Sladderkronikøren

Marianne Bjelland Kartzow leter fram de glemte og overhørte stemmene i bibeltekstene.

BAKKEMANNSKAP: – Jesus var Guds sønn. Men hvem lagde maten hans, hvem reparerte sandalene hans, vasket klærne? spør Marianne Bjelland Kartzow. (Foto: Ola Sæther)

 

– Vi må problematisere de hellige tekstene, sier professor i teologi Marianne Bjelland Kartzow. Gå inn i dem, analysere dem, sette dem i kontekst. Hvorfor er de som de er? Hva uttrykker de? Hva sier de om tida da de ble skrevet? Bare slik, ved aldri å slippe dem av syne, kan vi fortsette å holde dem levende.

Over inngangen til huset hun arbeider i, Domus Theologica i Blindernveien i Oslo, står det “O skjebne”, med store bokstaver. Gjennom vinduene ser man det ikoniske ansiktet til Marilyn Monroe på en veggcollage, ved siden av avbildninger av Jesus, overskrevet av setninger som GUD ER KVINNE, og ALLE VIL TIL HIMMELEN, MEN INGEN VIL DØ.

Allerede før man har åpnet døra, aner man at dette er et sted med et tvisynt og åpent forhold til sin materie. Dette synes i alle fall å gjelde professor Bjelland Kartzow, som er den første kvinnen i Norge som kombinerer en slik stilling med ordinasjon som prest i Den norske kirke. Hun formelig bobler over av engasjement og iver etter å forklare hvorfor hennes fag er mer interessant enn de fleste.

– Det omfatter jo alt. Det finnes ingen grenser for hva teologifaget kan handle om. Antropologi, historie, samfunnsfag, naturfag, seksualitet, kjønnsproblematikk, sosiologi …

– Da jeg studerte, tidlig på nittitallet, trodde vi faget var døende. Vi så for oss en æra uten religion. I dag kan vi si at de kanoniske tekstene, Bibelen, Koranen og Toraen, for ikke å snakke om alle sekundærtekstene – vet du at bare til Det nye testamentet har vi fem tusen sju hundre greske fragmenter? uten store bokstaver, uten mellomrom, bare tekst, tekst, tekst, en uendelighet … – er noe nær universalnøklene til å forstå vår verden.

Sin egen tro, og ikke minst nysgjerrigheten på det kirkelige, fant hun fram til nærmest på egen hånd som 12–13 åring hjemme i Lier, hvor hun vokste opp i et typisk norsk 70-tallshjem, uten påfallende mye fokus på religion. Interessen ble vekket på skolen, forteller hun, og ikke minst under konfirmasjonsundervisningen, som åpnet døra mot noe større.

Allerede som barn var hun opptatt av menneskerettigheter og skjevfordelingen av verdens goder. I kirka var det mulig å stille spørsmål som ikke kom opp i hverdagen, og det å lese Bibelen og sette Guds ord i sammenheng med en gryende politisk og feministisk bevissthet, ble et selvstendiggjøringsprosjekt.

«Ut fra en fullstendig uoversiktlig menneskelighet, oppsto vår tro.»

 

På den ene siden var det den trauste, norske kjernefamilien, inkarnasjonen av det hjemlige og trygge, på den andre noe fjernt og eksotisk Marianne først fikk oversikt over som voksen. Morfaren var russisk adelsmann med forbindelser til tsar Nikolaj II. Han rømte fra februarrevolusjonen i 1917 og giftet seg med en norsk kvinne i Paris. Denne delen av familien er full av russisk-ortodokse nonner, og undringen over morens familiehistorie og en åndelighet som i utgangspunktet var ubegripelig, er hun sikker på var med på å gjøre henne til den hun er i dag.

Som de fleste Lierjenter spilte hun håndball, men som 15–16 åring meldte hun seg inn i Ten-Sing og begynte å danse i stedet. Snart var hun leder for dansegruppa, koreograferte danser og arrangerte opptredener med kor og orkester, også på utenlandsturneer. Hun har alltid vært glad i musikk, teater og alle slags kulturaktiviteter, og oppdaget at hun hadde funnet den ideelle kombinasjonen av alle sine interesser.

– Å kunne opptre i en fullsatt kirke, til flott musikk, i nylagde kostymer, det var bare fantastisk! utbryter hun, og får oss til å tenke at norsk showbiz har gått glipp av et talent.

– Visste du allerede da at du en dag skulle bli teolog?

– Jeg visste i alle fall at jeg ville studere. Lære mer. Jeg hadde jo elsket skolen. Kan ikke huske å ha hatt en eneste dårlig lærer.

I første omgang dro hun til Oslo og Groruddalen for å drive ungdomsarbeid, noe som viste seg å bli en ny, verdifull erfaring. – På Stovner, i det som allerede tidlig på 90-tallet måtte kunne kalles et multikulturelt miljø, så jeg hvor viktig kirka kan være for mindre ressurssterk ungdom.

– Hit kom det voksne folk fra nabolaget – en gammel sjømann, en kvinne som var flink med håndarbeid, alle slags flotte mennesker som bidro med sitt. Hvem gidder å snakke med ungdom som går og driver? Jo, det gadd disse kirkefolka. Og jeg tenkte at hvis kirka kan være et sted hvor man knytter sammen ulike, gode krefter, så er jeg med.

Så ble det teologi. Først hebraisk, latin og gresk. Språk var en annen lidenskap – hun fikk med seg et sommersemester i Jerusalem. Underveis i studiet oppdaget hun altså at det hun hadde trodd var et litt sært og bakstreversk valg, ble stadig mer relevant. Som om fortida rykket nærmere.

– Mens medlemstallene i kirken går ned i Europa, vokser de sør i verden. Ikke de tradisjonelle, store trosretningene som vi bekjenner oss til, men nypentakostale, spirituelle og karismatiske bevegelser. For disse kirkesamfunnene er ikke våre forskningsbaserte lesninger av Bibelen stort verdt. De leser alt bokstavelig: Paulus helbredet syke i Middelhavsområdet; så må vi også dra ut og helbrede ved bønn. Troen har blitt et frigjøringsprosjekt fra koloniale tradisjoner og vestlig dominans – man kan si det har oppstått en ny misjonsbevegelse motsatt vei, fra øst og sør mot nord og vest. Så spennende!

Altså ikke frustrerende, ikke uforståelig. For Bjelland Kartzow er motstand en spennende utfordring.

– Kan man si det har vært et hovedprosjekt for deg å nyansere kvinnesynet i Bibelen?

– Absolutt. Det begynte med at jeg kom over noen formuleringer i Paulus’ første brev til Timoteus: “Men yngre enker skal du ikke godta. For når begjæret deres trekker dem bort fra Kristus (...) de sladrer og blander seg i andres saker og snakker om slikt som ikke passer seg ...”, og jeg tenkte: Hva er dette for noe? Hva slags holdninger ser vi her, hvordan slipper Paulus unna med dette?

– Jeg begynte å undersøke, og fant at kvinners posisjon i tekstene, hvilke holdninger de uttrykte, samfunnsforholdene de avspeilet, var forsket veldig lite på. Et begrep som “sladder” ble brukt generelt om kommunikasjon utenom maktelitene, blant kvinner, slaver, utstøtte menn – alle som ikke ble hørt. Men hva slags “sladder” dreide det seg om? Hva var innholdet i den, hvilke alternative kommunikasjonsnettverk var den del av, hva slags sosiale forhold kan den leses som uttrykk for? Var kanskje dette den lærde Paulus ønsket å avfeie som sladder, en vesentlig faktor i utviklingen av den kristne teologien? Eller en alternativ teologi? Mange spørsmål man kunne jobbe videre med, ikke minst om man leste tekstene opp mot andre fagfelter som historie og antropologi, hvor nettopp dette vi kaller “sladder”, lenge har vært et viktig forskningsobjekt.

«… hvordan slipper Paulus unna med dette?»

– Jeg er i det hele tatt opptatt av de marginale, perifere og sære delene av Skriften, som tidligere har vært oversett. Det nye testamentet handler om mennesker. Det gås mye i disse tekstene, man er på vei et sted, man er utenfor veien, arbeider, går inn i og ut av husene … Det handler om menneskers hverdag, og om Guds plass i denne hverdagen.

– Jeg vil løfte fram de tekstene som ikke handler om rett og galt, men om nyansene, alt det vanskelige og utydelige som kompliserer bildet.

– Jesus var Guds sønn. Men hvilke sammenhenger inngikk han i? Hvem lagde maten hans, hvem reparerte sandalene hans, vasket klærne hans – hvem var “bakkemannskapene” han hadde rundt seg? Og hvordan var det å være kvinne på Jesu tid, hvordan var det å være ung jomfru, slave, enke … hvordan var det å være barn? Hvordan var det å ikke forstå språket de lærde brukte, for ikke å si: å være en alminnelig, uopplyst borger i det kompliserte, politiske systemet vi kaller Romerriket? Som jeg ser det, er det ikke mulig å trekke en enkel teologi ut av alt dette. Inkarnasjonen er utgangspunktet. Gud ble menneske. Men da synes jeg det er meningsfullt å prøve å tegne et mer fullstendig bilde av det hverdagslivet religionen fikk sitt nedslag i.

Hun trekker fram Hagar, slavekvinnen som ble gravid med Abraham fordi Sara lenge ikke kunne få barn. Hvem var hun? Bibelens forhold til slaveri er i beste fall tvetydig. I en barnebibel blir det framstilt som at snille Hagar ville hjelpe, og stilte kroppen sin til disposisjon.

– I virkeligheten handler det jo om surrogati, sier Bjelland Kartzow. Eller om voldtekt, de forferdeligste overgrep …

– Faller ikke hele Bibelen sammen om man begynner å tenke sånn?

– Jeg mener motsatt. Den faller sammen om vi ikke stiller disse spørsmålene. Tanker som dette blir truende bare om vi forutsetter at Bibelen er en ren, sammenhengende fortelling uavhengig av det menneskelige. Hevet over det. Jeg husker et barn som en gang spurte under en gudstjeneste, da vi snakket om Noas ark, hva som skjedde med de andre. De som ikke fikk være med i båten. Ja, nettopp! vil jeg si. Akkurat sånne spørsmål er det vi må stille oss.

– Vi må tørre å gå inn i det problematiske. Det er å ta tekstene på alvor. Jesu lære er jo nettopp at man skal være kritisk til sin egen religion. Gå inn i den, se på den, drøfte det som skurrer. Bibelens tekster har vært brukt til å forsvare slaveriet, antidemokratiske tendenser, overgrep, folkemord … samtidig som de har gitt inspirasjon til menneskerettstenkning og allmenne, humanistiske verdier. Alt ligger der. Det er opp til oss selv hvordan vi vil lese.

– Du skriver et sted at “Perifere nytestamentlige tekster kan kaste lys over våre forestillinger om kjønn, etnisitet, seksualitet, sosial klasse og religion...” På hvilken måte?

– Ta fortellingen om den etiopiske evnukken, i Apostlenes gjerninger. Han var på pilegrimsreise til Jerusalem og leste noe av profeten Jesaja som han ikke forsto. Apostelen Filip forklarte ham teksten, og han ble omvendt og lot seg døpe. En utlending, en person med uklar seksuell identitet. I denne teksten, som ligger i skyggen av andre, mer kjente, framstår han som et eksempel til etterfølgelse. De kanoniske tekstene viser et enormt mangfold av identiteter og sosiale praksiser allerede i antikken.

«Jesu lære er jo nettopp at man skal være kritisk til sin egen religion.»

 

– Hvis noen sier at poenget med kristendommen er å forsvare det bestående, rendyrke for eksempel den norske kulturen slik vi kjenner den fra en bestemt periode … så vil jeg svare at vi allerede i Det nye testamentet finner en kompleksitet som likner den vi møter i dag. Den er utgangspunktet. Ut fra disse forholdene, denne fullstendig uoversiktlige menneskeligheten, oppsto vår tro. Den innebærer å akseptere et mangfold. Så må vi kunne snakke om Hagar, eller om dem som ikke fikk bli med i Arken.

I en pause i den akademiske karrieren arbeidet Bjelland Kartzow som sjømannsprest i Berlin, en by som virker som et fluepapir på rastløse nordmenn. Hun forteller om to ekstreme år med høy sigarføring og røde løpere, mottakelser, kulturarrangementer, men også krisesituasjoner og møter med mennesker som hadde brutt sammen. Det beste av det beste, og innimellom noe av det verste. Engasjerende og svært tidkrevende. Det hun først og fremst fikk ut av det, var en nærmere kontakt med den profesjonen hun i dag utdanner studenter til. Kirken i praksis. Og igjen: en dyp respekt for de som vier sitt liv til dem som faller gjennom.

En sjelden gang tenker hun at hun kunne gjort noe helt annet. Vært gartner? Hun elsker friluftsliv, synes det er vanskelig å sitte inne når sola skinner ute. Elsker å gå på ski, kjøre slalåm. Det er synd at vinteren har blitt så kort. Vi snakker om klimakrisen, opplevelsen av at vi lever i en endetid. Forskerne som sier at verden om kort tid vil være en annen.

Selv vil hun gjerne finne ut mer om slaveri. Dette at Bibelen har et så ambivalent forhold til slaveri, hvilke fatale konsekvenser har det fått? Og hun er opptatt av kristendommens grenseflater mot islam; et helt sentralt tema i vår tid. Det bygges nå opp et akademisk miljø i Norden, der også Det teologiske fakultet ved UiO er med, og hvor kristne og islamske teologer søker å finne fram til lesestrategier, et apparat for tekstkritikk, ulike måter å forstå personer som forekommer i begge tradisjonene. Om hun ikke alltid er like optimistisk for verdens utvikling, har hun klokkertro på fagets framtid.

Igjen vender hun seg mot Teksten. I Johannes åpenbaring, 21. kapittel, står det om en ny himmel og en ny jord. “For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer…”

– Bibelen begynner med den gode Skapelsen, og slutter med en ny og forbedret verden. Ikke til å undres over at religionen har hatt så stor betydning.

– Så finnes det vel håp?

– Vi må tro det. Det vil alltid finnes håp.

 

Av Bror Hagemann
Publisert 3. juni 2015 11:22 - Sist endret 3. juni 2015 11:22