kopi av filmens protagonist dukket opp på Ljubljanas berømte søndagsmarked, ble fristelsen for stor for en turist. Hagenissen ble med i håndbagasjen og lever nå som papirløs innvandrer i Oslo.

– Nei, jeg kan ikke si at denne suveniren er typisk for Slovenia, ler Katja Franko Aas hoderystende idet den røde nisseluen kommer til syne over bordkanten.

– Men jeg har ofte handlet på det markedet. Det jeg kan si, legger hun til, og de milde brune øynene blir med ett alvorlige, er at denne lille karen i alle fall ikke er alene.

Globalisering som fenomen har vært lite diskutert blant kriminologer.

– Kriminologifaget har tradisjonelt vært interessert i rettssosiale problemer avgrenset av nasjonalstaten. I dag er den metodologiske nasjonalismen, som Ulrick Beck kalte det, ikke lenger bærekraftig innen samfunnsvitenskapene. Det holder å gå langs Karl Johan en formiddag for å forstå at globaliseringen også påvirker lokale marginaliseringsprosesser. Tiggere fra Romania sitter på fortauet, og på gatehjørnet står prostitu-
erte fra Nigeria. Kriminologien trenger et helt nytt begrepsapparat for å forstå disse fenomenene.

Det forsøker Katja Franko Aas å bidra til. Hennes bok Globalization and Crime , som ble utgitt i høst, utforsker temaer som menneskehandel, internett, migrasjon og transnasjonal kriminalitet.

– Hvordan kan et globalt perspektiv endre vår oppfatning av kriminalitet?

– De europeiske statene er opptatt av at økende innvandring representerer en trussel for nasjonalstatene. Fra et globalt perspektiv er det naturlig å spørre hvem migrasjon er farlig for. Hvert år dør flere tusen flyktninger utenfor kysten av Sør-Europa. De som kommer frem har sjelden penger, nettverk eller kjennskap til språket i det nye landet. De er sårbare og Europas nye kasteløse. Migrasjonen er svært farlig for dem. For samfunnet for øvrig handler det om å minimalisere en begrenset risiko.

FEIL SIDE: - På globaliseringens skyggeside finner vi dem som møter stengte dører på grunn av feil identitet, feil kropp og feil passord, sier Katja Franko Aas. Foto: Ståle Skogstad

Fra Faust til Macintosh

Katja Franko Aas kaller sin egen migrasjon en solskinnshistorie. Siden hun kom som lærling til advokatfirmaet BAHR, traff sin kommende ektemann og bestemte seg for å bli i Oslo, har stadig nye dører åpnet seg.

– Mer eller mindre tilfeldige møter med mennesker kan av og til få stor betydning. Da jeg kom til Norge, fikk jeg muligheten til å revurdere yrkesvalget mitt. Jeg hadde studert juss, men hadde ikke lyst til å praktisere faget. Jeg er mer den filosofiske typen. Professor Nils Christie møtte meg med en åpenhet og en varme som gjorde at jeg våget spranget over til akademia.

Hun søkte og fikk doktorgradsstipend fra Forskningsrådet, i regi av programmet SKIKT – Samfunnsmessige og kulturelle forutsetninger for informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Resultatet ble en banebrytende, interdisiplinær studie av hvordan informasjonsteknologien har påvirket strafferettslig diskurs og praksis. I 2005 kom avhandlingen ut i bokform, med tittelen Sentencing in the age of information: From Faust to Macintosh.

“The human grid” heter forsidebildet. Hva betyr det?

– Jeg er veldig fornøyd med den illustrasjonen, sier Katja Franko Aas.

Datateknologien kan på en forbløffende måte gjenskape de anatomiske særtrekkene ved menneskekroppen. Men hva med det som ligger under overflaten?

Hva med sjelen?

– Nettopp! En av kriminologiens store teoretikere, Michel Foucault, som har inspirert mye av min forskning, skriver i sin berømte Overvåkning og straff at vi straffer menneskets sjel. I middelalderen ble forbrytelser straffet med konkrete gjengjeldelser av den kriminelle handlingen. Straffen for tyveri kunne være en avhugget hånd. I dag ser vi helt annerledes på straff. Historien bak forbrytelsen er viktig fordi straffen ikke bare skal måles ut fra handlingen. Forbryteren dømmes ut fra hvem han er og hva som var hans motiver, ikke bare for hva han har gjort.

På 1980-tallet ble Sentencing Information Systems (SIS) tatt i bruk i flere land. I databasene kan man finne informasjon om tidligere praksis i ulike typer straffesaker og statistikk over tidligere straffeutmålinger.

– Med det nye tariffsystemet for straff ble dommernes skjønnsutøvelse kraftig begrenset. Til tross for sterke protester fra dommerne selv, fikk reformene bred politisk støtte.

Hvorfor?

– I ytterste konsekvens tror jeg det handler om at samfunnet har mistet tilliten til eksperter. Autoritetspersoner kan misbruke makt og gjøre feilvurderinger. Tabellene og databasene ble opprettet i et forsøk på å lage et system som hindrer diskriminering av slike grunner som hudfarge og sosial status. Problemet er bare det at idéen om prosedural rettferdighet har gått på bekostning av idéen om at mennesker skal kunne fortelle sin historie. En datamaskin med sitt binære språk kan ikke formidle begreper som skyld og samvittighet.

Er det derfor du er skeptisk til Macintosh?

– Macintosh er et utmerket konsept til sitt bruk. Delikat design og enkle ikoner gjør at selv personer uten kjennskap til en datamaskin, kan bruke den. Men når vi anvender den samme tankegangen for straffesystemet og tror at det holder med noen
tastetrykk for å vurdere straff, blir det problematisk.

Da har du mer tro på Faust?

– Akkurat. Faust skildrer hvordan kunnskap er noe som erverves med slit og møye. Det er en refleksjons- og modningsprosess der sjelen står på spill. I den digitaliserte verden, der kunnskap handler om å kunne utføre prosedyrer fort og effektivt, blir menneskelig refleksivitet mer som en refleks.

Professor Nils Christie sier at du har skrevet en dyp bok om hvordan vi ikke lenger går i dybden.

– Kravet om økt transparens i beslutningsprosesser har dessverre ført til en mer overflatisk vurdering av fenomener. Vi ser dette på mange områder i samfunnet, ikke bare i rettsvesenet. På universitetet blir forskere telt og målt etter kvantitative kriterier. Man ser ut til å ha glemt at det krever erfaring og innsikt å vurdere forskningskvalitet.

Filosofen Jürgen Habermas snakker om systemets kolonisering av livsverdenen.

– Ja, det er en god beskrivelse. Kategorisk tenkning har bredt om seg. Årsakene til at vi benytter teknologi i stadig større grad, er å finne i kulturen, i det politiske klimaet. En annen tysk filosof, Martin Heidegger, sa det slik: The essence of technology is nothing technological.

Kroppen lyver ikke

Når sjelen forsvinner, er det kroppen vi må stole på.

– Biometriske id-kort og stadig mer sofistikerte pass vitner om et samfunn der det å kunne bevise hvem man er, blir stadig viktigere.

Også dette ser Katja Franko Aas som en effekt av globalisering.

– Mange tror at globalisering innebærer mindre grensekontroll og en nedbygging av nasjonalstaten. Faktisk er det omvendt. Grenser er på flere måter blitt viktigere enn før. Slik sett kan vi snakke om en frihet for de få. På globaliseringens skyggeside finner vi dem som møter stengte dører på grunn av feil identitet, feil kropp, feil passord.

Handler dette om nye former for maktutøvelse?

Forskeren klarer ikke å skjule en liten latter. Alt handler om makt i kriminologien.

– Mitt første instinkt når jeg blir konfrontert med et fenomen, er å prøve å se på årsakene bak problemet. Hvorfor vil vi ha alle disse passordene og kontrollene? Jeg tror svaret har med mobilitet og anonymitet å gjøre. I en verden hvor alt virker flytende og identitet blir vanskelig å fastslå, prøver man å finne frem til ufeilbarlige måter for å gjenkjenne personer på.

“Kroppen lyver ikke”, skriver du i en av dine artikler.

– Ja, det er karakteristisk at kroppen blir brukt når man ikke stoler på mennesker. Asylsøkere er et godt eksempel. Det er blitt laget et felleseuropeisk register over fingeravtrykk til asylsøkere, for å avsløre dem som søker seg til flere land samtidig.

Hva er galt med det?

– Systemet er effektivt og sparer ressurser. Det problematiske er at det er en fortsettelse av et abstrakt byråkrati som slutter å snakke med mennesker. Til slutt kan virkeligheten for disse menneskene få et Kafka-aktig preg. Ingen lytter til dem, ingen hører deres historie. Vi ser den samme utviklingen med narkotikatesting i fengslene. Det er kroppen som forteller alt. Det er mindre viktig hva fangene tenker og hvordan holdningen deres er til narkotika.

Balansekunstneren

Småbarnsmoren arbeider fra åtte til fire. Hun har sluttet å ta bøker med hjem. Hun får ikke lest dem. Likevel synes hun det går fint å kombinere familieliv og vitenskapelig arbeid.

– På kontoret kan jeg senke skuldrene. Her er det så stille, og ingen avbryter meg.

– Hva ønsker du å oppnå som forsker?

– Jeg er ikke en person som kommer med klare politiske oppskrifter eller enkle løsninger. Det jeg ønsker, er å bidra til å klargjøre og reflektere rundt vår praksis.

– Hva slags person er du da?

Det blir stille.

– Det er vanskelig å beskrive seg selv. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg kunne nok aldri skrive en autobiografi.

– Hva slags nasjonalitet har du?

– Det var et godt spørsmål.

– Du har vel blitt spurt om det ofte?

– Nei, faktisk ikke. Jeg har fortsatt slovensk statsborgerskap, og jeg har ikke følt behov for å bytte det ut. Samtidig føler jeg meg norsk, særlig i min faglige identitet. Jeg må svare begge deler, både norsk og slovensk. Min eldste datter kom forresten med en mor-som bemerkning for noen dager siden. “Mamma, vet du hva?” sa hun. “Til å være en som ikke er født her i landet, er du veldig godt kjent her.” Det ble tydelig at hun ikke ser på meg som helt norsk. Det synes jeg er helt ok, for jeg er ikke det. Annick Prieur beskriver innvandrere som balansekunstnere. Man er nødt til å balansere mellom kulturer. Og, ja, du kan vel si at jeg trives med litt ambivalens.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Kriminologi, Juridiske fag, Offentlig rett Av Kari Tveito
Publisert 1. feb. 2012 11:49