Ungdom er bare et ord

Det Willy Pedersen ikke vet om ungdom? Det kan det umulig være så nøye med.

Foto: Ola Sæther

– De er fantastiske. Så levende, åpne! Og – de  åpner verden for deg.

Vi tror ham. Hvem kan tvile? Professor Willy Pedersen har gjennom et langt forskerliv vært opptatt av de unge. Han har møtt dem, intervjuet dem, levd med dem. Hundrevis. Elever på vestkantskoler, doplangere langs Akerselva, ulykkelige i fengsler, fulle, angrende, voldsmenn, jenter på fest. Ungdomstida går over, men den varer jaggu lenge nå for tida. Mye kan skje, mye kan gå galt. Nok for et helt forskerliv på Blindern.

Willy Pedersen er ekte Oslo-gutt. Ikke så rart kanskje, om han skulle kjenne en egen nærhet til folk nettopp i denne byen.

– Jeg er glad i Oslo. Det er en fin by. Passe stor, masse flotte mennesker. Men byen er ekstremt klassedelt.

– Hvor du vokser opp, har mye å si for utdanningen du tar, inntekten du får og for helsa di. Det er grundig dokumentert. Rusproblemer, kriminalitet, arbeidsløshet og marginalisering er ujevnt fordelt mellom øst og vest.

Willy Pedersen vokste selv opp nordøst i byen. Han visste det bare ikke selv. Lite hjalp det på klassebevisstheten at husene i drabantbyen der han bodde, var bygd av kommunister og ble kalt Lille Sibir.

– Masse liv og røre. Seks–sju hoppbakker rett inne i skauen her, fin skole, gode lærere. De to viktigste veiene var Selvbyggerveien og Dugnadsveien. Der er huset jeg vokste opp i. Pedersen peker. Et gult hus med utsikt, en firemannsbolig i Dugnadsveien. Fatter’n hadde kolonial i første etasje. Mutter’n bor her ennå.

Medlemmene i Ungdommens Selvbyggerlag, et kommunistisk korrektiv til OBOS, la ned en enorm egeninnsats og fikk reist flere hundre boliger i årene etter krigen. Smale blokker på fire etasjer med små balkonger, rekkehus og firemannsboliger. Grøntområder, badedam og idrettsplasser. Pedersen har tatt oss med til barndommens Årvoll.

– Verden var trygg her. Men jeg ante en skyggeside. Det lå et trettitall små hytter oppover i skauen, sier Pedersen og peker.

– For det meste bebodd av nedkjørte folk som drakk og lagde baluba. Mange av dem hadde vært krigsseilere, nå var de uteliggere. Fatter'n hadde selv vært styrmann i utenriksfart, og han var opptatt av det der. Det var noe med nærværet av krigen her, av noe fremmed, av alkohol. Sosial fornedrelse. Det gjorde inntrykk.

Klassebevisstheten kom til slutt. Da unge Pedersen begynte på Grefsen gymnas og fikk kjæreste fra Gyldenløves gate på Frogner, gikk det sakte opp for ham at byen er delt.

– Tanken hadde ikke streifet meg før. En pussig naivitet, må jeg si.

"I fengslene våre sitter unge mennesker – ofte på ekstremt lange dommer. Gutter med barneansikter straffes i åtte–ti år. Det er forferdelig." 

Familien Pedersen kom fra Vesterålen. Ingen hadde tatt examen artium før ham, langt mindre valgt akademia som levevei. Willy var flink på skolen, det var ikke det, men han skjønte at det han hadde med seg fra barndom og oppvekst, ikke uten videre kunne tas med inn på universitetet.

– Jeg følte meg utrygg i møte med den store institusjonen, innrømmer han. Pedersen reiste fra Oslo til Tromsø og studerte der et par år først. Han husker det som en fin tid. Så døde faren, og han flyttet tilbake for å være i nærheten av sin mor. På nytt opplevde han Universitetet i Oslo som farlig og fremmed. For å overleve her må jeg prøve å snakke på en akademisk måte, tenkte han.

– Du skulle hørt! Et merkelig språk med en slags tysk syntaks. ‘Den av meg på bordet lagte bok’, kunne jeg si. Jeg fikk et fjernt, rart forhold til mitt eget språk. Jeg prøvde å være flink, mestrende, men ble stiv og pompøs.

Det var syttitall, politiske endringer og aktivisme på venstresida. Pedersen ble fort politisk radikal og engasjerte seg i en politisk studentorganisasjon ytterst på venstresida – Kommunistisk Universitetslag (KUL).

– Vi tilhørte en gruppe bråmodne, unge menn som leste Marx på tysk og utviklet en underfundig ironi, mest overfor ml-erne, som vi oppfattet som tilbakestående. De hadde jo ikke lest Marx skikkelig.

I boka En fremmed på benken beskriver han seg selv som en ung mann med en tynn skorpe av selvsikkerhet.

– Mye begynte å floke seg til i livet mitt. Jeg utviklet angst og søvnproblemer. Til slutt kom jeg i behandling, i årevis gikk jeg i psykoanalyse. Jeg er glad for at jeg fikk tilbudet, det var et lykketreff. Jeg fikk sove, jeg fant tilbake til mitt eget språk. Til meg selv.

Willy Pedersen trekker en linje til sitt siste prosjekt: Han intervjuer ungdommer på en videregående skole i Oslo, en skole hvor det kreves svært høye karakterer for å komme inn. Noen av elevene har vokst opp i en drabantby langt øst i byen. De forteller at da de kom til skolen, skjønte de at noe ikke stemte. Det var en forvirrende tid, før de forstod at det handlet om språk: Kebab-norsk er greit hjemme, i gata eller når du spiller basket, men ikke i klasserommet.

– Dette er smarte gutter, så når det går opp for dem at språket de snakker, ikke kan brukes, legger de om. Jeg synes det er en gripende historie.

Utallige vitenskapelige artikler er det blitt gjennom årene. Bøker, aviskronikker, foredrag, radio- og fjernsynsintervjuer. Han er der når det snakkes om rus, avhengighet eller tilfeldig sex. Han stiller opp når vold, avvik eller kriminalitet står på sendeplanen. Rolig og trygg. Argumentene på plass. I Dagsnytt atten eller i Debatten.

STUDENTENE: – Jeg har alltid de første forelesningene for de nye sosiologistudentene hver høst. Jeg gleder meg virkelig til å møte dem. Foto: Ola Sæther

– «Ungdom er bare et ord» er tittelen på en bok du skrev i 1994. Hva mener du med det?

– Mange er opptatt av ungdom. Men begrepet må stadig fylles med innhold, det skifter hele tida. Jeg tror ungdomsårene, dette spesielle livsavsnittet, kan hjelpe oss til bedre å forstå viktige temaer i sosiologien – og i samfunnet: klasse, integrasjon, normer, avvik, overskridelser.

– Ungdom gir et inntak til tida vi lever i. De er de første til å fange opp nye impulser og er kompetente på mange av de viktigste arenaene. Hvem behersker sosiale medier bedre enn dem? De er fortolkere av kulturstrømninger, de utvikler praksisformer som folk på min alder blir forvirra av. Bekymret for etnisk mangfold? Ta en prat med ungdommen.

Pedersen viser til at mye av forskningen på ungdom er blitt satt i gang av departementer og direktorater fordi en har vært bekymret for ungdommen.

– Unge folk har vært interessante fordi det kan gå galt med dem, for å si det sånn. I barndommen lever de ofte beskyttet. I ungdomstida skal de ut i en større verden. Farer truer. Rusmidler kan gi skader, sykdom og avhengighet. Sånne problemstillinger var det jeg jobbet med de første årene som forsker. Men etter hvert så jeg også en annen side.

I 1998 ga Willy Pedersen ut boka Bittersøtt, en popularisert utgave av doktoravhandlingen Drugs in adolescent worlds. For er det ikke sånn at det bitre, det mørke også har en lysere side?

– Det er mye søtt, ja – og spennende, viktig og interessant i det vi kan kalle overskridelser. Gradvis begynte jeg å tenke på rusmidler på den måten. Folk bruker sigaretter, alkohol og hasj fordi de liker erfaringer i et sånt grenseland. Et liv uten farer, uten uttesting av normer og grenser ville være kjedelig og tomt. Spørsmålet er når disse overskridelsene, gledene vi alle søker – når er det de blir farlige, når skader de oss, når leder de livsløpene i gal retning? Og når gir de bare en fin dimensjon til livet?

– Da boka kom ut, hadde jeg allerede fått mye penger og flere store forskningsprosjekter fra Forskningsrådet. Jeg var redd de ikke ville like denne søte siden, ville si at jeg bidro til å forherlige rus. Men jeg fikk aldri den innvendingen. Seinere har boka kommet i mange utgaver.

Når en har vært lenge på universitetet og blitt en eldre professor, kan det nok være fristende å overlate til yngre kolleger å gjøre grunnarbeidet, ta seg av datainnsamlingen, for selv å trekke seg tilbake til kontoret. Der er ikke Willy Pedersen.

– I USA har nå fire delstater regulert cannabis omtrent som tobakk og alkohol. Alt tyder på at California, med 40 millioner innbyggere, kommer etter nå i november. Da endres situasjonen globalt.

– Jeg tror det er farlig å melde seg ut, slutte å være ute. Du må møte folk der de er. Jeg gleder meg alltid til å forelese for de nye sosiologistudentene hver høst; er de annerledes enn tidligere kull? Jeg tror det blir bedre forskning av det også. Det er en blanding her, av lyst og nytte. For meg er lysten størst. 

For noen måneder siden tilbrakte Pedersen en natt med politipatrulje i Oslo, som del av et prosjekt om vold i utelivet.

– Det var en lørdagskveld, politibilen patruljerte rundt flere utesteder, deriblant kulturscenen Blå på Grünerløkka. Vi gikk inn, det var fullpakket, hard musikk, hard stemning. Jeg ble imponert over politiet, hvordan de tolket situasjonene, hvordan de snakket med dørvakter og bartendere om å løse konflikter. Det var fin samhandling rundt dette.

Noen uker etter fikk stedet problemer med skjenkebevillingen, som vi vet fra avisspaltene. Pedersen synes det er interessant å se hvordan vold utvikler seg i Oslo sentrum, også rundt steder en kanskje ikke tenker på som spesielt utsatte.

– Vi må være helt tydelige på dette: Alkohol driver fram vold og bråk. Selv om Norge har moderat alkoholkonsum sammenliknet med mange andre land og forbruket har gått ned blant ungdom de siste årene, ligger vi elendig an når det gjelder alkohol og vold i byrommene våre.

For første gang er utelivsgjester i Oslo testet for bruk av narkotika. Folkehelseinstituttets undersøkelse viser at én av fire er påvirket av narkotika, mange av kokain. Blant de aller yngste, de mellom 16 og 20 år, er andelen enda høyere. Altså folk som egentlig ikke har adgang til utestedene i det hele tatt. Forskerne har aldri sett så høye tall i noen undersøkelse før. Nå har utestedene i Oslo gått sammen om oppropet «Utesteder Mot Narkotika».

– Politiet og utelivsbransjen har felles interesser når det gjelder de illegale rusmidlene. Men interessekonflikten er tydelig når det gjelder alkohol. Hadde bransjen valgt å kalle seg «Utesteder mot narkotika og for en ansvarlig alkoholpolitikk», ville de beveget seg inn i et komplisert landskap.

– Det er alkoholsalg som finansierer utestedene, og de er bekymret for redusert salg. Det kan vi forstå. Men en stor andel av dem som ble undersøkt og hadde illegale rusmidler i blodet, var også sterkt påvirket av alkohol. Unge debuterer ofte med narkotika når de er fulle. Alkoholen ligger som et teppe under de illegale rusmidlene, mener Pedersen.

– Til sist koker det ned til dette: Det utestedene tjener penger på, er også det som danner mye av grunnlaget for både vold og narkotikabruken vi kan måle. Mange i utelivsbransjen er kritiske til politiet. Jeg synes det er allright å si ifra helt tydelig at politiet jobber bra på dette feltet. Vi har fulgt dem lenge. Det er dyktige folk. For 30 år siden var bildet et helt annet.

Pedersen er professoren som skiftet mening. – Ja, på noen viktige punkter i narkotikapolitikken. Da hadde jeg forsket på rusmidler i godt over tjue år. At jeg gjorde det så seint, er jeg ikke spesielt stolt over.

Som nyutdannet fra universitetet var det å skrive en stortingsmelding om narkotikapolitikken det aller første han gjorde. Strafferammene hadde eksplodert i årene før, fra 6 måneder til 21 års fengsel for narkotikaforbrytelser.

– Det var under en Willoch-regjering. Jeg ble ansatt for ett år og fikk overraskende stort spillerom til å forme teksten. Det ble en nokså hard melding for «et narkotikafritt samfunn». Jeg kjenner igjen mine egne formuleringer når jeg leser den i dag. Det gir meg ikke mye glede. Lenge tenkte jeg at politikken var fornuftig.

– Etter hvert begynte jeg å se det på en annen måte. Skadene narkotika gir, henger også sammen med at brukerne kriminaliseres og straffeforfølges. For sju–åtte år siden gikk jeg offentlig ut og kritiserte narkotikapolitikken. Det ble mye bråk.

Pedersen sier at om han hadde jobbet på et av de anvendte, prosjektfinansierte forskningsinsti tuttene, kunne han fått alvorlige problemer. Noen av dem er tett knyttet til politiske myndigheter.

– Det var aldri noen dekan eller instituttleder som kom til meg og sa: «Willy, brems litt her». Helt utenkelig. På universitetet har vi frihet til å fortolke verden, til å fremme alternative perspektiver. Det er en strålende arbeidsplass. Vi trenger sånne institusjoner.

Nå er det annerledes. Narkotikapolitikken er i endring, viljen til å diskutere er større. FN-systemet og politikere over hele verden leter etter alternativer til «krigen mot narkotika».

– Det er to begreper her – avkriminalisering av bruk og besittelse, og legalisering. Det første kan vi gjøre med én gang, uten problemer. Mange andre europeiske land har gjort det. Et mer radikalt skritt ville være å legalisere narkotiske stoffer, og da er cannabis det eneste aktuelle.

I ni delstater, deriblant California og Florida, arrangeres folkeavstemning om legalisering samme dag som presidentvalget den 8. november.

– I USA har nå fire delstater regulert det omtrent som tobakk og alkohol. Alt tyder på at California, med 40 millioner innbyggere, nå kommer etter. Da endres situasjonen globalt. Vi bør følge nøye med. Vente og se – og lære. Da kan vi føre en mer informert debatt.

Foto: Ola Sæther

Han minner om at nesten én million nordmenn har prøvd hasj.

– Heldigvis fikk ikke rettsapparatet tak i alle. Noen av oss var ressurssterke, det er jo vi som normalt slipper unna.

Willy Pedersen har truffet mange av de andre.

– Jeg har intervjuet innsatte i fengsler de siste årene, mange på Ullersmo. Det å snakke med dem, høre historiene deres, det er klart, det gir deg noe mer enn å lese statistikk.

Nesten én av tre som sitter i fengsel, er narkodømte. Tar vi alle dem som straffedømmes, er andelen høyere. Er dette proffe bakmenn og organiserte kriminelle, kjølige forretningsfolk som sitter et sted på vestkanten og tjener masse penger?

– Historiene jeg hører, handler om nederlag, barnehjem, rusa foreldre, egne rusproblemer. De fleste som bruker mye illegale rusmidler, roter seg også inn i omsetning, mange i smugling.

– Det er nesten alltid samfunnets stebarn som straffeforfølges, ikke ressurssterke bakmenn eller narkobaroner. Dette har vi visst siden den første studien kom for snart 30 år siden.

– I fengslene våre sitter unge mennesker – ofte på ekstremt lange dommer. Gutter med barneansikter straffes i åtte–ti år. Det er forferdelig. 

Forskeren forteller om store forskjeller i rusmiddelbruk mellom ungdom øst og vest i Oslo.

– Ser vi på levekår, ligger øst dårligere an. Men det er ett unntak: Vestkantungdom drikker mye mer enn ungdom øst i byen. Dessuten snuser og festrøyker de mer. Forskere har påvist at rusproblemene er størst i fattige områder. Noen få amerikanske studier har vist at dette ikke er hele sannheten, også i velstandsområder kan det være mye alkohol og festing blant ungdom. Oslo har ekstremvarianten av dette, sier Pedersen.

Sammen med stipendiat Eivind Grip Fjær har han gjennomført en stor studie av russen.

– Russebussene trekker ungdommen ut av den vanlige sosiale kontrollen de opplever. Bussene er del av en utagerende vestkantpakke, hvor rus og tilfeldig sex inngår. Foreldrene deres er, pussig nok, ofte stolte av det.

Det er et dobbelt mønster her, påpeker han:

– De på vestkanten drikker mest, men ungdom på østkanten får lettere problemer hvis de først begynner å ruse seg. Det finnes beskyttelsesfaktorer i vestkantlivet, som god økonomi og ressurssterke foreldre. Ungdommen på Oslo vest kan være utagerende og likevel klare seg bra. Det er paradokset her.

De seinere årene har det vært mye snakk om at ungdommen har blitt snill og pliktoppfyllende. De omtales nå gjerne som «CV-generasjonen», «Generasjon Prestasjon» eller «Generasjon Alvor».

– De oppfører seg bedre, er veloppdragne og hjemmekjære. De som før hang ute, henger nå på sosiale medier og nettet – nærmere foreldrenes kontroll. Presset for å gjøre det bra er sterkt. De unge drikker mindre, kanskje som en stille protest mot foreldre og besteforeldre som drikker mer.

Men noe bekymrer Pedersen. Den kraftige økningen av medisinske diagnoser – og da helst blant de mest utsatte ungdommene.

– Vi har fått en pillekultur som sårbare grupper rammes spesielt av. Mange innsatte mener at de har ADHD. Noen får utdelt piller, andre selvmedisinerer med alle mulige illegale stoffer som fengslene er fulle av. Men mange sier at de aldri har fått noen diagnose. Bakteppet er et samfunn som i økende grad medisinerer sosiale avvik.

Willy Pedersen har kommet tett innpå mange mennesker gjennom sine tretti år som forsker.

– Å forsøke å sette seg i den andres sted – det er det viktigste. Max Weber skriver fint om dette.

– Jeg kjenner heldigvis sjelden antipatier. Forsøker å møte hvert enkelt menneske med åpenhet og interesse. Jeg har intervjuet mange som sitter på lange dommer. Mennesker som har drept, som har gjort de forferdeligste ting. Ofte klarer du likevel å se det dypt menneskelige i dem, det som floket seg sammen omkring dem, som gjorde at de tok de valgene de gjorde.

– De siste årene har jeg intervjuet ungdom som kommer fra det aller øverste sjiktet av samfunnet, barn av næringslivsledere, skipsredere og kapitalforvaltere. Mange er ekstremt privilegerte, ferier i Sør-Frankrike, utdanning på eliteuniversiteter. Men forventningspresset kan være stort, tyngende. Det er det samme her; du må prøve å forstå deres verden, ellers blir det ikke skikkelig forskning.

Willy Pedersen publiserer i anerkjente, vitenskapelige tidsskrifter. Han blir lyttet til, er en tydelig stemme i samfunnsdebatten, en av universitetets mest profilerte forskere.

– Jeg tenker alltid – jeg har vært heldig, hatt flaks. Fikk hjelp da jeg trengte det. Det kunne gått helt annerledes.

Av Trine Nickelsen
Publisert 3. nov. 2016 18:21 - Sist endret 7. nov. 2016 09:48