Danser med hunder

– Er det virkelig ingen ting du er redd for, Johanne Sundby? – Jo. Sinte mennesker gjør meg engstelig.

– Sånn ja, hilse pent, sier Johanne Sundby mildt, men bestemt.

Chigga snuser forsiktig på meg før hun tasser tilbake til kurven under skrivebordet.

– Hun har vært med meg på kontoret i tretten år, forklarer matmor.

– Nå hører hun dårlig og er nesten blind.

Hjemme, utenfor det røde huset i skogen venter ti andre trekkhunder av rasen Siberian Husky. Når Johanne Sundby ikke foreleser eller forsker på kvinnehelse ved Seksjon for internasjonal helse, Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin, kjører hun hundeslede.

– Hvor kommer din kjærlighet til dyr fra?

– Jeg vet ikke. Mor kalte meg en dyremagnet da jeg var barn. Jeg maste meg til hund, og siden har jeg alltid hatt det. For tretten-fjorten år siden fikk jeg min første trekkhund.

Hun har vært leder i Norsk Siberian Husky Klubb, har egen hundekennel i Maridalen og har kjørt de lengste hundeløpene i Norge.

– Jeg har prøvd mange typer friluftsliv i perioder; seiling, padling, klatring. Hundekjøring blir jeg aldri lei av. Jeg synes det er så morsomt at det er en sport hvor kvinner og menn konkurrerer på lik linje.

– Klarer kvinnene å hevde seg?

– De vinner så det suser etter.

– Det høres ganske barskt ut.

– Det er barskt. Sist jeg kjørte Finnmarksløpet, måtte jeg gi meg fordi en av lederbikkjene syntes det ble for tøft. Det er kulde, snø, vinter og “nær døden”- opplevelser hele tiden, men akkurat dét får jeg til. Jeg tåler vinternetter, konstaterer hun nøkternt.

Samfunnsmedisineren har vært opptatt av kjønnsforskjeller og likestilling så lenge hun kan huske.

– Jeg tror det kan ha noe med det å gjøre at jeg har en utpreget sans for rettferdighet. Dessuten vokste jeg opp i et hjem hvor det var en selvsagt ting at kvinner kan klare mange av de samme tingene som menn.

Begge foreldrene er akademikere og har hatt professorater i medisin. Johanne Sundbys mor var en av de første kvinnene i landet som ble medisinprofessor i barnepsykiatri.

– Jeg var litt av en guttejente som barn. Jeg var flink i typiske guttefag som matematikk og fysikk. Og så var jeg god på ski.

Likevel trodde ikke læreren hun kunne klare realfagslinjen på gymnaset.

– “Bare vent til hormonene setter inn”, sa han til meg. Jeg ble ganske sint. “Pytt, pytt, bare prøv, du skal se du klarer det”, sa mor. Jeg begynte, og så gikk det jo bra.

Etterpå ble det medisinstudier.

– Akkurat der var jeg ikke så selvstendig. Egentlig burde jeg kanskje blitt feltbiolog. Dyreatferd fascinerer meg. Jeg er nok en slags darwinist. Jeg tror veldig på genetikk, på biologi og Darwins teser om at det er en hensikt med veldig mye av det biologiske. Når de kulturelle normene går på tvers av biologien, er vi på feil spor, mener hun.

– Jeg pleier å bruke barbering av kjønnshår som et eksempel for studentene. Veldig mange jenter barberer bort hår under armene og i skrittet. Grunnen til at vi har hår der, er å hindre friksjon hvor hud gnisser mot hud. På grunn av skjønnhetsmyten går vi inn og gjør noe kulturelt med en biologisk hensiktsmessighet.

Skjønnhetsmyten og medikaliseringen av den er et tema som engasjerer henne.

– Kvinner bakser og strever med kremer og dietter som skal gjøre oss yngre og vakrere. De lykkeligste øyeblikkene i mitt liv har ikke vært når jeg har vært nysminket og hatt silkestrømper og høyhælte sko. Aller best har jeg det når jeg er kjempesvett, helt utslitt og har isklumper i håret etter et hundeløp. Da er kroppen min bare mestring og funksjon, den er ikke objekt for noen. Den typen ramme for kvinnelivet er det for få som får tak i.

– Du er en normbryter.

– Ja. Det liker jeg å være. Jeg vil helst være en som går litt på kant og prøver ut grensene. Men det hender jeg får så ørene flagrer av mine medsøstre. “Johanne, du har hundehår på jakka di!”, kan venninner si med skrekk i stemmen. “Og den er krøllete!”

– Hva svarer du da?

– Hva venter du deg med elleve bikkjer? spør jeg tilbake. Da blir det som regel stille.

Johanne Sundby var ferdig utdannet gynekolog og i full gang med en sykehuskarriere da hun begynte å forske.

– Jeg giftet meg tidlig og ønsket meg mange barn. Det var et stort sjokk da jeg ikke ble gravid.

Hun søkte profesjonell hjelp, men fikk ikke svar på spørsmålene hun hadde.

– Det fantes nesten ikke kunnskap om hvordan ufrivillig barnløshet påvirker ellers friske kvinner.

Dermed tok Johanne Sundby saken i egne hender.

– Jeg tror nok det kostet meg ekteskapet. Vi slet allerede på grunn av problemene med å få barn. Det gjorde ikke saken bedre at jeg ville kaste meg ut i en doktorgrad.

Men far oppmuntret henne.

– “Hvis du ikke får støtte, så får du heller gå”, sa han. Det gjorde jeg også. Jeg har aldri latt meg begrense hvis jeg virkelig vil oppnå noe. Det er vel kanskje både en styrke og en svakhet.

Den unge legen gjennomførte sitt pionérarbeid om sosiale og psykiske konsekvenser av ufrivillig barnløshet, dels i Norge, dels i Afrika.

– Det å få barn er en så viktig bærebjelke i kvinners livsløp at det er utrolig smertefullt når det ikke går. Kvinner tar kortere utdanning fordi de prioriterer å få barn, de setter alt inn på å finne drømmemannen, de satser maksimalt på det jeg kaller “homemaking”. Når barna uteblir, er det et stort psykisk traume.

– Så stort at en ikke snakker om det?

– For mange, ja. Jeg valgte bevisst å være åpen fordi det var nødvendig at noen tok tak i temaet. På den tiden jeg forsøkte å bli gravid, var det fryktelig mye aggresjon knyttet til behandling av barnløshet. Hvorfor skulle helsevesenet bruke penger på noe som mange mente ikke var en sykdom? Fertilisering ved hjelp av tekniske hjelpemidler betydde moderskapets endelikt, advarte prester. Feministene ropte opp om at kvinner ikke var mindreverdige selv om de ikke hadde barn.

– Er du ikke selv feminist?

– Nei, egentlig ikke. Jeg var med i Kvinnefronten, men jeg er ikke feminist. Jeg er opptatt av kjønns betydning for helse og av like rettigheter.

– Hva da med de røde sokkene?

Hun fnyser.

– Disse? Dem kjøpte jeg på salg på en bensinstasjon i Trysil.

I dag er Johanne Sundby farmor. Hun har en adoptivsønn og to barnebarn.

– Jeg er opptatt av å få frem budskapet om at det finnes et liv etter barnløsheten. Da jeg intervjuet de samme parene ti år etter at de slet med å få barn, hadde de fleste det bra. Noen hadde fått egne barn, noen hadde adoptert. Atter andre hadde orientert seg mot andre og like verdifulle verdier i livet. Selv strevde jeg fryktelig i en tiårsperiode. Så var det over. Livet har ikke blitt helt slik jeg hadde tenkt det, men du verden så morsomt og spennende og underlig det har blitt.

På en måte lever Johanne Sundby ikke bare ett, men to parallelle liv. Hun har ett liv i Norge og ett i Afrika.

– Hvor er den røde tråden?

– Det kan du spørre om. Jeg burde kanskje holdt på med samer og inuitter?

I stedet forsker gynekologen på reproduktiv helse i fattige landsbyer i Afrika, først og fremst i Gambia og Malawi.

– Jeg ble opptatt av internasjonal helse og politiske og ideologiske spørsmål allerede i studietiden. Jeg var så heldig at jeg fikk reise ut i verden tidlig, blant annet til Mexico og Kina.

– Faren din sier han tok deg med til Kina som en kur.

– Han syntes nok jeg var litt for venstreradikal.

Men Johanne Sundby holdt ikke ut mer enn tre måneder på en pappfabrikk.

– Jeg var ikke med i en politisk organisasjon, men vennene mine utfordret meg. Den gangen, dette var på syttitallet, het det seg at man ikke kunne forstå arbeiderklassen uten å ha prøvd seg på grasrota. Det passet meg i grunnen godt å ta et års pause. Men jeg likte meg bedre i et vikariat i barnepsykiatri enn i industrien. Da jeg kom tilbake til studiet, ble jeg med i en forening som var opptatt av legers politiske rolle i samfunnet. Det interesserte. Dessuten var jeg med i en kvinnegruppe. Vi kalte oss Kvinnehelsegruppa utad og Kvinnehelsegeriljaen innad.

I Afrika dør én til to av hundre kvinner i barsel.

– De dør fordi det ikke er jordmor til stede ved fødselen, på grunn av manglende tilgang på keisersnitt og mangel på essensielle legemidler. Det er en stor og global urett at kvinner må sette livet til når de føder barn.

Gjennom et nitid forskningsarbeid over mange år har Johanne Sundby bidratt til å dokumentere manglene i det afrikanske helsevesenet.

– Jeg har aldri arbeidet som kliniker i Afrika, understreker hun.

– Min rolle har vært å lære opp lokale forskere i metodene for å drive forskning på mødredødelighet.

For tiden har hun to doktorgradsstudenter og flere mastergradsstudenter fra Gambia og Malawi. I løpet av de femten årene hun har holdt på, har hun vært sentral i å bygge opp et forskernettverk ved flere afrikanske institusjoner.

– Jeg liker å være med på å bygge kapasitet, forklarer hun.

– Jeg lærer dem logikken og metodene, men arbeidet på det lokale plan er det de selv som styrer. Like før jul hadde vi en stor forskningskongress i Gambia. Det var flott å se hva de hadde fått til.

Hun ler nesten litt unnskyldende.

– Jeg hadde med meg ti av mine nærmeste venner, kolleger og familie. Det var kanskje litt sprøtt, men jeg ville så gjerne vise hva jeg driver med.

Sammen med professor i kvinnehelse ved Institutt for samfunnsmedisin på NTNU i Trondheim, Berit Schei , har Johanne Sundby gitt ut to bøker om kvinnehelse. Hun har vært med på å grunnlegge psykososial gynekologi som emne innen faget fødselshjelp, og bidratt til å løfte kjønnshelseperspektivet opp på høyt politisk nivå.

– En god historie om Johanne? sier Berit Schei.

– Jeg vet ikke helt. Åh, jo!

Hun roper i telefonrøret.

De var stipendiater med dårlig råd og hadde leid seg hotellrom i Amsterdams Red Light District for å delta på en konferanse.

– Mens vi satt og spiste en enkel frokost, kom to skrikende kvinner løpende i full fart nedover korridoren. De hadde blitt utsatt for væpnet ran på rommet. Berit Schei ville pakke sakene sine med det samme.

– Sannsynligheten for at slike hendelser skal skje to ganger på kort tid er uhyre liten, sa Johanne Sundby og spiste rolig videre.

– Jeg er veldig lite redd av meg, medgir professoren.

– I Zimbabwe løp jeg en gang gjennom en park med løver og villsvin midt på natten. Bussen gikk ikke dit jeg skulle. Men én ting er hun redd for.

– Jeg er redd for sinte mennesker. Jeg blir alldeles liten og redd og puslete foran sinte mennesker som kjefter på meg.

– Blir folk sinte på deg da?

– Jaa. Hun drar på det.

– Det akademiske miljøet kan være ganske ubarmhjertig mot kvinner som får det til. Det er nok en del misunnelse ute og går. Menn er mye flinkere til å hjelpe hverandre frem. Det er ingen som tar tak i deg som kvinne og sier “du er flink, deg må vi satse på!”. Du må klare det selv.

Selv foretrekker Johanne Sundby å ikle seg klovnedrakt når hun vil si noen et alvorsord. Hun åpner en bag som ligger i bokhylla og trer på seg rød nese og oransje krøller.

– En venninne gikk på klovnekurs, det var sånn det startet. Jeg ba henne opptre på avslutningen for sommerskolen vår. Det ville hun ikke. “Nei, vel, da får jeg klovne selv da”, sa jeg. Og så gjorde jeg det. Siden har jeg fortsatt.

– Synes du det burde være mer plass for klovner ved universitetet?

– Absolutt. Vi skal være alvorlige og seriøse og grundige, men det må være rom for humor også. Kanskje jeg skulle ta på meg klovneutstyret i et av styremøtene ved universitetet? Der er stemningen så alvorlig at jeg får helt fnatt noen ganger.

– Har du tatt det opp?

– Delvis. Jeg skriver kronikker i Klassekampen.

Der har jeg iblant kritisert byråkratiseringen av universitetet. Jeg er reformkritiker, som det heter. Den såkalte Kvalitetsreformen burde heller hete produksjonsreformen. Vi måler og veier og teller, men bedre forskning tror jeg ikke det blir av det. Dessuten, legger hun til, synes jeg at man som forsker burde få den tilliten at man er i stand til å gjøre en god jobb, selv om man ikke er så glad i å fylle ut skjemaer hele tiden.

– Jeg kunne tenke meg å reise til Svalbard eller Alaska et år.

– Hva skulle du gjøre der?

– Kose meg med hundene og skrive. Men jeg skulle ikke fylle ut en eneste reiseregning. Dessverre har jeg ikke råd. Privilegiet ved å jobbe på universitetet er jo ikke lønn, utbryter hun.

– Det er den friheten man har til å jobbe kreativt med kompliserte faglige problemstillinger. Dét er drivkraften.

Chigga skraper på døren. Det er tid for å dra hjem.

– Jeg trener hundene om natten, for ikke å forstyrre skiløperne.
Om kveldene skriver og leser jeg. Jeg kunne bo i en bokhandel. Av og til leser jeg hele natten. Men da blir det litt vanskelig å komme seg opp neste dag. En gang inviterte jeg Anne B. Ragde på bokbad hos meg. Hun var også interessert i hundekjøring. En av hundene fikk valper den kvelden. Det var artig. Jeg prøver å gjøre litt sånne umulige ting, sier hun og drar opp glidelåsen på de grønne gummistøvlene.

– Jeg har klort meg fast her på instituttet og klart å bli professor. Jeg har klamret meg til hundesleden og kjørt femti mil over Finnmarksvidda.

– Det ser ut til å ha gått bra.

– Jo, det har det.

Emneord: Medisinske fag, Helsefag, Samfunnsmedisin, sosialmedisin, Forebyggende medisin, Basale medisinske, odontologiske og veterinærmedisinske fag Av Kari Tveito
Publisert 1. feb. 2012 11:44