Andre liv, samme verden

Mette Halskov Hansen føler seg nesten like hjemme på den kinesiske landsbygda som i fødelandet Danmark – og i Norge, hvor hun har bodd i over tyve år.

FRIHET: - I Kina strammer staten inn den individuelle friheten på flere omeråder, sier Mette Halskov Hansen. (Foto: Ola Sæther)

– Jeg kommer egentlig ikke fra noe sted, sier professoren på behagelig dansk og heller kaffe med raske hender. Hun har god tid, sier hun, og understreker at hun ikke er stresset. Det til tross for at innleveringsfristen for masteroppgavene er like om hjørnet, og programmet er fullpakket med veiledningstimer for studenter som trenger litt ekstra hjelp og veiledning sånn på tampen. Men akkurat nå er hun her, professoren, språkviteren og antropologen. I samtale om Kina, hennes annet hjem, som hun kaller det. Kaffen hun har tatt med seg, er nytraktet, og de ferske bollene er kjøpt inn på vei til kontoret.

– I barndommen bodde vi aldri mer enn fire-fem år på hvert sted. Jeg ble født i København. Deretter bodde vi i en liten dansk by, og senere langt ute på landet. Jeg har egentlig prøvd det meste i så måte.

– Hvordan har det formet deg?

Hun tenker seg om noen sekunder før hun svarer. – Det handler nok litt om en følelse av rotløshet.

– Rotløshet?

– Du stusser, ser jeg. Jeg forstår begrepet faktisk ikke som noe negativt. Er det noe galt med å mangle røtter? Rent bortsett fra at man visner fortere? spøker hun.

Vi ler begge to. Hun har en avslappet, glad latter som umiddelbart inviterer til å dele øyeblikket.

– Jeg har den evnen at jeg veldig raskt kan finne meg til rette på et sted, forklarer hun. Men jeg kan også lett flytte meg til noe nytt. Ta Norge, for eksempel. Jeg er veldig fornøyd med å bo her, likevel er det fantastisk å reise til Kina på feltarbeid.

Til sammen har hun tilbrakt seks år i ulike deler av Kina, hovedsakelig i landområder.

– Gir evnen til å bryte opp, en frihet du trenger som forsker?

– Tja. Jeg har egentlig aldri tenkt på det slik, men det er mulig at det er noe der.

Evnen til å forflytte seg er ikke bare fysisk, men også mental. Forskningen hennes om Kina er mangslungen og rekker over så ulike temaer som utdanning og ungdom, individualiseringsprosesser, etniske mindretall, kinesisk migrasjon til minoritetsområder, miljøspørsmål og folkeopinion om miljøspørsmål i Kina.

 

Mette Halskov Hansen kom til Oslo fordi hennes belgiske ektemann hadde fått jobb på Universitetsbiblioteket. Det var i 1992. Selv ble hun ansatt på Universitetet i Oslo fire år senere, som  postdoktor på Senter for utvikling og miljø, og etter nye fire år som førsteamanuensis på Instituttt for østeuropeiske og orientalske studier.

– Jeg møtte mannen min da vi begge var språkstudenter ved Shandong University i Kina i 1986. Det bidro nok også til at jeg fikk et spesielt forhold til landet.

 

– Hvis du skal drive god forskning om Kina, må du beherske språket, mener hun.

Hun innrømmer at hun fortsatt ikke snakker perfekt kinesisk.

– Språket er et redskap for meg, jeg både snakker og leser kinesisk, men jeg er ikke språkforsker, jeg er antropolog.

De siste ti årene har professoren vært spesielt opptatt av individualiseringsprosesser i den kinesiske statsskolen.

– I dag er jeg ekstra glad fordi jeg nettopp har fått vite at boken jeg har skrevet om dette, vil bli publisert på University of Washington Press.

– Gratulerer!

– Takk.

Vi skåler i kaffe, og setter tennene i kanelbollene.

PROTESTER: - Det er ikke slik at kinesere flest føler seg som passive ofre. Fakstisk er det mer enn 100 000 organiserte protester året i landsomerådene i Kina, konstaterer Mette Halskov Hansen. (Foto: Ola Sæther)

– Hva betyr individualisering i denne sammenhengen?

– Individualisering handler litt forenklet om hva slags frihet og ansvar hvert individ i et samfunn har til å uttrykke seg og ta sine egne selvstendige valg uavhengig av kollektivet.

For å kunne si noe om individualisering i Kina, gjennomførte antropologen to komplementære feltstudier; en på en statlig videregående skole på landsbygda og en blant unge fabrikkarbeidere.

– Ungdom fra den kinesiske landsbygda har i hovedsak to veier å gå. Enten kommer de inn på en videregående skole etter den obligatoriske ungdomsskolen, eller så må de begynne å arbeide på en av de store fabrikkene i byene.

 

– Et hovedfokus i forskningen min har vært utdanning. I 2008 reiste jeg til en skole i en landsby i det sørøstlige Kina. Bøndene er veldig glade hvis deres barn kommer inn på denne skolen. For lærerne ved skolen, derimot, er det et nederlag hvis ikke deres barn kommer inn på en bedre skole enn den de selv arbeider ved.

 

Mette Halskov Hansen satt i flere uker hvert år fra 2008 til 2012 som observatør bakerst i klasserommet i undervisningstimene, snakket med elevene i friminuttene og i helgene, og intervjuet lærere og foreldre.

– Undervisningen i Kina er på mange måter mer krevende enn her hjemme i Norge. Dagen begynner klokka seks, og ungdommene holder på med skolearbeid frem til sent på kvelden.

– Den avsluttende eksamenen bestemmer på mange måter hele din fremtid. Resultatene avgjør hvorvidt du vil få muligheten til en høyere utdanning og komme inn på et universitet.

 

Da forskeren hadde med sin 19 år gamle datter og datterens kjæreste på besøk til skolen, ville de kinesiske elevene gjerne høre hvordan det er å gå på en norsk videregående skole.

– En ting var at lærerne var helt sjokkerte over at datteren min fikk ha med seg en kjæreste.  Hvordan kunne jeg gi henne lov til det? Elevene på sin side var mest opptatt av at skolegang i Norge hørtes ut som det rene paradis; en skoledag som slutter klokka tre og bare et par timer med lekser! Og fri både lørdag og søndag! Det var ikke lett å forklare dem at det ikke alltid er så lett å være skoleelev i Norge heller, og at norsk ungdom kan ha forskjellige slags problemer.

– Det virker tøffere å være skoleelev i Kina likevel.

– Ja, men ungdommene opplevde seg alldeles ikke som tapere, selv om de var veldig klar over at det var stor forskjell på deres skole og de fine eliteskolene.

 

Den kinesiske skolen bygger i stor grad på utenatlæring. Ikke så underlig kanskje, i et land der pensum i skolen helt fra keisertida og frem til 1905 i hovedsak besto av en kanon av klassiske konfutsianske tekster som stundentene måtte pugge utenat.

– Problemet er at dagens skolesystem hemmer kreativiteten hos de unge. De lærer ikke å tenke selv.

De siste årene har Kinas ledere i økende grad blitt klar over problemet.

– Kina ønsker å etablere seg globalt som en stat som er ledende på forskning og teknologisk utvikling, ikke bare et land som lager kopier og har billig arbeidskraft. Da trengs det kreative og innovative individer.

Samtidig ønsker ikke de politiske lederne å skape individer som stiller spørsmål ved den statlige politikken.

– I praksis viser det seg at disse to ønskene ikke er så enkle å forene. Her er et eksempel:

Lærerne ved internatskolen bestemte seg en dag for å gjøre et eksperiment. Elevene skulle få danne et elevråd, noe de aldri hadde gjort tidligere. Ungdommene var kjempeentusiastiske, og alle ville delta. Til valget hadde elevene som fikk være med, lagd en liten presentasjon av seg selv. Teksten hadde de lært utenat, slik de var vant til. Men det likte ikke lærerne, eksperimentet skulle jo nettopp være noe annet enn den daglige utenatlæringen. Elevene fikk i oppgave å lage en ny og fri presentasjon på sparket. De unge strevde veldig med å løse denne oppgaven. Men så kom én av dem på at han kunne snakke om hva som skulle være målet med elevrådet, og hva det kunne brukes til. Umiddelbart ble denne elevens tale avbrutt. I stedet fikk elevene nå beskjed om fritt å snakke “om seg selv”, ikke om elevorganisasjonen. Lærerne skjønte med det samme at dette kunne bli farlig. Er det noe elevene ikke skal oppfordres til, så er det å danne en organisasjon med definerte mål.

 

– Hva slags individualisme er det da snakk om?

– Kineserne legger nok noe annet i det å være et fritt individ enn det vi gjør. Spørsmålet er om de opplever de politiske begrensningene som en tvangstrøye eller noe de tar for gitt. Det er ikke slik at kinesere flest føler seg som passive ofre. Faktisk er det mer enn 100 000 organiserte protester i året i landområdene i Kina. Men sakene dreier seg som regel om lokale forhold. De utfordrer ikke den sentrale ledelsen eller kommunispartiet som sådan.

Mange kinesere har en uttalt frykt for kaos, eller luan som det heter på kinesisk.

FRISK LUFT: - Et nytt forskningsprosjekt vi nå skal i gang med, kan gi oss et bedre grunnlag for å forstå den intense politiske kampen om frisk luft som utspiller seg i Kina i dag, sier Mette Halskov Hansen. (Foto: Ola Sæther)

– Historisk sett er det ikke så vanskelig å forstå. Mange har fortsatt Kulturrevolusjonen og den lidelsen den førte med seg, friskt i minne, og alle kjenner til dynastienes omveltninger, opiumskrigene, invasjonen av japanerne, borgerkrig og så videre. Selv om noen skulle ønske seg et alternativ til det kommunistiske styret, så har de vanskelig for å forestille seg et reelt alternativ som i dag kan gi samme trygghet og forutsigbarhet.

 

Kina-eksperten tror ikke det politiske systemet i Kina vil endre seg med det første.

– Tvert imot ser vi at staten strammer inn den individuelle friheten på flere områder, blant annet når det gjelder nye medier.

– Men kineserne har sitt eget internett og sine egne alternativer til Facebook og Twitter, som er forbudt i Kina. Den jevne kineser merker derfor ikke så mye til mediesensuren.

Som i vestlige land, sender TV-kanalene mengder av såpeoperaer og realityshow. Noen vestlige show, for eksempel Dynastiet, har slått veldig an. Ellers liker kineserne best sine egne programmer, som gjerne er laget over samme lest som de vi har i Europa og USA.

 

For tiden skriver en av hennes PhD-studenter om datingprogrammer i Kina.

– Datingseriene gir et innblikk i hva kineserne legger vekt på når de skal finne seg en partner.

Fokuset på materiell velstand har vokst seg sterkt. I ett datingprogram uttalte en kvinnelig deltaker at hun heller ville sitte og gråte i forsetet i en BMW enn å smile på baksetet av en sykkel.

Det ble stor skandale.

– Ifølge staten viste dette at folk hadde blitt altfor materialistiske, og det er umoralsk.

Programmet ble umiddelbart sensurert, og kanalen fikk beskjed om å være mindre fokusert på det materielle.

– Dette handler imidlertid ikke bare om grådighet. Når du ikke har et sosialt sikkerhetsnett, så blir folk nødt til å tenke økonomisk når de skal skaffe seg en partner og familie. Det kom tydelig frem da jeg intervjuet unge fabrikkarbeidere. Ungdom på fabrikkene dater mye, og kan fritt velge kjæreste – helt til det kommer til å velge seg en ektefelle. Da er det ikke lenger et individuelt valg, men et familieanliggende. Ikke så sjelden blir det slutt mellom kjærester fordi familien ikke godkjenner forholdet.

 

– Tror du Kina vil nærme seg vår vestlige individorientering etter hvert?

– Nei, det tror jeg ikke, i alle fall ikke i den nærmeste fremtid. Den type offentlig velferdssystem som vi har i små, rike land i Vesten, er uhyre vanskelig å gjennomføre i et så enormt stort land som Kina. Den andre forutsetningen for den vestlige individualiseringen, politisk frihet, er heller ikke til stede.

 

– Blir du politisk engasjert når du arbeider med disse spørsmålene?

– Mitt utgangspunkt er ikke å være politisk aktivist, men å forsøke å forstå hvordan folk tenker, lever og handler uten å dømme eller være forutinntatt.

 

Mette Halskov Hansen er imidlertid ikke redd for å si hva hun mener, og snakker gjerne om både menneskerettigheter og kommunistpartiets ledelse med folk. Kinesere legger nemlig ikke skjul på hva de mener i det private rom.

– At Kina har problemer med menneskerettigheter og minoriteter, er åpenbart, og det diskuteres da også av mange kinesere i Kina. Da Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2010, uttalte jeg til mediene at jeg syntes han var en verdig vinner, og jeg kjenner mange kinesere som er enige i det.

 

– Jeg har også interessert meg for miljøspørsmål lenge, men jeg har aldri fått gjort noe særlig med det forskningsmessig bortsett fra et kortvarigt prosjekt i 1990-årene. Men nå skal jeg i gang: I mitt nye prosjekt vil både forskere fra Kjemisk institutt og sinologer – folk som studerer kinesisk kultur, historie og språk – bidra. Vi skal bruke "luft" som en case til å undersøke hvordan vitenskapelig produksjon  av viten er blitt formidlet og forvaltet i Kina de siste 100 årene. Dette vil også gi oss et bedre grunnlag for å forstå den intense politiske kampen om frisk luft som utspiller seg i Kina i dag.

 

Professoren synes tverrfaglig samarbeid hjelper henne til å ha et åpent blikk på sin egen forskning og gjør henne til en bedre underviser. Hun har nettopp begynt å undervise igjen, etter å ha tilbrakt et år i Hong Kong som gjesteprofessor. Før det var hun intituttleder og deretter forskningsdekan ved Det humanistiske fakultet.

– Jeg er nok litt utålmodig som type, innrømmer hun. – Når jeg er ferdig med et prosjekt, vil jeg gjerne kaste meg over noe nytt. De varierte arbeidsoppgavene ved Universitetet i Oslo og friheten vi får, setter jeg umåtelig stor pris på.

 

Nå skal hun altså ut på en ny reise. Til det gåtefulle og mangfoldige Kina, til nye rike møter med medmennesker som lever under andre forhold enn her hjemme.

– Mannen min og jeg har aldri presset barna våre til å lære kinesisk, selv om de har tilbrakt deler av barndommen i Kina, sier Mette Halskov Hansen. Det eneste jeg virkelig vil, er at de skal forstå at man kan leve sitt liv på veldig mange forskjellige måter. Det er fordeler og ulemper ved alle. Jeg vil også veldig gjerne at de skal se nyansene ved de ulike måtene å leve på, og oppleve hvor privilegerte de er, som har valgmuligheter de fleste i verden ikke har.

 

Av Kari Tveito
Publisert 25. sep. 2013 12:27