Med liv og sjel

Marianne Fyhn har bidratt til en norsk nobelpris. Men det er når hun får løpe opp fjell, at hun virkelig er lykkelig.

IKKE REDD: – Jeg er veldig pliktoppfyllende. Men jeg har ikke vært redd for å mislykkes, sier Marianne Fyhn. Foto: Ola Sæther

Det var hun som oppdaget gridcellene, en helt ny type nerveceller. De utgjør et slags GPS-system, og dermed lokaliserte hun hvor stedsansen sitter i hjernen. Funnet var rett og slett sensasjonelt og ble omtalt som en av de største oppdagelsene innen nevrovitenskap på flere tiår. Marianne Fyhn, som ikke engang hadde rukket å fullføre doktorgraden.

Senere ble avhandlingen hennes kåret til verdens beste av foreningen Society for Neuroscience. I samarbeid med May-Britt og Edvard Moser på Senter for hukommelsesbiologi ved NTNU, nå Kavli-instituttet, publiserte hun flere artikler i de prestisjetunge tidsskriftene Science og Nature. Og i 2014 fikk ekteparet Moser som kjent Nobelprisen i medisin for arbeidet hun la grunnlaget for.

Ting blir fort altoppslukende for Marianne Fyhn.

– Jeg har legning for å gå helt opp i det jeg driver med. Man må jo synes det er morsomt for å bli en god forsker, like prosessen og ikke bare se på resultatet.

I dag er Fyhn førsteamanuensis ved Institutt for biovitenskap på Universitetet i Oslo. Hjemme i huset på Nordberg brenner det friskt i peisen, og hun krøller seg opp i sofaen med kaffekoppen. På veggene henger malerier av norsk natur, mens akvariet har fått hedersplassen i stua. Ute har snøen dekket bærbuskene, blomstene og den store grønnsakshagen hennes.

Etter hovedfagsoppgaven var det måker som var den store interessen. Faktisk var hun så interessert i sjøfugl og polarforskning, at May-Britt og Edvard Moser måtte overtale henne til å ta en doktorgrad.

Interessen for naturen går langt tilbake. Fyhn vokste opp i vilt vestlandsvær mellom høye fjell i Bergen. Så det var bare å gå oppover, som hun sier. En evne som tydeligvis har kommet godt med siden.

– Var det friluftsinteressen din som gjorde at du valgte biologifaget?

– Nei, det var litt tilfeldig. Eller det vil si, helt tilfeldig var det kanskje ikke, for begge foreldrene mine var biologer.

Hun ler litt unnskyldende. Er blid og imøtekommende, men tydeligvis ikke så komfortabel med å snakke om seg selv. Fyhn er kledd i tjukk Ulvang-genser, kanskje det nærmeste hun kommer friluftsliv i en travel hverdag.

Faren var professor i fysiologi ved Universitetet i Bergen, moren var genetiker. Marianne og broren fikk naturen inn med morsmelken, formidlet på entusiastisk vis av foreldrene gjennom utallige turer, særlig med fiskestang. De fanget krabber for at moren skulle kunne ta blodprøver av dem. De visste alt om hjertemuslinger og rur. Og om å liste seg fram til fjellbekkene for å lure ørreten på kroken.

Selv hadde hun lyst til å bli veterinær, men kom med knapp margin ikke inn på studiet. Fyhn fikk vite at det var én ledig plass på en årsenhet i arktisk biologi på Svalbard, og et par dager seinere var hun på vei.

– Det var et kjempefint år, litt som å gå på folkehøgskole med bare noen titalls studenter. Vi gjorde mye feltarbeid og jobbet med små prosjekter, og kom nært på forskningen. Det var en fin introduksjon til akademia. Jeg ble fullstendig hekta på polarforskning.

Blant studentene var Torkel Hafting. Han skulle flere år senere be om hennes hånd ved å forære henne en blåbærkvist under en tur i Sunndalsfjellene. I dag er han kollega, ektemann og far til deres tre barn.

Marianne Fyhn hadde lenge drømt om den spektakulære naturen i Nord-Norge og flyttet dit etter Svalbard-oppholdet. Ved Universitetet i Tromsø skrev hun hovedfagsoppgave om måkearten krykkje. Tre somre på rad returnerte hun til Ny-Ålesund ved Kongsfjorden på Spitsbergen for å gjøre feltarbeid i fuglefjell.

Den historiske kullgruvedriften på stedet ble nedlagt i 1962 etter en stor ulykke, og to år seinere gjenoppstod Ny-Ålesund som et senter for internasjonal, arktisk forskning og miljøovervåking. De 30 fastboende får selskap av 100 forskere fra flere land om sommeren, da gjennomsnittstemperaturen stiger til nesten fem grader. I dette fjellandskapet, med 600–800 meter høye fjelltopper og flere tusen sjøfugler, hadde Marianne Fyhn det, ja – som plommen i egget.

Så godt trivdes hun med forskningen sin, at hun allerede som hovedfagsstudent publiserte artikler i internasjonale tidsskrifter.

– Jeg forstod ikke helt da at det var oppsiktsvekkende, sier hun hjemme i Oslo, 2420 kilometer fra Ny-Ålesund. Hun fikler litt med de lange ermene på ullgenseren. Det er noe litt sjenert ved bevegelsene hennes – som om hun heller ville vært på tur enn å sitte her og snakke om egne meritter.

Da hun, helt tilfeldig ifølge henne selv, søkte på jobben som vitenskapelig assistent ved Senter for hukommelsesbiologi ved NTNU, ledet av May-Britt og Edvard Moser, tilbød de henne heller en stipendiatstilling i nevrovitenskap.

– Jeg hadde lyst til å ta en doktorgrad, men hadde ingen ønsker om å forske i et laboratorium. Så jeg var skeptisk, jeg hadde mer lyst til å fortsette med polarforskning.

Moser-forskerne behersker tydeligvis overtalelsens kunst, for Marianne Fyhn takket til slutt ja da hun ble tilbudt en fireårig stilling som inkluderte undervisning. Som hun sier:

– Alt blir jo spennende når man går i dybden.

Marianne Fyhn har nemlig ikke så lett for å si nei. Faktisk har barna forært henne tegninger med et klart budskap: SI NEI skrevet med store blokkbokstaver. Selv om hun har hengt dem opp på kontoret hjelper de visst ikke stort.

– Jeg er egentlig involvert i latterlig mye. Det er min egen feil, men det er bare så mye som engasjerer, og jeg har lyst til å bidra der jeg kan. Jeg gleder meg virkelig til å gå på jobb hver dag.

Særlig hvis hun får tid til å løpe opp de fire kilometerne til Vettakollen på vei til Blindern. Det var faktisk avgjørende for at de kjøpte hus i kanten av Nordmarka. For å være så nær naturen som mulig, og likevel ikke langt fra universitetet. Hun elsker å komme opp i høyden; utsikten til Holmenkollen, fjorden og Oslo sentrum.

Fyhn leder det tverrfaglige senteret CINPLA, hvor eksperimentell biologi kombineres med fysikk og matematikk. Målet er å forstå hvordan hjernen behandler informasjon, og hvordan hjernen forandrer seg over tid. Her er det noe å lære av “rasende flinke folk” hver eneste dag, og de synes også at det å forske er “moro hele tiden”, som hun sier.

Fyhn er også seksjonsleder for fysiologi og cellebiologi, medlem av instituttstyret og engasjert i en nasjonal forskerskole i nevrovitenskap. Dessuten leder hun forskningsprosjektet Digibrain, med mål om å forstå mekanismene bak hjernesykdommer som schizofreni og bipolar lidelse. Også dette prosjektet er tverrfaglig, med innsikt og metoder fra medisin, nevrofysiologi, fysikk, matematikk og informatikk. Ja, så underviser og veileder hun selvfølgelig. Puh!

Hun vedgår at arbeidsdagene kan bli lange.

– Du jobber mye?

– Ja.

– Hvor mye?

– Skal jeg rekke over alt jeg har satt i gang, blir det mye arbeid, det er ingen vei utenom. Jeg jobbet 70-timersuker ti av tolv måneder i fjor. Men, jeg hadde ikke trengt å gjøre det.

– Hva ville skjedd om du jobbet mindre?

– Eh, hva konsekvensene ville blitt? Jeg ville fått gjort mindre.

Åpenbart en utenkelig tanke.

– Det siste året har ikke balansen mellom jobb og fritid vært så god. Det gikk jo, når det eneste jeg gjorde, var å jobbe eller være sammen med barna. Men det går ikke på sikt. Eller det vil si, det går jo, men det er ikke det jeg har mest lyst til.

Fyhn savner å dra på tur. Hadde noen forært henne ei uke uten planer og plikter, hadde hun dratt på fjelltur med barna. Hun er opptatt av å dele gleden ved å utforske naturen sammen med dem, og tar dem med på alt fra overnatting i snøhule til fisking eller båttur.

– Det er så bekymringsløst å være på tur. Man har sine konkrete gjøremål og trenger ikke tenke på annet enn været, neste topp man skal nå eller hvilken bekk man skal fiske i.

De siste årene har verdien av å være ute fått enda en dimensjon, nemlig som et sted hun kan være hundre prosent til stede i eget liv.

– Har du vurdert å jobbe mindre?

Hun ler, tar en kort tenkepause.

– Vanskelig spørsmål. Av og til kanskje, men å jobbe veldig mye mindre, ville vært et offer. Jeg klarer ikke helt å tenke tanken.

– Jeg kunne ikke tatt bort jobben eller engasjementet for turer og opplevelser. Det er familien og disse tingene som sammen gjør meg til den jeg er. Uten jobben ville jeg ikke vært et helt menneske.

Hun skulle også gjerne hatt mer tid til å forske. Det hun liker aller best, er å gjøre forsøk på laboratoriet.

– Og det er morsomt å diskutere vitenskapelige problemstillinger med andre, vurdere muligheter og løsninger. For tiden er det disse to tingene jeg får gjort absolutt minst av, og jeg savner det. Det må jeg gjøre noe med.

Hun kan ikke risikere å bli akterutseilt med egen forskning. Men så er det jo så gøy å være med å utvikle egen arbeidsplass.

– Det er krevende, men veldig gøy å undervise. Og så det er moro å engasjere seg på instituttet. Og fagstrategiske ting er jo kjempegøy.

Hun er svært engasjert i utdanningstilbudet på Institutt for biovitenskap.

– Det er dessverre et stort sprik mellom forskningen vi gjør og utdanningen vi tilbyr. Vi må spørre oss hva samfunnet trenger og hva som gjør kandidatene våre mest mulig attraktive. Emnene kan knyttes bedre sammen, også på tvers av fag. Det ville gitt langt bedre læringsutbytte. Og det ville vært morsommere for oss forelesere å samarbeide om undervisningen.

Marianne Fyhn synes altså hun har det moro jobb, men er også klar over hva som forventes av henne.

– Jeg er veldig pliktoppfyllende. Men jeg har ikke vært redd for å mislykkes, for forventningene forandrer seg jo også underveis. Jeg visste for eksempel at det var forventet at jeg søkte om Digibrain-prosjektet, selv om jeg ikke hadde lyst og det var tungt å motivere seg til prosessen. Men det ble jo morsomt, det også.

Heldigvis kan hun “jobbe veldig, veldig mye og sove veldig, veldig lite”.

– Jeg kan gå lange perioder med veldig lite søvn, så trenger jeg en dag eller to til å hente meg inn igjen. Det er veldig praktisk når man har små barn å klare seg med lite søvn. Jeg kan sette meg selv til side og kjøre på. Jeg er heldig sånn.

Praktisk er også ordet hun bruker om å jobbe sammen med ektemannen. De delte barselpermisjonen alt etter hvem som var mest sliten, og vikarierte for hverandre i forskningsgruppa.

– Det har fungert fint å jobbe og leve sammen, vi er mer effektive som to enn som én. Det er fint å ha en som forstår hva som kreves i perioder. Men vi legger ikke bort jobben så ofte da.

Fyhn fikk sitt første barn under doktorgraden. Visstnok disputerte hun med to brukne ribbein, brystbetennelse og feber. Kvelden før tilbragte hun timer på legevakten, og måtte til sist innse at hun trengte antibiotika. Tre uker senere disputerte mannen hennes.

– Jeg har alltid ment at det må gå an å ha familie og jobbe som forsker, men jeg tenkte nok ikke at jeg skulle komme til å jobbe fullt så mye. Eller jeg reflekterte ikke så mye over det, jeg har alltid visst at en jobb vil være mye mer enn jobb for meg.

– Du har selv vokst opp i en forskerfamilie?

– Ja, begge foreldrene mine forsket, men moren min gjorde et bevisst valg om å være hjemme med broren min og meg til vi ble ganske store.

Da hun var tenåring, dro hele familien på forskningsopphold i Canada. Faktisk ble Fyhn født i North Carolina, under et av foreldrenes tidlige forskningsopphold. En slags sirkel var sluttet da hun selv flyttet med mann og to små barn til San Francisco. De jobbet begge som postdoktorer ved Universitetet i California.

Så gikk ferden til Oslo. Først og fremst på grunn av familien. Barn nummer tre var på vei, og storfamilien som hun er så nært knyttet til, bodde nå i hovedstaden. I dag har hun alle innen gåavstand. Og besteforeldre som mer enn gjerne stiller opp som barnevakter. Det kommer godt med.

Om ett år regner Marianne Fyhn med å bli professor. Ikke at det er et mål for henne, men det hjelper med professortittel når man skal hanke inn midler. Hun bryr seg ikke om prestisje, men vedgår at hun har hatt en strålende karriere.

– Jeg ser jo at jeg lykkes med ting, det gjør jeg. Flere har spurt meg om jeg bekymrer meg over at jeg nådde toppen før jeg i det hele tatt hadde startet, for nå kan det jo bare gå nedover, haha. Men det gjør jeg ikke. Det er helt fint.

Hun refererer til arbeidet hun gjorde ved NTNU under doktorgraden sin. Hjerneforskning er et av de mest prestisjetunge forskningsområdene i verden, og Fyhn satte forskergruppen sin på det internasjonale kartet.

Hun havnet blant annet på Morgenbladets liste over fremragende forskere under 40 år. Juryen begrunnet slik: “Marianne Fyhn har særlig studert hvordan hjernen lagrer minner. Hennes største bidrag til hukommelsesforskningen er at hun, sammen med blant andre ektemannen Torkel Hafting, har avdekket vesentlige og overraskende funksjoner i hjernebarkens informasjonsbehandling. Hun har publisert flere arbeider i topp-tidsskrifter som Nature og Science, vunnet en rekke priser, og det er ikke noe trivielt nisjefelt hun har klatret til topps i.

Ektemannen Torkel kommer inn døren. Snart er det hennes tur til å dra på fjellet hvor barna allerede er på plass sammen med besteforeldrene. Det er hans tur til å jobbe i byen.

– Det tok tid å venne seg til skauen her i Oslo. Nå kan jeg til og med synes det er hyggelig, men det er jo fremdeles mest trær da. Og så er det et utrolig kjedelig vær her. 

Hun savner Vestlandet. Savner regnet som pisker mot ansiktet og vinden som river i trærne. Når himmelen åpner seg og vannet i ansiktet gjør det vanskelig å holde øynene åpne, føler Marianne Fyhn at hun virkelig lever.

– Jeg savner fjellet. Det gir meg en enorm frihetsfølelse å nå toppen.

Av Amalie Kvame Holm
Publisert 20. juli 2016 15:20 - Sist endret 20. juli 2016 15:22