Som ung, kvinnelig historiker i et mannsdominert fag på 1970-tallet, fant hun dem ikke. De var usynlige.
Med Gro Hagemanns hjelp er mange av disse kvinnene nå på plass i historiebøkene. Professoren har vært en drivende kraft bak etableringen av kvinnehistorie som eget fagfelt ved Universitetet i Oslo. Hun var med på å etablere det som ble hetende Senter for kvinneforskning.
For dem som kjenner til 1970-tallet i Norge, er det neppe overraskende at også Kvinnefronten og ml-bevegelsen var en viktig del av livet hennes i mange år.
I dag er Gro Hagemann 70 år. Hun er stolt av mye hun har gjort i livet. Men ikke alt. Noe ble ikke som hun hadde tenkt.
– Å føre kvinnekamp slik jeg har gjort, det har noen slagsider. Vi tok det vel ofte for gitt den gangen at kvinner alltid hadde rett. Jeg synes det er bra at vi etter hvert også begynte å se på kvinner som personer med mye makt i noen sammenhenger, der det er menn, barn eller andre kvinner som er de underlegne.
Hun var feminist før noen i det hele tatt snakket om feminisme.
– På gymnaset diskuterte vi ofte kvinnesak og kjønnsroller. Guttene hevdet at det var viktig for barn å komme hjem til mor som ventet med nystekte boller etter skolen. Jeg sto på at utdanning og jobb var like viktig for kvinner.
Hjemme hos Gro Hagemann ventet det aldri nystekte boller. Moren hennes var alene med to døtre. Hun jobbet full tid for å få endene til å møtes. Jentene måtte smøre på brødskivene sine selv når de kom hjem fra skolen.
Faren var der et sted, men som en fjern og tilbaketrukket mann de ferierte sammen med noen uker om sommeren. For Gro sto han likevel som et symbol på hvor problemfritt livet kunne ha vært.
Historien om foreldrene hennes er som en legeroman uten happy ending. Faren, legestudenten, var under krigen involvert i illegal virksomhet ved Rikshospitalet. Moren var ferdig utdannet farmasøyt. I 1940 giftet de seg på Rådhuset i Stockholm, i beksømstøvler, på flukt fra Norge og krigen. Deretter la de ut på eventyrreisen via Moskva, Odessa, Kairo, Casablanca, Port of Spain og New York, før de til slutt endte i Skottland. Der jobbet de begge som helsearbeidere for Den norske brigaden.
Da de kom hjem i 1945, lå Gro i mors mage. Men alvoret som møtte dem i Norge, gjorde hjemkomsten håpløs. Faren fikk tuberkulose i Skottland, og i Oslo var det boligmangel. Om grunnen var overgangen fra den romantiske reisen verden rundt til å bo på to små rom på Grefsen med et nyfødt barn, vet ikke Gro Hagemann. Det holdt noen år, og en lillesøster ble født. Men da tuberkulosen slo til på ny, flyttet faren ut.
For en alenemor å få leid noe i Oslo på 1950-tallet, var ikke lett. Mor klarte til slutt å mase seg til å få leie en leilighet av en rik kunde på apoteket hun jobbet hos. Leiligheten på Frogner ble Gros hjem fra hun var fire og hele oppveksten.
Lenge ville hun bli lege som sin far, som hun beundret. Hjemme fikk hun støtte. Mor visste hvor viktig det var at kvinner kunne forsørge seg selv.
Formødrene hennes var sterke kvinner. Mormoren fra gården på Solør ble lærer på Kongsvinger. Det ble sagt om henne at hun nærmest fødte sine seks barn på kateteret. Alle fikk artium, også de fire døtrene, noe som langt fra var noen selvfølge den gang. Henne har Gro Hagemann skildret i boka «Formødrenes stemme», som kom i forbindelse med stemmerettsjubileet for kvinner i 2013. Men hun traff henne aldri, for hun døde før krigen.
Også moren innprentet sine to døtre at de måtte få en skikkelig utdanning og bli i stand til å stå på egne ben. De kunne ikke basere seg på å bli forsørget av andre, formante hun.
Lege skulle hun bli, dermed ventet reallinjen på gymnaset. Men så var hun på et møte om yrkesvalg, i regi av Norske kvinnelige akademikeres landsforbund. Der lyttet Gro til en kvinne som snakket varmt om universitetsstudier og om filologien. Etter det var det ingen tvil. Hun begynte på norskstudiet.
Gro Hagemann kjente ingen på faget. Det første året var en ensom tid. Selv om studiet var morsomt, var pausene tunge. Det var fristende å spise matpakken på do.
Samtiden rundt henne var ladet med politikk. Norskfaget ble for fjernt fra selve livet. Derfor gikk hun over til sosiologien. Heller ikke her kjente hun noen, men dette ble en helt annen opplevelse. Hos sosiologene møtte hun også to menn som skulle få stor betydning for henne.
Møtet med den første endte med forelskelse og graviditet. Det andre møtet ble ikke like intimt, men kanskje vel så sterkt. Det var med klassikeren Max Weber.
– Da jeg leste «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd», opplevde jeg at Weber beskrev sosial endring jeg kjente meg igjen i. Det ble en form for faglig vekkelse.
Sosiologien, slik jeg møtte den, ble for steril. Jeg lærte en masse samfunnsvitenskapelig metode, som jeg har hatt stor nytte av. Men det som kom ut, var ikke stort mer enn det vi visste fra før. Weber skrev om historie på en måte som lærte meg en helt ny måte å tenke på.
Dermed ble det endelig historie. Et fag fullt av empiri, men også av spennende synteser. Det var også et svært mannsdominert fag. I korridorene på Historisk institutt kunne hun formelig lukte den gammelmodige maskuliniteten. Blant professorene på instituttet var det bare én kvinne, Ingrid Semmingsen, som ble ansatt i 1963.
Mot slutten av tiåret kom studentopprøret til Blindern. Også på Historisk institutt ble studentene kritiske, både til faget og foreleserne. De ville ha noe nytt.
– Vi var nok ikke så lette å ha som studenter, husker Gro Hagemann.
– Vi laget bråk om det meste og hadde nok ikke alltid så god greie på det vi engasjerte oss i heller.
En dag på Sognsvannsbanen møtte Gro Hagemann en jente som fortalte om hovedoppgaven sin. Temaet var kvinner i norske organisasjoner på 1880-tallet. Da hun gikk av banen, hadde Gro bestemt seg. Hun ville skrive om kvinner.
Hovedoppgaven om nattarbeidsforbudet for kvinner skrev hun helt på egen hånd. Det ble en historie om kvinnekamp og klassekamp. Hun turte ikke å vise oppgaven til veilederen sin før samme semester som hun skulle levere.
Responsen var avmålt, men han viste seg senere å være mer positiv enn han ga inntrykk av. Det forsto hun da en kvinnelig lærer en dag kom bort til henne og spurte om hun ville ha jobb som vitenskapelig assistent. Norges allmennvitenskapelige forskningsråd hadde bevilget penger til å registrere kvinnehistoriske arkiver. Læreren ville anbefale henne til stillingen – etter å ha konferert med veilederen.
Det skulle bli sju år med arkivarbeid på et institutt som senere ble en del av Riksarkivet. Først i 1981 ble Hagemann forsker og begynte på det som skulle bli doktoravhandlingen.
Da hadde hun i mellomtiden født to barn, vært med på å starte opp Kvinnefronten og blitt med i ml-bevegelsen.
I utgangspunktet var hun mer en SF-er. Men hun opplevde Sosialistisk Folkeparti som litt snobbete.
– De satt der og drakk vin og hadde en mild forakt for folk flest.
Hagemann mener i dag at SF-ernes arroganse bidro til at valget falt på ml-bevegelsen. De unge suf-erne var radikale og handlekraftige, entusiastiske og optimistiske. De behandlet nye folk med likeverdig respekt. Det falt hun for. I ml-bevegelsen fikk hun utfordrende oppgaver nesten fra første dag og lærte en masse som har vært nyttig siden.
– Dessuten ga nok bevegelsen svar på mange av de eksistensielle spørsmålene jeg strevde med. Jeg var nok en sånn person som ofte syntes det var vanskelig å være menneske, som leste mye og grublet mye. I ml-bevegelsen hadde de fleste spørsmål entydige svar, og meningen med livet ble enkel.
At det også hang sammen med mangel på kunnskap om tilsvarende bevegelser i fortiden, var noe hun først forsto langt senere.
For ml-bevegelsens totalitære karakter ble etter hvert stadig tydeligere for Gro Hagemann. Det strammet seg til rundt henne selv da kampen mot høyreavviket i partiet ble innledet i 1975. Kvinnebevegelsen, som var hennes område, ble særlig hardt kritisert, og hun ble resolutt fjernet fra alle oppgaver og verv på det området.
I tillegg var det den såkalte proletariseringskampanjen, der alle med høyere utdanning og akademisk yrke ble oppfordret til å bli industriarbeidere. Hun, som både hadde en mormor og en mor som hadde slitt for døtrenes utdanning, ble oppfordret til å forlate det hele og bli industriarbeider.
Hun blir fortsatt oppbragt når hun forteller om det i dag.
– Det var så rått! Jeg var nyskilt. Jeg hadde et lite barn om ennå ikke var året gammelt. Jeg nektet å si fra meg jobben som vitenskapelig assistent.
I dag forstår hun ikke hvorfor hun ikke bare gikk.
– Jeg har ennå ikke funnet svar på det. Men bevegelsen var hele livet mitt. Det kan ha vært derfor jeg ble med så altfor lenge.
Først i begynnelsen av 1980-tallet meldte hun seg ut av partiet. Bak seg hadde hun år som kostet henne mye, innrømmer hun. Noe av prisen har nok barna måttet betale. Det ble mye fravær med tvilsomme barnevaktordninger.
Men det har kostet mye også for henne selv.
– Jeg bøyde meg for dem. Det har jeg hatt vanskelig for å tilgi meg selv. Nå har jeg nok forsonet meg med det, men er fortsatt engstelig for å komme i en lignende situasjon, hvor jeg bare bøyer meg.
Som arkivar brukte Gro Hagemann noe av arbeidstiden til i smug å skrive og undervise. Studentene tok initiativ til et emne i kvinnehistorie og satte Hagemanns hovedoppgave på pensumlista. Hun ble invitert inn som foreleser, men fikk ikke betaling for arbeidet før studentene gikk til aksjon. Så ble det et fast emne på faget.
I 1981 fikk hun sitt første forskningsstipend. Deretter fulgte to spennende tiår.
– Forskningen ble som en rus, husker jeg. De første årene var det vidunderlig bare å kunne sitte og grave seg ned i alle detaljene i arkivene og statistikken.
I doktoravhandlingen tok Hagemann for seg kvinner som drev med søm og telefoni i perioden 1870 til 1940. Hvorfor havnet kvinnene nederst i hierarkiet i begge disse yrkene? Hun fant at kvinnene ofte ble oppfattet som uønskede konkurrenter av sine mannlige kolleger. Fagbevegelsens kamp dreide seg om å forsvare menns rettigheter. «Fagbevegelsen bærer en stor del av ansvaret for at kvinner fortsatt er konsentrert i lavlønnsyrker», konkluderte Gro Hagemann da hun disputerte i 1989.
Kvinnehistoriens første fase hadde handlet mye om synliggjøring. Det trengtes et nytt blikk for å finne kildene og nye måter å lese dem på. På 1980-tallet dukket nye perspektiver opp, og Gro Hagemann engasjerte seg i den teoretiske debatten. Hennes store faglige helt ble den amerikanske historikeren Joan Scott. Det var hun som gjorde klart for Hagemann dilemmaet med å synliggjøre kvinner i historien.
– Å rette oppmerksomheten bare mot kvinnene, ble feil på minst to måter. For det første gjøres kvinner til en egen sosial kategori, og du forsterker de stereotypiene du i utgangspunktet ville problematisere. For det andre kan kjønnsforskjell ikke forklares ved bare å se på kvinnene. Kjønn skapes ikke bare av sosiale og økonomiske forhold, men også av kultur, forståelser og språk.
Synliggjøring av kvinner alene fører gjerne til samme resultat som en ignorering av dem: Forestillingen om kvinnen som det annet kjønn lever videre.
Mye av Hagemanns prosjekt har senere vært å gripe kompleksiteten og mangfoldet. Kvinner må inn i historien som hele mennesker, ikke bare som kvinner.
Det fikk hun mulighet til å jobbe med da hun ledet Forskningsrådets program «Kjønn i endring» fra 1996 til 2002. Dette ble et kjønnsforskningsprogram, ikke bare et kvinneforskningsprogram. Både mannsforskning og homoseksualitetsforskning ble tatt med under paraplyen.
– Det var utrolig morsomt å jobbe sammen med en bredt sammensatt komité og forme grunnlaget for programmet. Det var også veldig moro å rekruttere unge folk som fikk skrive doktoravhandlinger.
Årene fram til årtusenskiftet var utrolig vitale og spennende år innenfor kjønnsforskningen, mener hun. Teorier ble utviklet og diskutert i et bredt tverrfaglig og internasjonalt miljø. Men så begynte debatten å bli vel teoretisk.
– Jeg syntes diskusjonene løsrev seg for mye fra virkeligheten. Jeg lengtet tilbake til empirien og arkivene.
De siste ti årene har Gro Hagemann konsentrert seg om husarbeid. I akademisk forstand. Hun har ledet forskningsprogrammet «Husarbeid mellom ideologi og praksis». Den moderne husmoren preger noen viktige tiår på 1900-tallet. Kjøkkenet sto sentralt i moderniseringen av det norske samfunnet, og husarbeid var et viktig tema i offentlighet og politikk. Dette er samfunnstrekk som skiller seg klart fra dagens likestillingssamfunn og også fra det norske 1800-tallssamfunnet. Men det spesielle ved denne perioden har knapt vært analysert av norske historikere.
To doktorgrader, flere bøker, mange artikler og mye formidling er kommet ut av prosjektet. Men selv har Hagemann aldri fått tid til å sette seg ned med skrivingen av den store boka om husarbeidet i Norge. Nå har hun fylt 70 år og er blitt emerita.
Nå skal hun i gang.
– Det er et lystbetont prosjekt. Jeg vil skrive om husmødrenes tidsalder og vil forsøke å frigjøre meg fra den akademiske skrivestilen. Nå er jeg pensjonist og fri, så boka skal ikke merittere meg til noe som helst.
En blå barnestol står ved bordet i leiligheten til Gro Hagemann på Majorstua. På gulvet ligger det leker. Tre barnebarn trenger mormor og farmor. Hun er fri også til å ta igjen litt av det forsømte fra 1970-tallet, da politikken tok tiden fra barna. Nesten fri i alle fall. Nå har hun latt seg velge som leder for Norsk historisk forening. Det er vanskelig å frigjøre seg helt fra jobb, og det vil hun vel heller ikke helt.
– Jeg kan sitte her og være bekymret for hvordan universitetet utvikler seg og for hvordan historiefaget mitt endrer seg. Men så tenker jeg: Dette er ikke lenger min sak.
– Det føles helt utrolig fritt å bli pensjonist, sukker Gro Hagemann lettet.