Fønk-professoren

Musikkforsker på sporet av rytmene som beveger verden.

MYSTIKK: - Samme hvor mye vi analyserer, er det alltid en rest igjen. Noe uforklarlig, sier Anne Danielsen. Foto: Ola Sæther 

Vi blør i natt når vi går / i denna byen, som er vår, heter det i en av 80-tallsbandet “Ung Pike Forsvunnet” sine mest kjente låter. En som ikke er forsvunnet siden da, er bandets vokalist, Anne Danielsen. I dag er hun professor ved Institutt for musikkvitenskap på Universitet i Oslo og har ledet forskningsprosjekter med navn som Micro-rhythmic relationships in computer-based, groove-oriented music, og det pågående Sky & Scene, som tar for seg publikums live-opplevelser ved store konserter, og bruken av nye, digitale tjenester. Langt unna gata og farene der, må vi tro. Eller?

Et fokuspunkt gjennom hele karrieren har vært musikkformen funk, som har sitt opphav i amerikanske storbyer på 1960-tallet. Vi spør hva som er hennes første musikalske minne. 

    – Det er å ligge på gulvet, på et teppe under mammas flygel, omhyllet av klang, mens hun øvde. Musikken kom på en måte før alt annet. Etter hvert begynte jeg å spille selv, tilegne meg det klassiske repertoaret, uten å bli noen stor pianist. Jeg har aldri vært så glad i å øve. At jeg senere i livet skulle gjøre musikken til en yrkesvei, falt meg ikke inn. Den var mer et bakteppe for alt annet jeg interesserte meg for.  

    Skal vi forstå veien fra den fredfulle villaen på Berg i Oslo, med Bach og Chopin blandet i morsmelken, til afroamerikanske mikrorytmer og prosjekter som Mediation and Mobility in Contemporary Music Culture, må vi gå en omvei om kroppen, finner vi ut. Idretten var viktig i unge Annes liv. Tennis, langrenn, orientering, alt mulig annet. Når hun ser tilbake på oppveksten, framstår den som en endeløs rekke av treningsøkter. Fortsatt er hun opptatt av sport, nærmest besatt av det, kan hun fortelle. “På grensen til idioti”. Hun trener flere ganger i uka og følger med på mye av det som skjer på arenaene rundt omkring i verden. 

Mor pianolærer var også opptatt av folkemusikk, og på sammenkomster i Bondeungdomslaget oppdaget hun første gang gleden ved å danse. Senere kom det seine 70-tallets discobølge, med rytmer som bredte seg over Atlanteren til de mest avsidesliggende strøk av kloden. Rytmer det var umulig å sitte stille til, fant Anne ut. Som om hun skulle ha behov for akkurat det etter alle treningsøktene. 

På skolen var hun mest opptatt av realfag; matte og fysikk, og hun forestilte seg studier i en slik retning. Hadde det ikke vært for den aktive revykulturen som preger ikke minst Oslo-skolene, og hadde ikke Anne blitt “tvangspåmeldt” til opptaksprøve for russerevyen i Oslo av sin beste venninne, ville hun neppe vært der hun er i dag. Hun fikk bli med, og etterpå ble hun spurt om å være med i et band, på bakgrunn av innsatsen som sanger. Alt skjedde spontant og tilfeldig, som om livet hadde planer for henne hun selv ikke var kjent med. 

    Institutt for musikkvitenskap var på denne tida nærmest en utklekkingsanstalt for unge musikere i pop/jazz/rocksegmentet, med tilgjengelige øverom på Chateau Neuf og et aktivt miljø av ungdom med en avslappet holdning til pensumlistene. “Ung Pike Forsvunnet” satset profesjonelt, men måtte hele veien støtte seg på ekstrajobber og studielån, det Danielsen i dag kaller “ufrivillige overføringer til kulturlivet”. Og det var en spennende tid – det nå så utskjelte 80-tallet bød på et helt ras av nye musikkformer; pønk, nyveiv, ska og hva det het alt sammen. Anne dro med venner til London og opplevde klubbkulturen som et maskeradeball av svarte tyllkjoler og plastjakker, tupert hår og teatersminke – utfordrende og frigjørende for ei jente oppflasket med husflidsidealer og et speilbilde fritt for jåleri. 

Musikalsk var David Bowie et tidlig forbilde. Han kombinerte afroamerikanske impulser med forvrengt gitarlyd i Uriah Heep-tradisjonen, og en helt ny bevissthet om rocken som iscenesettelse og lek med identiteter. Den manierte, teatrale måten å synge på var inspirerende for en ung sanger på leting etter sitt eget uttrykk. Hun så seg selv som yrkesmusiker nå, begynte å skrive egne låter og arrangere dem for bandet, uten perspektiver ut over neste spillejobb. 

Først da hun ble gravid med sin mangeårige medmusiker og kjæreste Tellef, måtte hun ta et valg. Følge en annen plan. Hun bestemte seg for å gjøre ferdig hovedoppgaven om Prince, som hun ser som den afroamerikanske pendanten til Bowie. Hovedvekten lå fortsatt på det melodiske, sangbare, androgynt flertydige uttrykket. Så hvor kom disse Micro-rhythmic relationships in computer-based, groove-oriented music inn i bildet?

    – Det var det jeg forsto minst av. Det tunge suget i bunnen av musikken. Funk-grooven er ufattelig appellerende rent fysisk, samtidig som den virker besnærende enkel. Hvordan var det mulig? Vi prøvde å spille noen funklåter i bandet, men fikk det liksom ikke helt til. Dynamikken, energien, oppsto ikke. Jeg ville finne ut hva som faktisk foregikk. 

    – Og hva var det?

     – Strukturelt er disse rytmemønstrene, groovene, som sagt åpne og enkle. Men de inneholder gjerne motrytmiske elementer man knapt legger merke til, men som utgjør hele forskjellen hvis man tar dem bort. Rytmer som synes å forholde seg til en alternativ puls, som i deler av den karibiske musikken. Det oppstår en spenning, en uro som fyrer opp lydbildet. Man hører det tydelig i James Browns orkestre på 60-tallet når de begynner å utvikle funk-grooven. Et annet kjennetegn er at enkelte taktslag, særlig det første i hver takt, antesiperes på en snappy, slående måte, både av trommeslageren og de ulike melodiinstrumentene. 

    – Og dette “in the age of digital reproduction” …?

    – Det er spennende å se hva som skjer med tradisjonen når datamaskinene i større grad er med og lager groover. Maskinene kan gjøre ting som musikere ikke er i stand til. Musikere har et felles referansepunkt når de spiller, musikkens puls, utlagt eller ikke. En datamaskin kan operere med to eller flere forskjellige referansepunkter for musikkens puls på mikronivå. Når man setter sammen rytmiske figurer som opererer i forhold til flere slike uavhengige pulslag, kan det oppstå en voldsom dynamikk. Det skaper en slags “sjøsyk” energi. Vi undersøker hvilke perseptuelle utfordringer dette gir, og hvordan det slår tilbake på musikeres egen praksis. 

    – Den typen musikk du jobber med, henter jo mye av sin legitimitet fra forestillingen om noe autentisk og umiddelbart. Allerede i 1937 skrev den tyske tenkeren Walter Benjamin i et berømt essay at “… det som blir lidende i den tekniske reproduksjonens æra er kunstverkets aura ...”. 

    – Ja. Det er nettopp noe av dette som settes i bevegelse når teknologien er så hørbart til stede. På den ene siden er det noe maskinelt som utfordrer vår oppfatning av rytme som autentisk og kroppslig, på den andre slår disse erfaringene tilbake på musikernes egen praksis. Musikken flytter seg for tiden inn i et rom der både det maskinelle og det spilte har plass og glir over i hverandre. Når dette er sagt har teknikk og ferdigheter alltid vært viktige elementer i funkmusikken, enten det dreier seg om musikernes håndverk eller den tekniske foredlingen av den. Jeg har vært veldig opptatt av å avmystifisere forestillingen om svart musikk som noe rått og umiddelbart. Nettopp det kunstferdige, nitid innøvde er det i stor grad som gjør at man må opp og danse. 

    – Vi bryter rytmikken ned til sine minste bestanddeler – hinsides hva som kan noteres på tradisjonell måte – og finner ut hvordan den er bygget opp. 

    Det lyser i Danielsens øyne når hun snakker om dette. Mikrorytmene. Dette som er så “bevegelsesinduserende”. Mange vil se det som et smalt og lukket felt. Alternativt kan man si at hun er på sporet av noe så stort som rytmene som beveger verden. 

    – Og dette med ‘Mediation and Mobility …’

    – Vi ser to framtredende utviklingstrekk på musikkfeltet nå. For det første blir det mer og mer livemusikk. Fordi tilgjengeligheten av innspilt musikk har økt så enormt, har levende musikkopplevelser, det unike øyeblikket, fått enda høyere status. For det andre ser vi at overgangene mellom de ulike formatene viskes ut. På moderne konserter er det store skjermer som bringer opplevelsen ut til dem som står et stykke unna scenen, samtidig som det er all slags mediebruk fra konsertarenaen og ut i cyberspace; direkte strømming, tekstmeldinger, posting av bilder og kommentarer i sosiale medier, all slags informasjon som fanges opp og settes i forbindelse med tilsvarende hendelser andre steder, kanskje på den andre siden av kloden … Konserten blir et vidtfavnende multimediafenomen som på ingen måte avgrenses til det fysiske åstedet. Vi ser på hvordan folks lyttevaner påvirkes av sånne opplevelser og i hvilken grad festivaler og andre begivenheter skaper bevegelser på en hel rekke andre områder, som strømmetjenester som Wimp og Spotify. 

    – Et langt sprang fra pianotonene hjemme på gulvet i stua på Berg?

    – Det kan du si. Men egentlig handler det jo om det samme. Organisering av  lyd, og formidling av den til et publikum. Det å ligge sånn, omsluttet av musikk, var vel en totalopplevelse som kan måle seg med en hvilken som helst konsertbegivenhet i dag. 

    Og fortsatt ligger den klassiske musikken i bånn, forteller hun. Den er med hele tiden, nærmest på et eksistensielt plan. Ikke minst Johann Sebastian Bach. Hans musikalske univers er stort. Men også Bela Bartók, Grieg, Claude Debussy, Frederic Chopin og mye annen pianomusikk som hun har “under huden”. 

    – Folk har musikken med seg over alt nå. Med høretelefoner ute på gata, i trafikken, på tur i skogen, kanskje også på jobb. Hva med deg selv, tar du funkrytmene med deg når du skal ut og trene?

    – Nei, aldri. Jeg er gammeldags sånn. Enten lytter jeg aktivt, deltar i musikken på en eller annen måte, eller så vil jeg ha stillhet. Bakgrunnsmusikk har aldri vært noe for meg. Jeg tror det gjelder mange musikere. Enten på eller av, ikke en mellomting. Vi er jo omgitt av så mye lyd. Stillhet blir en stadig mer dyrebar ressurs. 

    – For ikke-fagfolk er musikk kanskje den mest gåtefulle og uutgrunnelige kunstformen av alle. Har den fortsatt noe mystikk ved seg for en som jobber med å forstå den vitenskapelig? 

    – Å-ja, i høyeste grad. Samme hvor mye vi finner ut og analyserer, er det alltid en rest igjen. Noe uforklarlig. Som kanskje er det viktigste av alt. Dette som får akkurat Bachs musikk til å skinne liksom av et himmelsk lys, eller som jager folk ut på gulvet når James Brown begynner å spille. 

Av Bror Hagemann
Publisert 10. nov. 2014 09:34 - Sist endret 10. nov. 2014 09:34
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere