Glemte tenkeres advokat

Tove Pettersen legger et feministisk perspektiv på filosofihistorien.

MEST INTERESSANT: – Selv mener jeg det uten tvil er innenfor den feministiske filosofien at en av de aller mest interessante utviklingene av vårt fag foregår i dag, sier Tove Pettersen. (Foto: Ola Sæther)

– Filosofien kan forandre verden! sier professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, Tove Pettersen, og ser ut som hun mener det.
 

– Filosofi handler om å forsøke å forstå verden i all sin kompleksitet, sette begrep på den, og kritisere de tradisjonelle begrepene når disse blir for snevre. Hver dag må vi spørre oss selv om det er noe vi har oversett eller lagt for lite vekt på. Kunne vi organisert livene våre på en annen måte? Ta et eksempel som Simone de Beauvoir. Gjennom sin bok Det annet kjønn (1949) bidro hun til å endre hele den vestlige kulturens syn på kvinner, og ikke minst forholdet mellom menn og kvinner, på en måte vi fortsatt nyter godt av.

Filosofifaget har i alle fall forandret Tove Pettersens eget liv. Født på øya Hidra sør for Flekkefjord, i et tradisjonelt, religiøst samfunn på fem hundre sjeler med storhavet som nærmeste nabo, var det ikke mye som pekte mot en akademisk karriere. Unge Tove var skoleflink og fikk høre av læreren at hun hadde anlegg for teori; på det lokale folkebiblioteket hadde hun snart pløyd seg gjennom alt av interesse, og ble anbefalt å reise inn til Flekkefjord der boksamlingen var større.

Feminismen, forstått som en erkjennelse av at kvinner selvsagt bør ha samme rettigheter og muligheter som menn, mener hun å være født med. Øya var kanskje liten, men utsynet mot verden stort gjennom mange generasjoner med sjøfolk, og kvinnene i familien hadde alle en usvikelig rettferdighetssans. «Dette gjør du både for meg og for moren din, som ikke fikk de samme mulighetene,» fastslo mormoren, som selv hadde vært til sjøs, da Tove sto på farten til studier i Oslo. En påminnelse som fortsatt sitter i henne når hun låser seg inn på professorkontoret i Georg Morgenstiernes hus. Feminisme som støtte og inspirasjon, som overføring av verdier mellom generasjonene.

På Blindern ble det først statsvitenskap og sosialøkonomi, så videre til idéhistorie. Miljøet på dette instituttet kan hun ikke få lovprist nok. Den unge sørlandsjenta ble møtt med en generøsitet og en interesse hun knapt hadde ventet, langt fra klassemotsetningene hun opplevde andre steder. På idéhistorie ble det å ha en bakgrunn som hennes, ikke-akademisk og ikke-borgerlig, sett på som en ressurs det faglige fellesskapet kunne nyte godt av. Men også her var det de teoretiske delene av faget som fenget mest, og veien var ikke lang over til filosofi. I ettertid tenker hun at de teologiske problemstillingene hun hadde å forholde seg til på folkebiblioteket hjemme på Hidra, har hatt sitt å si for hvor hun havnet i livet.

Noen livsfjern teoretiker vil hun uansett ikke være. Filosofien må knyttes an til den praktiske virkeligheten og dagliglivets utfordringer. Liv og filosofi henger nemlig sammen. Igjen trekker hun fram ikonet de Beauvoir, som forlot akademia for å vie seg til forfatterskap og politisk arbeid. For Pettersen selv har det feministiske sporlyset på filosofihistorien åpnet et forskningsfelt hun ennå føler man bare står ved begynnelsen av.

– På hvilke områder mener du at feminismen har mest å tilføre filosofifaget?

– I utgangspunktet alle. Et gjennomgående trekk ved filosofihistorien er jo i hvor liten grad kvinners erfaringer og perspektiv er tatt med i betraktningen. Med få, markante unntak, som Platon og John Stuart Mill, er det mannens opplevelse av verden som har blitt utlagt som generell og allmenngyldig. Her er det mye å fylle inn. Da jeg selv begynte å studere og spurte hvorfor det ikke var noen kvinnelige filosofer på pensum, fikk jeg til svar at det ikke finnes noen. Jeg trodde det var sant, inntil jeg begynte å lete. Så har det vært mange! Tenkere som var anerkjent i sin samtid, publisert og debattert, men som siden har blitt oversett. Catharin Trotter Cockburn, Harriet Taylor, psevdonymet “Sophia”, Elisabeth av Böhmen… Taylor jobbet tett med John Stuart Mill og hadde stor innflytelse på tenkningen hans, men bare hans navn er kjent i dag. Slike forhold gjør en jo nysgjerrig. Hva er det med disse tenkerne som er så utfordrende at de må holdes utenfor filosofihistorien?

Selv har Pettersen viet mye oppmerksomhet til omsorgsetikken, som tar utgangspunkt i kvinners tradisjonelle engasjement i nære relasjoner, hensynet til barn og familie. Dette har lenge vært ansett som filosofisk uinteressant. I stedet har man snakket om organiseringen av en utopisk stat, eller problemstillinger som at to menn sitter på en øde øy og skal dele en fisk – men hvor relevant er det? Omsorgsetikken bringer inn praktiske erfaringer de fleste mennesker må forholde seg til, og spør hvilken lærdom vi kan trekke av dem.

– I din bok «Filosofiens annet kjønn» (2011) skriver du at feministisk filosofi «har som mål å forandre filosofien innefra.» I hvilken grad har dere lykkes?

– Deler av faget er jo veldig konservativt. Idealet har vært å tenke uavhengig av bakgrunn, kjønn, klasse, etnisitet osv., for å kunne komme fram til en slags menneskelig essens. Om man problematiserer eller utvider dette perspektivet blir man ofte beskyldt for ikke å drive med “ren” filosofi, at man er på vei over i politikken. Men som Engels sier: «De herskende tanker er de herskendes tanker». Bakgrunn og kultur betyr faktisk en god del. Innser man dette er det klart at det at det er hvite, vestlige menn som har filosofert i to og et halvt tusen år, betyr noe for hvilke problemstillinger filosofien har tatt opp, hvilke metoder den har brukt. De som prøver å utfordre den etablerte normen, blir gjerne ansett som “politiske”, mens de som forsvarer det bestående, er “nøytrale” og upolitiske. Men de er jo bare konservative! Mange er opptatt av å beskytte fagets grenser. Men slike grenser må diskuteres hele tiden – det er kjennetegnet på et levende fag.

– Det hevdes at de kvinnelige tenkerne ikke drev filosofi fordi de skrev i en utradisjonell form, for eksempel fiktive brev, i stedet for den strengt analytiske formen som er nærmest enerådende i dag. Men se på Platons dialoger! Se på Descartes, som sitter foran kaminen i slåbrokk og skriver i jeg-form! Sjangerkravene blir stadig snevrere. Så det er definitivt en del motstand. Selv mener jeg det uten tvil er innenfor den feministiske filosofien at en av de aller mest interessante utviklingene av vårt fag foregår i dag.

BARNET ELLER PRINSIPPET? – Ifølge tradisjonell mannlig etikk skal man ofre sitt barn for å overholde et prinsipp, mens et tradisjonelt kvinnelig utgangspunkt vil være å ofre ethvert prinsipp for sitt barn, påpeker Tove Pettersen.

(Foto: Ola Sæther)

– I forbindelse med omsorgsetikken skildrer du en interessant bevegelse fra personlig omsorg for egne barn, til sosialt og videre til globalt engasjement. Det første viser til noe allmennmenneskelig, det siste til et motsetningsfylt politisk prosjekt. Hva er sammenhengen?

– Velferdsstaten er jo i seg selv et omsorgsprosjekt. Vi lever i en nisje av verden og står i fare for å glemme hvor godt vi har det. Det å få dekket omsorgsbehov er like mye et fellesanliggende, et gjensidig, menneskelig prosjekt, som noe privat. Det vi nå kaller omsorgsetikk, startet med at psykologer observerte hvordan kvinner løser moralske dilemmaer. Som filosof ønsker man å finne ut hva som kjennetegner denne tenkningen som så langt ikke har blitt filosofisk undersøkt. Hvilke problemer og verdier står sentralt, hvilke begreper skal vi bruke for å fange inn denne måten å tenke på? Snart sitter man med et begrepsapparat og et sett verdier, en måte å forholde seg til den andre på, som har et enormt potensial. Erfaringer og resonneringsmåter fra slike nære relasjoner kan overføres til forholdet mellom grupper eller stater. I stedet for å spørre «hva kan vi tjene på dette?», eller «hvem sitt ansvar er det at dette landet har problemer?», kan vi bringe inn den omsorgsetiske erkjennelsen at vi alle angår hverandre, alle er hverandres ansvar. Spørsmålet blir da ikke om vi skal gjøre noe, men hvordan vi kan bidra. «Charity begins at home, but it should not end there,» sa den engelske 1600-tallstenkeren Thomas Fuller. Vi kan ikke sette grenser for vår egen menneskelighet.

– Filosofen Sarah Ryddick er opptatt av det hun kaller “morspraksis”, og søker å overføre dette til konfliktløsning og fredspolitikk. Hun kritiserer den abstrakt militaristiske tenkningen der man omgjør menneskeliv til statistikk. Vi må se i øynene at hver soldat er noens sønn, noens kjæreste, kanskje noens far. Han kunne vært vår egen nærmeste. Ifølge tradisjonell mannlig etikk skal man ofre sitt barn for å overholde et prinsipp, mens et tradisjonelt kvinnelig utgangspunkt vil være å ofre ethvert prinsipp for sitt barn. Mange feminister vil hevde at den siste holdningen etisk sett er bedre. At det Abraham ville gjøre med sønnen sin, er horribelt og forkastelig. Jeg er i det hele tatt så lei av at det å fokusere på nære relasjoner, skal regnes som nærsynt. Å kunne se kraften i den menneskelige omsorgen og i fellesskapstenkningen, og ta det med ut på den politiske arenaen, er et grensesprengende prosjekt som viser hvor revolusjonært det feministiske omsorgsperspektivet i virkeligheten er.

Når hun ikke underviser og veileder studenter, deltar på konferanser og symposier, forsker, skriver artikler og bøker, korresponderer med kolleger… jobber Tove Pettersen med noe annet. Hele tida. Hun vil helst ikke ha pauser, forteller hun oss. Det er så mye å ta tak i. For tida holder hun på med to bokprosjekter, en antologi om Simone de Beauvoir som humanist, og en bok om omsorgsetikk, i tillegg til at hun forbereder seg til et de Beauvoir-seminar til sommeren. Studentene ler litt av dette. At hun er så lite glad i å kople ut.

Når hun kommer hjem etter en lang arbeidsdag, liker hun å lese. Fag, selvfølgelig, men også skjønnlitteratur og det man i dag kaller sakprosa. For tida har hun et hang-up på annen verdenskrig – ikke minst de norske erfaringene. På spørsmål innrømmer hun også at hun går en del på ski eller løper i naturen. Det må man jo, for å holde kroppen i gang. I tillegg er det en effektiv måte å klarne tankene på. Og så elsker hun realityserier! Dette er ikke det første vi får vite av henne, men innimellom gjør hun altså noe så folkelig som å sette seg ned foran boksen. Og se på søppel-TV. Men så er det visst relevant, det også. Dilemmaene de unge deltakerne havner i, åpner for alle slags etiske problemstillinger. Av og til tenker hun at hun kunne gjort noe helt annet, viet seg til politisk arbeid, for eksempel, men så er det så mye som skal gjøres. Utfordringer som tenner henne.

– En vanlig kritikk av Simone de Beauvoir er for eksempel at hun nedvurderer det tradisjonelt feminine. Kvinners fokus på hverdagens trivialiteter, ikke sant, pynten og ryddingen, stullingen i det hun kalte “det forgylte buret”. Man sier at hun og en del av de tidlige feministene forherliger mannen. Men er det det de gjør? De Beauvoir er opptatt av frihet. Av individets rett til å ta kontroll over sitt eget liv. Det som kjennetegner den tradisjonelle kvinnerollen, som vi fortsatt ser mye av i verden, også i vårt eget land, er jo det motsatte. En stor grad av ufrihet på mannens premisser. Han framstår som autonom, styrt av sine egne rasjonelle valg, med frihet til for eksempel å bygge opp en karriere. Men er dette noe spesielt mannlig? Dreier det seg ikke om helt generelle menneskelige muligheter? Simone de Beauvoir er opptatt av å problematisere disse stereotypiene. Den tradisjonelt mannlige friheten blir et ideal for alle – ikke bare for noen få privilegerte. På den annen side har vi altså omsorgsetikken, som trekker fram kvaliteten i de typisk kvinnelige prioriteringene. Det ligger en motsetning her, som ikke uten videre lar seg løse. Et skisma. Noe å gå inn i. Dette må vi jobbe videre med.

Av Bror Hagemann
Publisert 21. mai 2013 14:31 - Sist endret 21. mai 2013 14:31