En passe beskjeden bergenser

For historiker Erling Sandmo er det en absolutt lykke å oppleve at han blir forstyrret av kildene.

ET FORUNDERLIG FAG: – Snart innså jeg hvor merkelig historiefaget er; forestillingen om at man kan gå inn i en tid og forsøke å forstå den på dens egne premisser, sier Erling Sandmo. (Foto: Ola Sæther)

Da professor og forskningsleder ved Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved Universitetet i Oslo, Erling Sandmo , fikk vite at Apollon ønsket å portrettere ham, lurte han på om vi forvekslet ham med en annen. Hva hadde vel han gjort, som kunne fortjene en sånn oppmerksomhet?

Riktignok har han i tillegg til sitt 20-årige virke ved UiO og på Institutt for samfunnsforskning, programlederverv ved Norges forskningsråd og gjesteforelesninger ved Cambridge, skrevet et utall bøker og artikler om alt fra drapssaker på 1600-tallet til forholdet mellom politikk og opera ved svenskekongen Gustav IIIs hoff, vært profilert musikkanmelder i NRK og i Morgenbladet, deltatt i diverse tverrfaglige forskningsprogrammer og de siste årene ledet møteserien “Hva er det med fortiden?” på litteraturhuset i Oslo, til jublende publikumstilstrømning … men det er jo så mange flinke folk. Andre som kunne trekkes fram.

Den britiske historikeren Quentin Skinner var innom UiO som æresdoktorand tidligere i høst, og hevdet at det er nødvendig å konsentrere seg om ett spesifikt felt om man skal komme noen vei, rent karrieremessig, et prinsipp kollega Sandmo ikke synes å etterleve.

Begravelsesmusiker

I begynnelsen var det mest musikk. Unge Erling spilte fiolin hjemme i Sandviken i Bergen, og da han begynte å studere ved universitetet på Nygårdshøyden inne i sentrum, kunne han finansiere det hele som frilans begravelsesmusiker. Spilte Griegs “Våren” og Händels “Largo” og andre sørgeligheter akkompagnert av kirkeorgelet, før han gikk hjem og øvde videre, gjerne sekssju timer om dagen.

– Det var egentlig dette jeg drev med, forteller han, når vi omsider får mast oss til en time i professorens tettpakkete program. – Uten egentlig på noe tidspunkt å drømme om å bli musiker. Først da jeg fikk en vit. ass.-stilling i historie ved UiO, innså jeg at det ble for mye øving.

Den opprinnelige ambisjonen, hjemme på Nygårdshøyden, var marinpaleontologi, altså hva vi kan kalle den fjerneste delen av historien. Dessverre viste det seg at kandidaten ikke hadde hode for realfag. En morgen han kom opp på kjøkkenet til frokost, etter å ha ligget halve natten og grunnet over et matematisk problem, sto faren, aktet professor ved Handelshøyskolen, og skar brød. “Jeg tror nok egentlig jeg er humanist,” sa Erling. “Det tror jeg også,” sa faren, som hadde sett tegninga for lengst, men ventet på at sønnen skulle finne ut av det selv.

Så ble det litteratur i stedet. En annen lidenskap. Planen var å skrive hovedoppgave om kristen skaldediktning, men virkeligheten stilte seg i veien. En kjærlighetsaffære førte litteraten ut av byen. Til Oslo. En skjellsettende endring i livet til en ung bergenser.

Galskap, seksualitet og vold

I hovedstaden begynte han å lukte på mentalitetshistorie, etter å ha lest den franske middelalderhistorikeren Le Roy Laduries fascinerende studie av ruinlandsbyen Montaillou. Ønsket om å gjøre noe liknende førte ham til statsarkivene, der han gjennom studiet av gamle rettsprotokoller fant sin egen innfallsvinkel til 1600- og 1700-tallets norske samfunnsliv: vold.

– De lokale rettsinstansene var, ved siden av kirken, den viktigste offentlige møteplassen i datidens samfunn; domstol, forliksråd, politisk forum, likningskontor, kunngjøringsorgan og offentlig festlokale på samme tid. Gjennom protokollene får vi et unikt innblikk i tenkemåter og sosiale mekanismer som ellers ville vært tapt.

Mot slutten av hovedfaget oppdaget han den franske filosofen og idéhistorikeren Michel Foucault, og ble etter eget utsagn frelst.

– Det var nærmest en fysiologisk reaksjon. Jeg husker jeg syklet hjem fra lesesalen en kveld, etter en lang økt med Galskapens historie , og det var som om selve syklingen var blitt en annen.

Disse to impulsene, rettstvister i norske bygdesamfunn på begynnelsen av 1600-tallet, og en Foucault-inspirert erkjennelse av at fenomener som galskap, seksualitet eller vold er “kulturelle konstruksjoner”, merkelapper ettertiden har satt på fenomener som tidligere “ikke fantes”, ikke var skilt ut fra sin sosiale kontekst på samme måte som nå, førte til doktorgradsavhandlingen Slagsbrødre: en studie av vold i to norske regioner i tiden fram mot eneveldet.

Og dermed var bråket i gang. Det etablerte historikermiljøet reagerte, og debatten blusset opp i Historisk tidsskrift og andre steder. Den nyslåtte doktor, som i fullt alvor hevdet at det faktisk fantes hekser i seinmiddelalderen, og at det hadde vært Gud selv som avgjorde om avlingene ble gode, ble kalt reaksjonær og forfekter av et historiesyn som blokkerte for politisk lærdom av historien.

– Alle fag hadde sin postmodernismedebatt på den tida, sier han nå. Bordet var på en måte dekket. Selv var jeg ikke forberedt på dette. Jeg oppfattet meg ikke som reaksjonær, trodde bare jeg var en annen type SV-er. Ser man historien som et slags frigjøringsprosjekt rettet mot vår egen tid, var det kanskje reaksjonært å tenke sånn. Men som jeg så det, og fortsatt ser det, må man ta inn over seg at historieforskningen alltid speiler sin egen tid, maktforhold nedfelt i språket, noe som ikke uten videre lar seg forene med forestillingen om en ren og formålstjenlig historie.

Sjokkerende erfaring

Interessen for Foucault førte videre til miljøet rundt tidsskriftet ARR, og Espen Schaanings forelesninger ved Institutt for idéhistorie.

– Det gikk rykter om at det fantes en historiker som leste Foucault, så jeg ble invitert med i redaksjonen. Vi satt på Kakadu og drakk øl, og de andre lo så de skrek av at jeg kunne alle årstallene. Når var Bergensmøtet? spurte Schaaning. 1450, svarte jeg pliktskyldigst. Og alle lo. Et gudsord fra historie.

– Det var så mange impulser, så mye å ta til seg. Allerede under arbeidet med rettsprotokollene innså jeg hvor merkelig dette faget er; forestillingen om at man kan gå inn i en tid og forsøke å forstå den på dens egne premisser. At min måte å tenke om historien på, ikke var nøytral, men spesiell. Det var en dypt sjokkerende og veldig fascinerende erfaring.

– Ser man på tilfellene du går inn på i avhandlingen, virker det som det typiske drap på 1600-tallet ble begått i sosialt lag med høyt inntak av alkohol, omtrent som nå. Kan du på denne bakgrunnen si med Sigrid Undset at “… menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dage”?

– Jeg vil nesten si tvert imot: Er det noe som forandrer seg, er det hjertet. Hjertet er ikke til å stole på. Men nettopp her ligger mye av fascinasjonen: at man gjennom kildestudier kan få innblikk i reaksjoner og tenkemåter, for ikke å si måter å føle på, som for oss er dypt fremmede. Og bli trukket med. For meg som historiker er det en absolutt lykke å oppleve at man blir forstyrret av kildene.

sandmo

MUSIKKENS MULIGHET: – Å høre musikk kan gi en særlig opplevelse av å være til stede i et konkret øyeblikk, i en historisk situasjon, sier Erling Sandmo. (Foto. Ola Sæther)

– Et annet slående trekk er at rettsreferatene er formidlet i episk form, som et slags sagn eller dramatiske fortellinger. Du har, bl.a. i artikkelen “Fortid, fakta, fiksjon” i tidsskriftet Prosa, tatt til orde for at vår tids skjønnlitterater og historieskrivere har mer å lære av hverandre enn partene kanskje vil innrømme?

– Jeg mener det er mer å hente her, ja. Historie-formidlingen bruker skjønnlitterære teknikker av relativt gammel dato, mens de skjønnlitterære forfatterne gjerne hever seg over det faktum at historikerne har språklige innsikter og erfaringer de kan dra nytte av. For meg er dette et felt som kan utforskes bedre.

Oldemor i Balestrand

– I den forbindelse, og i all beskjedenhet, arbeider jeg med et prosjekt som tar utgangspunkt i min egen families historie fra Balestrand ved Sognefjorden, der personlige minner fra barndommen, tilgang på brev fra oldemor og hennes søstre, som vokste opp i en tid da keiser Wilhelm II stadig var innom på feriebesøk, og blant annet fikk oppført et 22 meter høyt monument over vikinghelten Fridtjof den Frøkne på Vangsnes, tvers over fjorden; spøkelseshistorier og vikingkultus som blusset opp i kjølvannet av dette, samtidig som moderne arkeologer var og gjennomsøkte gravhaugen rett utenfor familiens hus – utgjør et flettverk av ulike historiepraksiser og forståelsesmåter som møttes på et slikt lite sted, og som fortsetter å prege det i dag, gjennom turistnæringen og vanlige folks liv. Ennå vet jeg ikke hva det kan bli for noe, men jeg ser for meg en bok der mange av innfallsvinklene jeg har hatt til historiefaget opp gjennom årene, kan møtes på en fruktbar måte.

Gåtefulle monstre

– Så er det dette med kart, sier Sandmo og spretter opp for å hente en stor reproduksjon av den svenske kartografen, etnologen og biskopen Olaus Magnus’ Carta Marina fra 1539.

– Et prosjekt jeg holder på med i forbindelse med konferansen om Verden og Verdensideen. Se her! Vår del av verden slik man så den da, inkludert alle slags gåtefulle monstre ute i havområdene. For hvert eksemplar har Olaus forklart hva det dreier seg om, og iblant også på hvilket tidspunkt uhyret er observert. Her, for eksempel: Noe som må være et slags svin, sett i Tyskesjøen i 1537. Det har “forføreriske” øyne på siden, og en muslimsk halvmåne på nakken. Men er altså et svin. Et kjettersk monster! I Magnus’ 22-binds verk “Historien om de nordiske folkene” handler bind 20 om fiskene, bind 21 om “de vidunderlige fiskene”. Her går det altså et skille, hvor blant annet hvalene hører til “de vidunderlige”. Han kan også fortelle at om man bygger hus over et hvalskjelett, vil det kunne fungere bra, men om natten vil man drømme om å drukne. Slike ting! Ukjente, gåtefulle systematikker som åpner seg gjennom kildene.

– Man spør seg hvordan du får tid til alt sammen? I tillegg til de ulike forskningsprosjektene og den administrative stillingen ved IAKH er du altså en av landets mest respekterte musikkanmeldere, fast spaltist i Bergens Tidende, og du ledet lenge det populære kritikerprogrammet På sporet i NRK, i tospann med Nina Krohn.

– Ja, det ble for mye. Jobben i NRK var på et tidspunkt definert som en 80% stilling, i tillegg til 100%-stillingen her, så regnestykket gikk ikke opp. Det er fortsatt litt mye. Svaret er at jeg ikke får tid.

– Du har en imponerende evne til å formidle musikalske inntrykk og vurderinger i et presist og nyansert språk. Kan du si noe om det? Leter du lenge etter formuleringer for å kunne konkretisere noe så abstrakt?

– Jeg gjør vel det. De gangene jeg synes jeg kommer nærmest å få det til, er enten når jeg kan spille på den historiske konteksten, eller når jeg forsøker å si noe om hvordan det å høre musikk, kan gi en særlig opplevelse av å være til stede i et konkret øyeblikk, i en historisk situasjon. At lyttingen kan handle om å sanse tid. Det høres kanskje mystisk ut, men jeg tror det er noe der.

– Ser du selv noen rød tråd gjennom de ulike feltene du har engasjert deg i?

– Som jeg sa: Gleden ved materialet. Dette å kunne sette seg ned med et gammelt dokument eller et kart, og se noe åpne seg som før var stengt. Kjenne at kildene tar deg med seg. Jeg husker jeg
holdt på med avhandlingen og leste disse rettsprotokollene, ved siden av Foucault og vitensarkeologien, og på et tidspunkt tenkte jeg: Steike, det er interessant med teori! Og så var det altså rettsprotokollene jeg holdt på med. De som var mest spennende. Noe åpner seg og man ser inn i en annen tids tankesystematikk, en fremmed taksonomi, og får utfordret sine egne perspektiver.

Brød og Brann

– Hva ville du prioritert om du fikk mer tid framover?

– Jeg ville skrevet mer. Gjort ferdig Balestrandprosjektet og noen andre ting. Kartprosjektet, som jeg bare så vidt har begynt å snuse på. I tillegg har jeg en ambisjon om at familien skal være selvforsynt med brød.

– Du baker?

– Det er en indikator på at ting er i balanse. At man får til å bake brød. Da jeg holdt på med høyesteretts historie, som til dels var en frustrerende opplevelse, hadde jeg noen harde omganger med deigen. Men i det siste har det blitt for mye butikkbrød.

– Som bergensere flest er du også engasjert i en viss lokal fotballklubbs opp- og nedturer, har jeg latt meg fortelle?

– Ja, det er klart. Følelseslivet mitt er på utlån i sesongen. For det meste følger jeg med på avstand, men av og til klaffer det så jeg kan møte opp på Stadion. Å stå der i regnet, foran noen gamle menn som røyker pipe, og se Brann spille – det er også en form for lykke.

– Bergensere er kanskje mindre plaget av rotløshet enn andre deler av befolkningen?

– Som historiker kan man gjerne føle seg rotløs, men ikke så ofte som bergenser.

ERLING SANDMOS 5-DAGERSBRØD

(for nåtidsmennesker med historisk god tid):

Dag 1: Rør sammen 5 g fersk gjær, 2 dl romtemperert melk, 2 dl sammalt rug og 1 ts salt. La stå lunt over natten.

Dag 2: Rør i 1 l vann, 500 g hvetemel, 500 g knust rug og 3 ts salt. La stå til neste dag.

Dag 3: Smør to store brødformer, 2 l. Bland 3 dl lunkent vann og 750 g grov, sammalt rug i deigen. Ha den ferdige deigen i formene og press den sammen for å få ut luftbobler. Heves i 30 min og stekes så ved 175–200 grader i ca. 1 time og 20 minutter. Hvelv brødene ut av formene og stek i ti minutter til. Avkjøl dem i et kjøkkenhåndkle og legg dem til modning.

Dag 4: La brødene ligge til modning.

Dag 5: Spis!

Emneord: Språk og kultur, Historie Av Bror Hagemann
Publisert 1. feb. 2012 11:39