Professor i upassende spørsmål

Kjærligheten til språket har ført Trond Berg Eriksen opp i fjellene og inn i humanioras mørkeste avkroker. 

– Humanioras viktigste oppgave er å gjøre ting mer kompliserte enn de synes å være. Stille spørsmål. Være vanskelig, sier Trond Berg Eriksen. (Foto: Ola Sæther)

– Dannelse, sier professor i idéhistorie Trond Berg Eriksen – og knytter neven som til slag – er noe helt annet enn høflighet. Det er det motsatte av høflighet! Dannelse er å yte motstand, det er å stille upassende og vanskelige spørsmål, å lage bråk, på vegne av en personlighet som vet hva den vil.

Mange vil kanskje si de oppfatter akkurat denne mannen, som har hatt en så framskutt posisjon i norsk akademisk offentlighet i flere tiår, som noe nær den personifiserte dannelse. Stående ved kateteret i et fullsatt auditorium på Universitetet i Oslo, eller foran en kunstskatt i sitt kjære Roma, omgitt av lyttende studenter og alminnelige vitebegjærlige, har han en egen evne til å gjøre tidligere tiders åndsarbeid ikke bare forståelig, men til noe absolutt nødvendig, som lytteren knapt kan fatte at hun har greid seg uten inngående kjennskap til, før hun nå endelig blir vist lyset.

I en menneskealder har Berg Eriksen ved siden av egen forskning, forfatterskap, oversettervirksomhet, redigering av alt fra tidsskriftet Samtiden til Norsk idéhistorie i seks bind, vært fast foreleser i filosofiens historie og semantisk logikk for nyankomne studenter til examen philosophicum, og satt en standard for velformulert kunnskapsformidling senere undervisere på ulike nivåer må ha hatt sin fulle hyre med å leve opp til. Nå er som kjent dette grunnlagskurset i akademisk tenkning nedlagt, til manges fortvilelse. Den deles tilsynelatende ikke av professoren selv:

– Det er så mye man kan engasjere seg i. Unge av i dag er opptatt av musikk og film og andre kulturprodukter i en grad min generasjon knapt kunne forestille seg. Det viktige er at man opparbeider en selvstendig kvalitetssans og evne til refleksjon. Gjør man det, er det like legitimt å speile sitt skitne liv i eksempelvis en film av brødrene Cohen, som å lese Aristoteles eller Shakespeare.   

Berg Eriksens egen vei inn i akademia gikk via interessen for fremmedspråk, ikke minst gamle språk, som han utviklet i svært ung alder. Allerede som seksåring fikk han astronomilæreboka “Die Welt und das Weltalls” til jul av sin far, og ga seg til å stave seg gjennom den, med oppslagsboka i hånden. Senere ble det latin og norrønt, inspirert blant annet av en eldre søster, i god tid før han begynte på latinlinjen på Drammen Gymnas. Faren bestyrte en liten tekstilfabrikk, men dyrket sine interesser for geologi, botanikk og ikke minst astronomi på fritiden, og var et av de første medlemmene av Astronomisk Selskap. Alt den unge Trond trengte for å følge sin intellektuelle nysgjerrighet, var å finne i husets bibliotek.

– Du tok som 25-åring magistergraden på en avhandling om Nietzsches kritikk av Kant. Hva var det som i utgangspunktet trakk deg mot denne opprørske og kontroversielle tenkeren?

– Jeg tror kanskje aller mest det var reisene. Nietzsche var jo plaget av hodepine og syfilis gjennom mange år, og dro rundt mellom ulike kuranstalter og antatt helsebringende miljøer for å få ro til å konsentrere seg om arbeidet. Som ganske ung mann på InterRail oppsøkte jeg de samme stedene selv: Sils-Maria, Bellagio, Menaggio, Recoaro… og jeg har fortsatt å dra tilbake til området minst én gang i året. Nietzsche er for øvrig én av de store kroppstenkerne i filosofihistorien. Han bruker mye krefter på å sette seg inn i hvordan kroppen reagerer på sykdom, på bevegelse. Mens andre er opptatt av sjelen og sånt tullball, konsentrerer Nietzsche seg om å forstå sunnhetens betingelser. I tillegg var han jo en dyktig klassisk filolog, en av de beste på sin tid, og det interesserte meg. En tredje grunn, som gjør at jeg fortsatt leser ham, er formuleringskunsten. Han og Kierkegaard er etter mitt syn to av de fremste formuleringskunstnerne i sin tradisjon, hvis tekster må anses som betydelige diktverk.

– Du gikk altså inn omtrent der framtidsoptimismen begynner å krakelere, med Nietzsche som et forvarsel om det som skulle komme på 1900-tallet, for siden å bevege deg bakover. Ligger det en skepsis til moderniteten i bunnen av ditt virke?

– Det kan du vel nesten si. Jeg har vært opptatt av hva vi har mistet underveis, de store spørsmålene om mennesket og dets plass i verden, som fortidens tenkere var opptatt av, og som lett forsvinner i en verden preget av formålsrasjonalitet og teknologi. Ikke fordi jeg er nostalgisk eller lengter tilbake til gamle dager, men jeg ønsker meg litt større perspektiver. I den forstand må jeg kunne sies å være en sentralt plassert humanist eller til og med romantiker. Jeg har interessert meg for språk og språkbruk, mening, betydning, og hatt tilsvarende forakt for teknologi og dette evinnelige nyttehensynet som preger det tekniske industrisamfunnet. Og for den saks skyld alle de økonomiske overveielsene som nå også styrer våre liv på universitetet.

– Etter doktorgradsavhandlingen om Aristoteles har du skrevet om Augustin, Dante, Machiavelli, Freud, jødehat og så videre nær sagt i det uendelige. Ser du selv noen rød tråd gjennom alt du har viet deg til?

– Nei, det er ikke lett. Men jeg er boksamler. I stor stil. Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en nesten absurd fascinasjon for tekster og trykksider, for bøker som kjærlighetsobjekter. Flere ganger har jeg opplevd å bli ført til en forfatter eller et tema av en bok jeg har funnet i et antikvariat. Nå holder jeg for eksempel på med en stor bok om Kierkegaard, og jeg kan støtte meg til hans samlete verk i førsteutgaver, i tillegg til at jeg har alt av H.C. Andersen i førsteutgaver, Grundtvig i førsteutgaver …  Det har aldri vært viktig for meg å bygge opp et borgerlig liv omgitt av statussymboler. Har jeg et sted å lese og skrive, om ikke mer enn en tømmerkoie oppe i skogen, med tusen bind langs veggene, er jeg fornøyd.

- Jeg oppfatter min jobb som en slags tjeneste for det norske språket. Rett og slett. (Foto: Ola Sæther)

– Har det noen gang vært en problemstilling for deg at formidlingsarbeidet, som du har viet så mye tid til, og er flerfoldig prisbelønnet for, kan gå ut over egen forskning?

Berg Eriksen sender oss et kort blikk, og lener seg fram i stolen. – For meg er formidling en kjernevirksomhet i den humanistiske praksisen. Der naturvitenskapene viser sin berettigelse som teknologi, som deltakere i produksjonsprosessen, viser humaniora sin verdi gjennom tradisjonsformidlingen. Jeg har aldri kunnet tenke meg å vie et år eller to av mitt liv på å studere tekstvarianter og filologisk akribi. Gjennom å formidle kunnskaper til studenter og andre interesserte, blant annet gjennom mangeårig omviservirksomhet i Italia, har jeg lært mye om hva som opptar folk. Vi må ikke som vitenskapsfolk nøye oss med å besvare de spørsmålene vi selv stiller, miljøgenerert ved våre egne skrivebord, uten å ta hensyn til hvilke problemstillinger som er aktuelle for mennesker utenfor vinduene.

– Din egen filosofihistorie har den vakre tittelen “Undringens labyrinter”. Er det noen områder av menneskelig tenkning og praksis som fortsatt framstår som gåtefulle for en så erfaren idéhistoriker?

– Dette at enkelte tekster synes å oppheve tidsavstander. At gårsdagens avis er avleggs, mens Dante, som Eliot sier, er like frisk hver morgen. Hvordan kan det ha seg at en Aristoteles eller Augustin, for ikke å snakke om Shakespeare, snakker til oss som sine samtidige? Som noen som ser inn i våre egne liv? Shakespeare er som et fjell som blir høyere jo lenger unna du kommer. Jeg har tenkt på det mange ganger i Nord-Italia; Når man er i Verona, ser man ikke Alpene, men straks man setter seg på toget fra Verona til Bologna, stiger de opp i bakgrunnen. Sånn er det med mange av de store forfatterne også. Vi kan gå rett inn i dem, uten forkunnskaper, og oppleve dem som medmennesker. De anstrenger seg for å finne mening i questa sporca vita, akkurat som oss selv. Dermed konstitueres det en umiddelbarhet og kontakt med det historisk sett fjerne.

“Dette skitne livet” igjen, et av Berg Eriksens yndlingsuttrykk. Journalisten er for høflig til å forfølge det videre.  

– Humaniora er under press for tiden. Sterke stemmer insisterer på at fagene i større grad må ta samfunnsansvar og vise sin berettigelse på andre felter. Kommentar?

– Humanistiske verdier har alltid vært utsatt, og blir det selvfølgelig i enda større grad nå som alt skal kunne telles og måles og veies, og må gjøre rede for sin økonomiske nytte. Jeg tar ikke dette så tungt. Folk blir trette av dette gnålet om formålsrettethet og effektivitet. Humaniora har lite å bidra med her. Humanisters viktigste oppgave er tvert imot å gjøre ting mer kompliserte enn de synes å være. Stille spørsmål. Være vanskelig. Det er klart at i en tid som dyrker nyttehensyn og effektivitet framfor alt annet, er sånne holdninger lite populære, men desto mer nødvendige. 

– Samfunnsforskeren Jon Elster stilte i sin tid spørsmålet om humanistiske vitenskaper kan kalles vitenskaper i det hele tatt. Du svarer et sted at man kan si det samme om for eksempel naturvitenskap eller samfunnsvitenskap. Kan du utdype dette? 

– Dette er jo ikke en diskusjon om humanistisk vitenskap, men om hele vitenskapsbegrepet. Hvis man stiller altfor strenge krav til hva som skal gjelde som vitenskap og ikke, er det mye som faller bort – også medisinen! som jo i stor grad er basert på antakelser eller gjetning basert på erfaring. Alle gode vitenskaper er i virkeligheten omgitt av tvil og usikkerhet. Det jeg synes var litt unødvendig med Elsters purisme, er at han bruker forestillingen om en nøyaktig og entydig vitenskap, som dreier seg om kjensgjerninger, i polemisk hensikt. Som historiker vil jeg svare at de ulike vitenskapene har flydd i hver sin retning, at det ikke lenger finnes noe entydig vitenskapsbegrep. Max Weber beskrev modernitetsutviklingen som en differensieringsprosess, hvor de forskjellige livsområdene og vitenskapspraksisene etter hvert blir mer og mer fjerne for hverandre. I renessansen var det ingen forskjell på religion og politikk. Billedkunst og musikk var også tett sammenflettet med religionen. I vår tid har de ulike livspraksisene; sport, politikk, religion, kunst, vitenskap, litteratur og så videre, løpt i hver sin retning. Da går det ikke an å si at én av disse tingene er vitenskap, mens alt annet bare er vrøvl. Det er det Elster gjør i denne sammenhengen, og det er historisk sett tåpelig.

Etter denne salven, som vi begge humrer litt over, begynner Berg Eriksen å fortelle om sin kjærlighet til naturen og framfor alt Alpelandskapet han har vært så knyttet til siden ungdomstida. På veggen på kontoret hans henger bilder fra fjellområdene ovenfor Sils-Maria, der han har et hus, som til tider har fungert som rene ungdomsherberget for venner og studenter. Datteren på fjorten er aktiv fjellklatrer. Selv var han i mange år brefører i samme område. I tillegg har han en liten koie i Drammensmarka, der han liker å trekke seg tilbake for å arbeide. Snøen ligger lenge her oppe, og professoren pleier å begynne hver dag med å sette opp en nøyaktig timeplan over skiturer, måltider, lesning og skriving han vil ha gjennomført i løpet av dagen.

Hva han jobber med nå? Kierkegaard-boka, som sagt, den skal ut i 2013, pluss en annen bok om kulturmøter og kulturkonflikter på Malta. Allerede i mai kommer en større antologi med estetiske tekster fra den førmoderne verden, som han utgir i samarbeid med musikkviteren Arnfinn Bø-Rygg. I tillegg er det oversettelser. Alltid oversettelser. Dette er viktig å få med. Få ting gir ham en sånn glede som å sitte ned med en fin tekst og prøve å lage presist norsk av det.

– Jeg oppfatter min jobb som en slags tjeneste for det norske språket. Rett og slett. Kjærligheten til språket er utgangspunkt for alt annet jeg har holdt på med.
 

Av Bror Hagemann
Publisert 7. aug. 2012 10:04 - Sist endret 7. aug. 2012 10:04