Botanikeren med ni liv

Charlotte Sletten Bjorå har i årevis trosset krokodiller, dødelige slanger og bevæpnete overfallsmenn for å forske på sjeldne aloer og liljer i Afrika.

FORMIDLER: Charlotte Sletten Bjorå har ofte vært på radio og TV for å prate om aloe-forskningen sin i Afrika. Foto: Yngve Vogt

Mange lever i den villfarelse at botanikk er kjedelig, men jeg skulle ønsket at botanikk var kjedeligere når jeg stod der med pistol mot tinningen eller måtte svømme fra slanger og krokodiller, forteller botanikeren, formidleren, eventyreren, floraforfatteren, herbariesjefen og førsteamanuensen Charlotte Sletten Bjorå på Naturhistorisk museum.

Hun er landets fremste aloe-ekspert og har på sine mange turer til Afrika, i jakten på nye aloe-planter, sklidd ned fjellskrenter, blitt angrepet av vepsesvermer, deiset ned fra trær, snublet i slanger og ålet seg frem i kvikksandmyr for å redde veilederen sin fra drukningsdøden, for å nevne noe.

– Jeg har opplevd alle fasetter av farer, fra skumle møter med al Qaida til å bli overfalt av åtte menn med maskingevær midt på natten og bli ranet med lang kniv på hotellet.

– Hvorfor risikerer du livet for å forske på blomster?

– Jeg tenker sjelden på disse tingene. Det er andre som er opptatt av dramaene. Jeg reiser ikke til Afrika for å bli overfalt og jaget av krokodiller. Dette er små hendelser. Det gjør mye mer inntrykk på meg å jobbe sammen med afrikanske forskere, finne en ny plante og forstå

sammenhengen i naturen enn de små, uheldige overfallene. Afrika er så uendelig vakkert. Se på dette fantastiske bildet fra villmarken! Her er tusenvis av liljer. De blomstrer bare om natten. Først kommer stjernene på himmelen. Så kommer stjernene på bakken, smiler Bjorå henført.

Hun brenner for det biologiske mangfoldet og finner stadig nye arter og slekter i Afrika.

– For å være i stand til å bevare det biologiske mangfoldet, må vi først vite hva som finnes. Mange aloe-planter brukes som medisin mot malaria. Det er grunn til å tro at noe fungerer. Hvis plantene forsvinner, er det for sent å gjøre noe.

Bjorå har reist over store deler av Afrika også for å undersøke den medisinske bruken av planter. Fagområdet kalles etnobotanikk. Hun har fått mange råd av urteeksperter, men har hele tiden gjort hva hun kunne for å unngå heksedoktorene.

– Vi er interessert i kunnskap, ikke overtro.

På en tur i det nordlige Kenya bommet hun og havnet hos en heksedoktor av det manipulerende slaget.

– Jeg ble skyflet inn i et mørkt rom. Det var som å gå rett inn i en film, men bare litt verre. Rommet var fullt av apeskaller og slangeskinn. Hennes afrikanske tolk, fra den samme etniske gruppen som heksedoktoren,  var gjennomsvett av skrekk. Heksedoktoren hadde tolket saken slik at Bjorå var hans hvite kone og at hun skulle «afrikaniseres». Han fikk med seg medisiner som skulle gjøre henne viljeløs. Men Bjorå var ikke av det lettskremte slaget.

– Opplevelsen var kjempespennende.

Da heksedoktoren etterpå viste henne aloe-åkeren sin, prøvde han fortsatt å skremme henne.

– «Stå stille!», sa han. «Du blir angrepet av en vepsesverm». Han sa han greide å få bort vepsen med sine overnaturlige evner og forklarte at veps-en ble tiltrukket av parfymen min. Det er ikke mye jeg blir fornærmet over, men jeg skal ha meg frabedt å bli beskyldt for å bruke parfyme i bushen, ler hun.

Det er ofte vanskelig å reise rundt til avsidesliggende steder. I det nordlige Kenya fikk hun hjelp av en hobbybotaniker. Hobbybotanikerens far var tredjegenerasjons kvegfarmer med britiske aner.

– Han hadde forakt for hvite spirrevipper fra Europa.

Heldigvis for Bjorå hadde traktoren hans kjørt seg fast. Ingen fikk den opp.

– Det var ikke noe problem for meg. Jeg er vokst opp på gård. Da tok kvegfarmeren meg seriøst og hjalp meg rundt. Jeg hadde ikke trodd at traktorkurs var viktig for å avlegge doktorgraden.

Bjorå er vokst opp med traktor og sauer på et lite småbruk på «et nydelig sted» i de dype sørlandsskogene i Gjerstad i Aust-Agder.

– Stedet heter Venås og er ifølge «Norske steds- og gaardsnavn» bare et «ytterst ubetydelig sted». Når du vokser opp med så mye natur rundt deg,  skjønner jeg ikke hvorfor ikke alle blir botanikere. Vi hadde den legendariske Vegårdsheiulven rundt huset. Vi syntes det var kjempekult og lagde avtrykk av sporene. Ulven ble gjort til noe spennende. Når du blir kjent med naturen, er det ingenting å være redd for.

Hun var den aller første jenta i jordbruksbygda som tok doktorgraden.

– På et sånt sted gis ikke akademikere mye kredit. Mange anser ikke skole som viktig. Bygda har prest og lege. Det er nok.

Moren hennes er fra Alpene i Sveits.

– Hun er fra det vakreste stedet i verden, akkurat som et lite Heidi-sted. Det gjør inntrykk når Alpene blomstrer. Om vinteren fantes ingen vei. Bestefar hentet oss på en svær slede, tok koffertene oppå, og så kjelket vi ned til huset. Bestemoren min var spesielt interessert i botanikk.

Bjorå fikk den spesielle fascinasjonen for Afrika da hun, rett etter gymnaset, dro på et seksukers tokt til Botswana og Namibia.

Under doktorgraden tilbrakte hun halvannet år på feltarbeid, fra Etiopa i nord til Sør-Afrika og Kamerun i Vest-Afrika. Hun ble overfalt på nesten hver tur.

Et av de mest dramatiske overfallene var da bilen til reisefølget hennes brøt sammen.

– To menn kom bort til oss. De bar på hver sin veske. På den ene stod det «Jesus is lord».  Jeg trodde han skulle komme med et vitnesbyrd. I stedet for en bibel tok han frem en pistol og satte den mot tinningen min. Reisefølget hennes ble dratt bak noen busker og holdt i sjakk.

Bjorå måtte vise frem alle verdisakene.

– Situasjonen var ekstremt spent. I Kenya er det dødsstraff for ran. Hvis politiet kom, ville ranerne ikke ha noe å tape på å skyte oss i bruduljene.

Ranerne tok det meste, men Bjorå klarte å redde en feltbok. Feltboken inneholdt de vitenskapelige observasjonene fra turen. Uten feltboken ville turen vært bortkastet.

– Jeg sa til kollegaen min at det var siste gang jeg risikerte livet for feltboken hennes. Neste gang fikk hun passe bedre på.

Da ransmennene hadde stukket av gårde, kom to nye kjeltringer med pistol. Botanikerne hadde ikke flere verdisaker å gi bort uten å måtte avbryte feltturen. Bjorå løp ut i veibanen, veivet med armene og fikk stoppet en forbipasserende bil.

– Bilisten var en langhåret, kraftig fyr, som jeg ikke hadde hatt lyst til å møte i en mørk bakgate. Han ville hjelpe oss og dro frem en vanvittig stor pistol og sa: «La dem skyte». Kjeltringene kom nærmere og nærmere. Da hjelperen festet slepetauet på bilen vår, prøvde jeg å stille meg slik at jeg ikke skulle komme i skuddlinjen. Det var som Ville Vesten. Men det gikk fint. Det er så mange som tror at jeg er himla modig, det er jeg nok ikke, men jeg er ikke spesielt skvetten heller. Jeg reiser jo til Afrika for å gjøre en jobb. Uheldige ting kan skje når du reiser til fattige områder.

Hun har lovd familien å komme hjem i live.

– Jeg har en veldig avslappet familie. Mannen min er tålmodig og lar seg  ikke stresse. Ellers hadde det ikke gått.

På en av de mange turene i villmarken innså Bjorå at hun var en skikkelig nerd. Hun trodde hun hadde fått øye på en ny art på en fjellvegg. Hun vasset over elven, klatret opp fjellskrenten med våte sandaler, skled og datt ut i elven med hodet først.

– Jeg kastet feltboken min på land. Den skulle ikke bli våt. Så heiv jeg kameraet på land, for all dokumentasjonen var jo der, og da la jeg meg ned i vannet og tenkte: Så deilig, det gikk jo bra denne gangen òg. Men da jeg kom på land, kom jeg på at jeg like før hadde sett masse krokodiller. Da skjønte jeg: Jeg var lost in science. Det var helt sekundært å komme opp av elva.

Likevel er hun så glad i å overleve at hun speider årvåkent etter slanger. Skrekken er å tråkke på en hvesehoggorm, en kamuflasjeglad, feit slange som ikke lar seg skremme vekk. Hvis den biter, må lemmer amputeres, ellers råtner de.

– På en feltstasjon i Tanzania ble jeg bedt om å passe meg for kobraen på do.

– Haha, tenkte jeg og trodde det var en spøk, men det var en ekte dokobra. Den likte ikke å bli tråkket på. Vi jobber i naturen og må forholde oss til den. Hvis du oppfører deg sånn noenlunde fornuftig, går det greit.

Hun elsker å telte i den afrikanske villmarken.

– Skal du på do om natten, bør du lyse lenge og grundig. Hvis du blir møtt av en stjernesverm av øyne, er det ikke farlig. Da er det antiloper. Så hvis du ikke er ekstremt sjenert, er det ikke noe problem å tisse foran dem. Hvis du derimot bare ser ett lite blink, bør du holde deg i teltet. Et rovdyr vil aldri stirre tilbake på lyset fra en lommelykt.

Ikke alle turene går som planlagt. For noen år siden, to dagsreiser fra Nairobi, helt mot grensen til Uganda og Sudan, kom to damer løpende mot dem. Barna deres var hvite i øynene. Pulsen slo vilt.

– Vi kastet oss inn i bilen og kjørte til den lokale helsestasjonen. Ungene var dødssyke av malaria. Mødrene hadde ikke penger til behandling. Vi bestemte oss for å bruke studielånet for å hjelpe ungene. Vi visste ikke om vi skulle le eller grine da vi fikk høre at behandlingen bare kostet en halv dollar. Barna overlevde. Tenk på alle de barna som aldri får denne hjelpen. Det gjorde et stort inntrykk på oss.

Bjorå er glad i barn. Hennes fjerde barn ble født ved påsketider.

– Barn kan åpne mange dører, og takket være svangerskapspermisjonene blir det enda mer tid til feltturer, men jeg tar ikke barna med på turer hvis jeg må jobbe fra sju om morgenen til tolv om natten.

I sommer hjalp eldstedatteren hennes på seks år med å fylle opp flere hundre glass til DNA-prøver.

– Da sa datteren: Jeg visste ikke at det var så gøy å være botaniker.

Bjorå disputerte høygravid, bare få dager før termin. Noen påstår at opponenten aldri kom seg over sjokket. Han var sikker på at hun skulle føde under disputasen. En av professorene mente det ikke var så lurt å planlegge så kort tid mellom disputas og fødsel.

– Det å få barn var en veldig stor opplevelse. Det å disputere, ble bare et komma i tilværelsen min. Det gjorde et langt større inntrykk da en etiopisk student forsvarte doktoravhandlingen sin. Det hadde kostet henne mye å komme så langt. Hun var mange ganger på kontoret mitt og gråt fordi hun hadde reist fra barnet sitt.

Bjorå er den eneste kvinnelige førsteamanuensen på hele Naturhistorisk museum.

– På grunn av kjønnskvoteringen må jeg være med i styret og i de utvalgene som finnes. Da blir det en belastning å være kvinne. Jeg er ikke prinsipielt imot menn, men alt med måte. Vi er to damer som skal dele på den samme jobben som 30 menn.

Likevel rekker Bjorå, ved siden av alt det andre, å holde populærvitenskapelige foredrag. Hun elsker spesielt å formidle faget til menigmann, og blir langt mer begeistret hvis hun klarer å vekke interessen hos rølpegjengen på bakerste rad enn å forelese for sine meningsfeller. Hun har dessuten klippekort til media.

– Hvordan rekker du alt?

– Jeg rekker ikke alt, men jeg gjør det som er morsomt. Det er morsomt  med forskning, det er morsomt å formidle og det er morsomt med barn.

Profittjaget i kjølvannet av forskningen hennes er mindre morsomt. Når hun oppdager at en plante kan være medisinsk nyttig, er hun svært bevisst på at de lokale i Afrika får beholde rettighetene til sin egen kunnskap.

– Jeg har av og til vært veldig i tvil om hva som kan publiseres eller ei, fordi det finnes så mange stygge historier om hvordan europeiske og amerikanske selskaper håndterer afrikansk kunnskap og tar hele profitten selv.

Bjorå er en sterk tilhenger av Open Access, et vitenskapelig publiseringssystem der alle kan lese de vitenskapelige artiklene gratis.

– Skal du tenke karriere, bør du alltid publisere i de høyest rangerte tidsskriftene. Ironisk nok er disse tidsskriftene bare åpne for dem som har råd til å lese dem. Få universiteter i Afrika har muligheten til dette. Vi er interessert i å drive vitenskapen videre, og da må artiklene være lesbare for alle. Da er Open Access det beste alternativet.

De rådyre DNA-metodene til vestlige botanikere skaper et enda større gap mellom nord og sør.

– Hvis afrikanerne ikke får råd til å lese artiklene heller, legger vi enda en stein til byrden deres.

Et av Bjorås store bidrag er å skrive afrikanske floraer. En flora er et oppslagsverk om det biologiske mangfoldet.

– Hvis gruveselskaper og andre industrier skal holde seg unna et område, trenger man en flora for å kunne dokumentere sjeldne arter.

Sammen med kollegaer leverte Bjorå sin del om aloer og liljer til den tropiske floraen i Øst-Afrika, som ble fullført i fjor, etter 50 års arbeid. I vinter lagde hun en flora for Kamerun. Da hadde hun systematisk undersøkt de pressete plantene fra Kamerun i de store europeiske herbariene i Berlin, London og Amsterdam.

– Det er veldig tidkrevende å lage en flora. Selv om floraer er utrolig viktig kunnskapsformidling, teller ikke floraskriving som vitenskapelig arbeid. Slik universitetssystemet er i dag, blir det derfor vanskeligere og vanskeligere å få noen til å gjøre denne jobben. For meg er floraer en verdisak. Jeg vil bidra med min skjerv og formidle den kunnskapen jeg har, uansett om jeg får vitenskapelige poeng eller ei, forteller Bjorå.

– Helt til slutt, hva er din mest dramatiske opplevelse?

Jeg er heldigvis velsignet med dårlig hukommelse. Det er de gode opplevelsene jeg husker. Jeg har uendelig mange gode minner fra leirbålet. I Afrika spiser vi sjelden når det er lyst. Da er vi ute og samler. Når vi tenner bål på kvelden for å lage mat og tørke planter, er diskusjonene noe av det beste jeg vet. I sånne fora dukker stadig nye ideer opp. Her blomstrer den vitenskapelige kreativi-teten, smiler botanikeren med ni liv.

Av Yngve Vogt
Publisert 5. mai 2014 13:03 - Sist endret 5. mai 2014 13:03

Kommentar fra Ingeborg Fløystad:

Charlotte Sletten Bjorå  er ikke den første kvinne fra Gjerstad, Aust -Agder, som har tatt doktorgraden. Undertegnede er født og oppvokst i Gjerstad, f. Ulltveit - Moe, og tok doktorgraden i historie ved Universitetet i Bergen i 1980 på avhandlingen: "Arbeidsmandens Lod. Det nødtørftige Brød". Arbeiderlevekår ved Baaseland/Næs jernverk 1725-1807.Bergen 1979.

Yngve Vogt - 7. mai 2014 13:58
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere