Drømmen lever

En Norby tror alltid han kan få det til.  

DRØMMER: – Mange prosjekter er i startgropa, og vi drømmer om å få til noe stort. Denne målecellen har vi utviklet gjennom mange år, og den selges nå kommersielt verden over. (Foto: Ola Sæther)

– Jeg er blitt betegnet som litt sosialt uintelligent. Men jeg var like mye rød som gul. Det overrasket meg.
Truls Norby har blitt personlighetstestet på universitetets lederkurs. Tjue år for sent, ifølge ham selv.

– En gul person er en som elsker å starte ting, men som irriterer vettet av andre fordi han aldri er den som fullfører dem, sier han spøkefullt.

Kjemiprofessoren ble kåret til årets innovator  ved UiO i 2012. Forskergruppen hans i toppforskningsmiljøet Funksjonelle energirelaterte materialer i Oslo (FERMiO) ved Senter for materi-alvitenskap og nanoteknologi (SMN) teller over 30 forskerhoder, er verdensledende innen faste stoffers høytemperaturkjemi og er en av de største forskergruppene på Kjemisk institutt.

– Jeg har for mange ideer til at jeg rekker å skrive ned alle sammen. Hver gang jeg hører et foredrag, tenker jeg på hva dette kan brukes til; kan vi lage en dings av det? Jeg synes grunnforskningen min har blitt bedre etter at jeg begynte å ta patenter og kommersialisere resultatene
.
Men det går ut over privatlivet.

– Heldigvis jobber kona i fjerde etasje her i Forskningsparken. Men jeg tror ikke ungene går rundt og tenker “Å, så stolt jeg er av pappa som er professor, har startet firmaer og jobber nær sagt hele døgnet”.

– Er det sant at du sover bare fire timer hver natt?

– Ja, det stemmer nok, men jeg er også sånn at jeg kan sovne hvor som helst og når som helst, hvis jeg trenger det. På kontoret. På flyet. Jeg kan stoppe bilen i veikanten, lene meg tilbake, og innen et minutt har jeg duppet av.

Han har alltid fått høre at han er en nerd som interesserer seg mer for kjemiske formler enn for andre mennesker. Men personlighetstesten slo fast at han også er en rød person som er opptatt av sosiale relasjoner.

– Jeg er nok ganske følsom og opptatt av å behandle andre mennesker på en god måte.
Konflikter har jeg for eksempel vanskelig for å takle. Det går altfor mye inn på meg.
Kjemikeren stopper plutselig opp, som om han kom på noe viktig.

– Nå har jeg snakket mye om meg selv. Vi skal vel kanskje begynne med intervjuet?

– Det er allerede i gang.

– Ja, det pleier å gå sånn, sukker han.

– Å nei, ikke en ny artikkel om hvor fortreffelig jeg er, tenkte Truls Norby da Apollon ringte.

– Vi driver med ting som folk synes er spenn-ende, som nanoteknologi, solenergi og hydrogen som energibærer. Jeg har lett for å prate i vei, og dermed blir det en morsom historie som gjerne slås opp på førstesiden i avisen. Men det har gått for langt.

Han tenker tilbake på påsken i 2009, da han var på sabbatical i Australia og fikk vite at Aftenposten hadde laget en stor sak om at gruppa hans nå hadde funnet en løsning på problemet med utslipp av CO2.

– Vi jobber med problemstillingen, men vi har langt ifra løst den. I etterkant fikk jeg noen emailer fra kolleger i Sintef og ved NTNU som tørt gjorde meg oppmerksom på at de også holder litt på med dette.

Verre var det likevel da det ble slått stort opp at Truls Norby mente halvparten av professorene på Kjemisk institutt var nedstøvet. Han blir fortsatt ute av seg når han tenker på det.

– Jeg gikk sammen med journalisten fra Blindern til Forskningsparken for å ta noen bilder på
laboratoriet. På veien lirte jeg av meg noen morsomheter om oss professorer. Det var aldri meningen at det skulle komme på trykk.

Han måtte skynde seg og skrive til alle på instituttet for å be om unnskyldning.

– Det stemmer vel at enkelte forskere har større forskergrupper enn andre?

– Ja, men det er ikke riktig å si at noen støver ned. Det er jo ikke slik at forskere som ikke har mange studenter eller skriver mange søknader, er dumme eller ikke driver med noe viktig. De har bare ikke valgt å bruke livet sitt som jeg bruker mitt; på en måte som gir for lite tid til familie, nattesøvn og andre ting.

Det handler også om å ha viljen og evnen til å smøre litt tjukt på, påpeker han.

– I denne bransjen er du nødt til å ta noen sjanser for å få ting til å rulle og gå. Du må være litt positiv til alt og litt pragmatisk. Når den strategien først begynner å virke, så går ting ganske greit. Men det er ikke alle som er villige til å gjøre det. De er kanskje litt for redelige, holdt jeg på å si. Man må ha plass til begge typer forskere ved UiO, og jeg synes det er synd at universitetene selger seg så lett til politikerne. Ikke minst Universitetet i Oslo, som burde ha tyngde nok til å stå ved egne verdier.

– På hvilken måte?

POSITIV: - I denne bransjen er du nødt til å ta noen sjanser for å få ting til å rulle og gå. Du må være litt positiv til alt og litt pragmatisk. Når strategien først begynner å virke, så går ting ganske greit, medgir Truls Nordby. (Foto: Ola Sæther)

– Hvis politikerne for eksempel sier at det er viktig å utdanne flere doktorgradskandidater, så sier vi “ja vel”, og så gjør vi det. Det følger jo prosjekter og penger med, må vite. Men med et så stort produksjonspress blir ikke alltid kvaliteten på studentene eller veiledningen så god som den burde. Samtidig har fakultetene begynt å stramme inn og godkjenner ikke doktorgrader som ikke holder mål. Dette skaper en stor spenning i systemet.

– Hvordan hadde du det selv som stipendiat?

– Min veileder praktiserte det som jeg har som et ideal. Han kikket aldri over skulderen min og sa aldri et negativt ord. Jeg er nesten den rake motsetning. Jeg er så flink til å påpeke mangler og kunne nok latt studentene få større frihet til å finne ut av ting selv.

– Det var da veldig selvkritisk.

– Man bruker jo livet på å bli klar over sine feil og prøve å motvirke dem. Jeg tror jeg har blitt bedre med alderen, men så er det også bare ti år igjen til jeg skal pensjoneres, ler han selvironisk.

I i 2004 sendte Truls Norby og kolleger inn det  som skulle vise seg å bli UiOs første innvilgede patentsøknad, og det første patentet som har gitt positiv avkastning. Ideen gikk ut på å bruke et materiale av protonledende oksider til å konvert-ere energi på en miljøvennlig måte.

– Da ble selskapet Protia født.

Protia arbeider med å utvikle en ny metode for å gjøre naturgass om til flytende brensel.

– I dag gjøres dette i enorme industrianlegg, ved noe som kalles Fischer-Tropsch-syntese. Prosessen krever mye energi, og anleggene slipper ut store mengder CO2.
Den nye metoden som Protia arbeider med, gjør det mulig å omdanne naturgass til flytende brensel i en enklere prosess, med mye mindre CO2-utslipp og med rent hydrogen som biprodukt.

– Kistefoss og Springfondet har investert i firmaet. Amerikanske investorer har også kommet på banen. Teknologi av denne typen er så kostbar å utvikle at hvis vi får det til, vil kanskje ikke engang et stort oljeselskap som Statoil eller Shell gjøre dette alene helt frem.
Foreløpig tester forskerne ut produksjonen i laboratorier i Forskningsparken og i et lite pilotanlegg på Gaustad. Norby innrømmer at det ikke er noen lett business for en professor.

– Jeg er med i styret i Protia, og det hagler med ord og uttrykk fra en forretningsverden jeg som kjemiker ikke er så god på. Men jeg prøver å tenke at min rolle er å være vitenskapsmann uten å være skeptiker. Altfor mange professorer tenker at de må sette foten ned for ting som virker usikkert, men det passer ikke med venturekapitalistens behov for å satse på prosjekter med stor gevinst, men også stor risiko. Hvis firmaet lykkes, kan de geopolitiske konsekvensene bli store.

– Amerikanerne har store reservoarer av naturgass. I dag er denne gassen nesten verdiløs fordi det er så kostbart å transportere gass. Hvis den kunne omdannes til flytende form, ville de kunne nyttiggjøre seg mer av den i USA og slippe å importere så mye olje fra Midtøsten.

– Men ville det ikke være mer miljøvennlig å satse på vind- eller solenergi?

– Jo, det hadde selvfølgelig vært det beste alternativet, men naturgass forurenser i alle fall be-tydelig mindre enn olje.

Truls Norby er imidlertid også opptatt av solenergi.

– Vann kan renses fotokjemisk ved hjelp av nanostrukturerte materialer i kombinasjon med sollys. Da jeg var i Sydney for å lære om dette, skjønte jeg at vi ved UiO har kunnskap om disse materialene som ikke alle som driver med sol-energi, kjenner til.

Vel hjemme møtte professoren en driftig entreprenørstudent som ville starte en bedrift.

– Greit, sa jeg, da starter vi noe med sol.

Det var den sommeren da Truls Norby begynte å grave.

– Når menn blir eldre, hva gjør de da? De liker å ha en spade, og så graver de hull i hagen som kona sier de skal sette en busk i. Jeg gravde opp et veldig stort hull i hagen. Men jeg satte fisk i det i stedet for en busk. Da jeg skulle kjøpe fisken, fikk jeg vite at jeg også trengte et filter for alger. “Hva om jeg belegger dammen med et materiale som dreper algene ved hjelp av sollys?” spurte jeg. “Kan du lage noe sånt, blir du rik”, svarte selgeren.
Dermed så firmaet Nano Rocks dagens lys.

– Jeg elsker akronymer. Alle mine prosjekter har etter mitt skjønn veldig flotte navn. Nano Rocks henspiller – blant annet – på de bittesmå nanopartiklene som skal utføre prosessen med å rense vannet.

I tillegg til å rense vann, arbeider Norby også med å splitte vann for å lage hydrogen ved hjelp av protonledende materialer.

– Vi har som de første i verden fått det til i bitteliten skala, ved bruk av en såkalt fast elektrolytt, og foreløpig er dette det eneste resultatet vi har. Men mange prosjekter er i startgropa, og vi drømmer om å få til noe stort.

Ett prosjekt dreier seg om å rense kloakkvann i India ved hjelp av sollys, et annet om hvordan sollys kan brukes til å rense drikkevann i Afrika.

– Jeg er fullt klar over at vi ikke er de eneste som jobber med dette i et internasjonalt perspektiv. Men jeg har den egenskapen at jeg ikke lar meg stoppe av det. Sønnen min har det på samme måte. Hvis du er en Norby, som han og jeg, så tror du at du er flinkest. Du har sikkert tenkt på noe som ingen andre har funnet ut ennå. Han smiler hoderystende av sin egen selvtillit.

– Men hvis man tenker stort, blir det lettere å vinne EU-prosjekter, påpeker han.

– Jeg har lært å løfte blikket ordentlig, og prøver å lære bort det samme til studentene mine.


Det er så mye som er spennende at det er vanskelig å begrense seg.


– Kan vi lage et prosjekt om solenergi, så går jeg for det. Kan vi få til noe med hydrogen? Yes, da gjør vi det også.

Truls Norby sitter i Hydrogenrådet og i Norsk Hydrogenforum, som arbeider for at det norske samfunnet skal ta i bruk hydrogen som brensel.

– Jeg tror på hydrogenbilen. Den er jo her, så hvorfor ikke? Da jeg demonstrerte den for de nye studentene i høst, ble de begeistret over å se at det kom rent vann ut av eksosrøret. Vi kjemper for at regjeringen ikke skal legge ned de hydrogenstasjonene vi har, som jo er en forutsetning for at hydrogenbilen skal kunne få fotfeste og bli levedyktig.

– Er du opptatt av miljøvern?

– Ikke nok. Jeg flyr altfor mye. Men vi har kjøpt en hybridbil i alle fall.


Han kjører sammen med kona til jobben hver dag. Hun leder det første firmaet han startet, i 2001, NorECs - Norwegian Electro Ceramics AS, som selger måleutstyr for høytemperatur, elektrokjemisk karakterisering over hele verden. I 2009 ble NorECs en av Dagens Næringslivs “Gaselle”-bedrifter.

– Din bror sier at de i sin tid plasserte din fremtidige kone på trappa di med en saksofon i fanget?

– Det er nesten riktig. Samboeren til broren min hadde satt inn en annonse i avisen om at hun solgte saksofonen sin. “Hvis en pen jente kjøper den, si at jeg gir privattimer da”, spøkte jeg.
Jenta som kjøpte saksofonen, kunne faktisk ikke spille, og slik gikk det til at det som begynte med en spilletime, endte med ekteskap og to barn.

Da barna kom, begynte Truls og kona Ingvild å lete etter et gammelt, hvitt trehus i Asker eller Bærum.

– Men det ble for dyrt. I stedet endte vi i en bedehuslignende affære – et tidligere bakeri og konditori – på 200 kvadratmeter og med to mål tomt ute i Gjerdrum. Siden har vi drevet med opppussing. Jeg har tusen prosjekter i det huset. Ingen ting blir ferdig før hun sier ifra, at nå er det nok. Så maler hun det. Jeg snekrer og hun maler.

– Dere høres ut som et bra team.

– Jeg har sett mange ekteskap som holder så lenge huset ikke er ferdig. Idet det blir ferdig, da ryker det. Men vi blir aldri ferdige.
 

Av Kari Tveito
Publisert 8. feb. 2013 11:38