Det bekymrede blikk

Han har hatt Jürgen Habermas som «privatlærer», og han ble bedt om å hjelpe nasjonen med å forstå etter terroren 22. juli. Men hva han skal svare en sønn som spør om det kommer til å gå bra til slutt, er ikke Arne Johan Vetlesen helt sikker på.

Foto: Ola G.Sæther

– Habermas sa at jeg hadde behandlet ham som min privatlærer i fem år. Det var ikke pent ment, langt derifra!

                Filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen ler så det klukker på terrassen sin i Horten, mens han tar oss med tilbake til Frankfurt for nærmere 30 år siden.

                En vekselvarm høstsol gjør at han i det ene øyeblikket tar av seg den loslitte kapsen, før han igjen bruker den til å skjule sin blanke isse.

                Under den presser minnene på fra da han var ung filosofistudent i byen ved elva Main på slutten av 1980-tallet. Ved et mirakel hadde han lyktes i å få en av verdens fremste tenkere det siste århundret, filosofen Jürgen Habermas, som veileder. Det begynte ikke bra.

                – Jeg tiltalte ham som «du»! Og jeg gjorde det flere ganger, sier Vetlesen, nærmest himmelfallen.

                Det kan virke tilforlatelig i dagens Norge. Det var det ikke i Tyskland – og i alle fall ikke i datidens Vest-Tyskland. Manglende kutyme kunne vært slutten på en lovende akademisk karriere før den kom skikkelig i gang.            

                – Jeg gjorde absolutt alle feilene en grønnskolling kan gjøre, forteller Vetlesen.

                Likevel, etter fem år med Habermas som sin «privatlærer», ble han tatt til side av mesteren.

                – «Fettlesen…», sa han, det er sånn han uttaler navnet mitt, «…De har virkelig hatt gjennomslag her». Det var en kompliment, sier en fortsatt stolt filosofiprofessor.

 

I dag er han merittert akademiker og en av de mest dypttenkende og analytiske debattantene vi har i Norge. Men det var på ingen måte åpenbart at den unge mannen fra Blommenholm, med sekretær- og ingeniørforeldre, skulle havne som læregutt hos Vestens fremste intellektuelle.

                Som ung viste han liten eller ingen interesse for filosofi. Han var mer opptatt av å spille fotball. I matematikk var han svak. I biologitimene satt han bakerst i klassen og sov. «Bokstavelig talt sov», som han sier i dag, ikke uten å skjemmes.

                Da var det noe annet med norskfaget. Særlig i stilene briljerte den unge Arne Johan.

                – Jeg kunne skrive opp mot 30 sider – en lengde som egentlig diskvalifiserte fra vurdering, men som likevel slapp gjennom til toppkarakter.

                Erfaringene fra skolebenken ga Vetlesen en erkjennelse: han ville leve av å skrive.

                – Det mest praktiske virket da å studere statsvitenskap og bli journalist. Hvem kunne leve av å være filosof? spør Vetlesen retorisk.

                Men den manglende innsatsen i naturfagene gjorde at 18-åringen leverte en artium som var for svak til å komme inn på Det samfunnsvitenskapelige fakultetet ved Universitetet i Oslo.

                – Derimot kom jeg inn på Det historisk-filosofiske, sier han som i dag er professor ved samme fakultet.

                Studiene innbar et første møte med filosofi. Det var kjærlighet ved første blikk.

                – Det gikk utrolig bra på examen philosophicum, sier Vetlesen som karakteristisk ikke vil avsløre karaktervaløren på annen måte enn å omtale den som «enestående god».

                Det gikk ikke dårligere da han gikk opp til mellomfagseksamen i sitt nye favorittemne.

                – Resultatet var like fantastisk bra som på forberedende. Jeg merket en uttalt forventning blant professorene om at jeg skulle fortsette på denne banen, sier Vetlesen.

 

Den unge Vetlesen var etablert som en mulig ny stjerne i det filosofiske Norge. Men hva skulle han forske på og skrive om? Svaret lå noen år tilbake i tid.

                – Til sekstenårsdagen ønsket jeg meg boka Det angår også deg, om den norske jøden Herman Sachnowitz’ opplevelser i Auschwitz under den andre verdenskrig. Jeg hadde blitt opptatt av nazismen og jødeutryddelsen og ville vite mer.

                Det ble et brutalt møte med menneskets mørkeste sider for 16-åringen som nettopp var ferdig med ungdomsskolen. Leseopplevelsen skulle prege resten av hans liv.

                – Jeg forleste meg på dette før jeg var moden nok til å ha godt av det, forteller Vetlesen.

                Som mange aspirerende intellektuelle i sin generasjon, fant Vetlesen et forbilde i det rebelske og antiautoritære forfatterskapet til Jens Bjørneboe. Med sin trilogi Bestialitetens historie ga Bjørneboe sine unge lesere et tidlig møte med de sorteste kapitlene i menneskehetens historie. Det skulle gi ny innsikt.

                – Hvis man så det som mennesker gjorde mot mennesker i konsentrasjonsleirene i hvitøyet, ville man få en privilegert tilgang til å erkjenne sannheten om menneskets natur. Det var en eksistensialistisk patos hos Bjørneboe.

                Senere har Vetlesen forkastet Bjørneboes teorier, eller rettere sagt sin egen ungdommelige tolkning av forfatterens tekster.

                – Det er en feilslutning at det er under ekstraordinære forhold at sannheten om mennesket kommer fram. Vi kan like gjerne si at vi ikke er oss selv under slike forhold, at vi blir satt på prøver vi ikke er forberedt på. Man handler ofte feil i situasjoner man er uten øvelse i, sier filosofen i dag.

 

Interessen for ondskap som oppsto allerede i ungdomstiden, gjorde Vetlesen interessant for Jürgen Habermas da «grønnskollingen» ankom den berømte Frankfurterskolen i filosofi og sosiologi noen år senere.

                – Det skulle vise seg at det var en match mellom våre grunnleggende interesser, tross generasjonsforskjellen. Jeg var opptatt av ting som angikk ham, som Holocaust, ondskap og den andre verdenskrig, forteller Vetlesen.

                Nettopp på bakgrunn av sammenfallende interesser ble Vetlesen og Habermas raskt uenige, til dels svært uenige.

                En av de store uenighetene handlet om den politiske filosofen Hannah Arendts analyse av nazisten Adolf Eichmann. Arendt ga ut boka Eichmann i Jerusalem – En rapport om ondskapens banalitet etter at israelske agenter arresterte Eichmann i Argentina i 1960, stilte ham for retten i Jerusalem og dømte ham til døden.

                – Da jeg hadde argumentert for at det som sviktet hos Eichmann, var evnen til innlevelse, til å bli berørt av ofrene, snarere enn den intellektuelle tankeevnen, sa Habermas: «De kan jo virkelig ikke mene at Eichmann ikke erkjente hva han gjorde!».

                De to spaserte i Frankfurts gater lenge etter kontortid.

                – Habermas var i affekt og gikk på rødt lys. Hadde jeg ikke holdt ham igjen i frakkeskjøtene, ville han blitt påkjørt, erindrer Vetlesen.

                Filosofinestoren var ikke vant til å bli imøtegått på denne måten, i hvert fall ikke av sine egne studenter.

                – Det var først langt senere at jeg forstod hvor usedvanlig det var at en av doktorandene hans ytret så direkte kritikk av hans egen teori, både etikken og samfunnsteorien.

                Professoren og studenten satte hverandre på gjensidige prøvelser.

                – Habermas var fryktinngytende krevende, og dessuten lunefull. I starten, med magisteravhandlingen, fikk jeg en uke på å komme tilbake til ham med disposisjon og en tese han ville finne interessant nok til å veilede. Det var kniven på strupen: Én sjanse, og så muligens over og ut. Det hendte folk fikk så hard faglig medfart i doktorandgruppen at de aldri mer viste seg, forteller Vetlesen.

                Studenten brukte et ungdommelig, norsk overmot og manglende dannelse til sin fordel.

                – Jeg var nok bare halvparten så nervøs som jeg burde vært. Det hjalp, smiler Vetlesen.

 

Siden oppholdet i Frankfurt og en periode der han arbeidet med filosofen Emmanuel Levinas og sosiologen Zygmunt Bauman og såkalt «nærhetsetikk», har Vetlesen brukt mye av sitt yrkesliv på å studere ondskap og folkemord på geografisk og historisk avstand. Men én dag forandret det seg.

                – Jeg var ikke forberedt på 22. juli 2011. Ingen kunne forutsett det som skulle skje i Oslo og på Utøya den dagen, sier Vetlesen.

                Med ett var Norge endret. Mediene ba filosofen som har brukt livet sitt til å studere ondskap, hjelpe nasjonen med å forstå. Hvordan var det mulig at en ung, norsk mann kunne gjøre noe slikt?

                Professoren husker særlig én debatt. Det var i NRKs Dagsnytt 18. I studio sammen med filosofen satt Utøya-offeret Adrian Pracon som strevde med traumer.           

                – Mennesker som har vært utsatt for noe så grusomt, leter etter en mening med det. Man finner ofte nøkkelen i noe man selv har gjort. «Hadde jeg gjort noe annerledes, kunne det vært unngått». «Hadde jeg bare visst …». Det ender i en grubling som aldri tar slutt. Ofrene tar et umerkelig medansvar for dem som ble drept, sier Vetlesen.

                Fenomenet kalles «survivor’s guilt», overlevelsesskyld, og ble først formulert om enkelte som overlevde utryddelsene under den andre verdenskrig.

                – Det er helt naturlig at overlevende stiller spørsmålene om hva man kunne gjort annerledes. Men vi må huske at det ikke fins gode svar. I en slik situasjon kan man ikke se ofrene som mennesker som hadde flere valg. Man er utsatt for noe helt nytt som man ikke er blitt utsatt for før. Overgriperen har overraskelseseffekten på sin side.

                Etter sendingen tok Pracon Vetlesen til side og ga uttrykk for (?) hvor mye det betydde for ham å høre at han ikke hadde noen skyld, men at tankene rundt det var menneskelige og naturlige.

                – Før dette hadde han ikke hatt noe språk som kunne uttrykke hvorfor han syntes det var vanskelig at akkurat han hadde overlevd. Å høre at man har spilt en rolle på denne måten, betyr langt mer enn en god bokanmeldelse eller ros fra kolleger, sier Vetlesen.

                Filosofen har tilsvarende erfaringer fra sine opphold i Bosnia, der han har møtt overlevende etter folkemordet i Bosnia. Det er mennesker som strever med en forventning – fra omverdenen, og til seg selv – om en dag å tilgi overgriperne.

                – Mitt budskap er at det ikke finnes noen moralsk plikt til å tilgi, at tilgivelse er et suverent valg for den enkelte og, når den gis, har karakter av en gave. Å nekte å tilgi er offerets, og etterlattes, fulle rett. En annen ting er at praktisk talt ingen overgripere angrer, i alle fall ikke i Bosnia.

 

De senere årene har imidlertid et annet tema for alvor tatt opp kampen med ondskapen som objekt for filosofens funderinger. Vetlesens skriverier i pressen, i artikler og bøker har i økende grad handlet om de enorme ødeleggelsene av naturen som skjer i vår tid.

                Vetlesen kaller disse ødeleggelsene for «en logisk følge av skadelige trekk ved moderniteten». Den såkalte antroposentrismen – der mennesket alene tilkjennes egenverdi og alle andre skapninger er midler for vår utnyttelse – er ett av disse skadelige trekkene, mener filosofen.

                – Teknologiene vi har utviklet for å bli herre over naturen og endre den for våre formål, har ført til en dyp fremmedgjøring. Vi erfarer ikke naturen, vi tar den bare for gitt. Når jeg spør elever i videregående hvordan de vil beskrive deres natursyn, blir det helt stille, forteller Vetlesen.

                Nær sagt alt som barn i vårt samfunn ser, hører, berører, er menneskeskapt. Historisk er det noe nytt.

                – Hele erfaringsdimensjonen med og i en natur preget av ikke-menneskelige skapninger er i ferd med å gå tapt – først i psykologisk forstand, og nå også i fysisk, i form av artsutryddelse og tapte habitater.

                Vetlesen har vært opptatt av miljø siden barnsben. Likevel tok det lang tid før han beskjeftiget seg med den filosofisk, uten at han helt kan forklare hvorfor. I dag er miljøsaken i vid forstand dominerende for professorens offentlige deltaking. Men det er krevende å få folk til å bry seg om det som kan være menneskehetens største utfordring.

                – Det er mange grunner til at vi som samfunn vegrer oss mot å ta inn over oss alvoret. Troen på at mer kunnskap vil endre holdninger og atferd, har vist seg naiv. Benektelsen som jeg sikter til i min boktittel The Denial of Nature, går mye dypere, den er både kulturell og individuell.

               

Filosoferingen rundt klima har fått filosofen ut på nye veier. Noe av årsaken til at han i dag skjemmes over sovingen i biologitimene og dårlige resultater i matematikk, er at han for tiden setter seg inn i moderne fysikk.

                – Jeg kan lese og forstå Niels Bohr. Men jeg forstår ikke matematikken hos Einstein, sier Vetlesen.

                Vetlesen har et konkret formål med sine realfaglige avsporinger.

                – Nå har jeg forvillet meg inn i kvantemekanikken. Den er helt vesentlig for panpsykismen som jeg jobber med, forteller Vetlesen.

                Panpsykisme hevder at virkelighetens innerste vesen er psykisk og at den organiske og uorganiske natur har en mental dimensjon ved siden av den fysiske. Kvantemekanikken er kort fortalt den formelle, matematiske beskrivelsen av de grunnleggende partiklers oppbygging og dynamikk.

                – Jeg kom borti panpsykismen da jeg jobbet med alternativer til Vestens syn på den ytre natur som sjelløst stoff, død materie.

                – Er ikke dette nærmest religiøst?

                – Religiøst? Nei, det er et for stort sprang. Det handler om å åpne opp for et begrep om erfaring som er videre enn den menneskelige erfaring.

                – Om ikke religiøst, så i alle fall et brudd med de etablerte standardene for vitenskap?

                – Å si at alt levende har en streben etter å fortsette i sin væren, er en gammel tanke. Alt levende stiller seg ikke-nøytralt mellom alternativene å fortsette sin væren og ikke å gjøre det. Det er en objektiv verdi for en plante å leve og bli tilført vann, så også for hele økosystemer.

                Vetlesen har ikke tatt endelig stilling til panpsykismen.

                – Det er for tidlig å si om jeg kommer til å gå inn for den mest radikale formen for panpsykisme, der den uorganiske materien hevdes å ha en mental side. Jeg konstaterer at det er fornyet interesse, også blant dagens ledende, analytiske filosofer, for panpsykismen som et alternativ til materialismen og naturalismen som lenge har vært dominerende.

                For Vetlesen handler også dette om miljø- og klimasaken.

                – Vi gjør noe galt overfor andre arter dersom vi ødelegger eller utrydder dem, og ikke bare overfor oss selv i lys av vår avhengighet av dem, hevder Vetlesen.

 

I dag lever Vetlesen med kone og to barn i fredelige Horten en drøy time unna arbeidsplassen i Oslo. Datteren, som nå er 23, har flyttet ut for å studere kriminologi.

                Det er hit han har invitert Apollon til en prat under sin forskningsfri – som i realiteten er fri fra undervisningen og fri til å forske. En prat, men ikke noe mer. Professoren er elskverdig og sympatisk, men noen kandidat til årets vert er han neppe. Ingenting kommer på bordet i løpet av timene magasinets utsendte tilbringer på den solfylte terrassen.

                Skulle man spøke litt med ham, kunne man kanskje spurt om innholdet i en eventuell kaffekopp ville stilt seg «ikke-nøytral» til alternativene å fortsette sin væren eller å la den opphøre?      Til filosofens forsvar må det legges til at han nettopp var kommet tilbake fra en trøblete rotfylling hos tannlegen og neppe hadde mat og drikke fremst i bevisstheten.

                Vetlesen hevder likevel at han har et normalt, norsk kosthold.

                – Jeg spiser kjøtt som folk flest og lever neppe et mer moralsk liv enn den store norske majoritet bestående av ikke-moralfilosofer. Ikke er jeg forskånet for konflikten mellom liv og lære heller.

                – Hvordan da?    

                – Noen vil kanskje si at en person med mine offentlige standpunkter aldri burde kjøre bil eller sette seg i et fly. Jeg gjør begge deler, skjønt mindre enn før og trolig mindre enn de fleste jeg kan sammenlignes med. Jeg opplever imidlertid ikke at forholdet mellom liv og lære testes i spennet mellom privat og offentlig person, men overfor mine barn.

                – Hvordan merker du det?

                – På flere måter. En ting er at barna spør om hvorfor vi må ha bil når de hører pappas kritikk av norske utslipp. Enda mer alvorlig er det når yngstemann, da han var åtte år, spurte: «Det går vel bra, pappa?», med tanke på hva slags klode han skal arve. Å svare «nei» blir for brutalt – som forelder kan jeg ikke ta fra barnet håpet om en bedre fremtid. Samtidig må jeg prøve å formidle at det krever innsats – sågar motstand – om vi skal klare å håndtere de enorme problemene vårt samfunn har skapt.

                 

Er det noe Vetlesen har mye av, er det motstand mot enkelte sider ved det moderne samfunnet. Som for eksempel ukritisk innføring av ny teknologi.

                – Jeg var antagelig den siste ved Universitetet i Oslo som leverte en doktorgradsavhandling som ikke var skrevet på pc. Jeg hadde en gammel skrivemaskin som jeg kjøpte i Frankfurt. På den kunne man rette én linje. Men når den var skrevet, var det ingen vei tilbake. Jeg vet det høres ut som jeg er født i 1920, men slik var det altså!

                Det ble ikke noe lettere av at de første skriveriene på maskinen ble gjort på tysk. Han forsøker å holde språkkunnskapene fra tiden i Frankfurt ved like.

                – Jeg elsker tysk! Men jeg har ikke noe bruk for tysk, sier Vetlesen og lar påstanden henge i lufta.

                – Nei, nei, det ble helt feil. Det er lenge siden jeg har sagt noe til de grader feil, sier Vetlesen, tydelig overrasket over at den vanligvis finjusterte hjernen kunne få det ellers presise snakketøyet til å ytre noe å dumt.

                – Det jeg mener, er at jeg savner den regelmessige muligheten til å høre og snakke tysk. Jeg er interessert i hvordan verden ser ut fra Sentral-Europa. Det er viktig å ha et ikke-norsk blikk på fenomener i samtiden, som for eksempel flyktningkrisen. Det gir et annet ståsted i debattene, sier Vetlesen.

                Selv om han i dag har oppgradert den gamle skrivemaskina, kan han neppe kalles noen teknologioptimist.

                – Jeg var nok også en av de siste ved universitetet som begynte å bruke epost. Først da alle unnskyldninger for å unngå det var brukt opp, logget jeg meg på. Da viste det seg at det lå hundrevis av uleste eposter og ventet på meg, smiler Vetlesen.

                Det tegner seg et mønster.

                – Jeg er alltid sistemann til å ta i bruk ny teknologi. Jeg har ikke smarttelefon («barna skal slippe å være på hytta med en far som sitter og leser epost, altså!») og jeg er ikke på sosiale medier, og jeg har aldri brukt en PowerPoint på forelesning, slår han kontant fast.

                I stedet for å fylle forelesningene med ny teknologi, har Vetlesen gått i stikk motsatt retning. I forelesningene sine går han helst langsomt fram og tilbake og snakker foran en tavle som forblir ubrukt.

                Enkelte av hans tidligere studenter syns dette er i overkant gammelmodig, mens andre har beskrevet at det gir ham en «aura og autoritet» som forelesere som hesebleser gjennom elektroniske foiler, har vanskelig for å bygge opp.

                – Det virker naturlig for en filosofiprofessor å undervise på denne litt klassiske måten. Det er noe sokratisk over det, sier Vetlesen.

                Faktisk er det når han snakker foran et stort publikum, at filosofen har nådd noen av sine høydepunkter i livet.

                – Jeg er i hovedsak mer glad i å skrive enn i å undervise. Men enkelte ganger, når jeg for eksempel skal innlede om et emne ved studentersamfunnet i Trondheim eller Bergen, skjer det noe spesielt. Det er særlig hvis lokalet er helt stappfullt, at adrenalinet stiger. Hvis jeg må tråkke over folk som sitter i midtgangen for å komme fram til podiet, da er det et rush, forteller Vetlesen.

 

Arne Johan Vetlesen vil ikke være en skrivebordsakademiker. Han vil virke i verden. I samfunnet. Vetlesen vil oppnå noe.      

                Hans mentor, Jürgen Habermas, er kanskje mest kjent for sitt begrep og sin bok «Borgerlig offentlighet» fra 1962. Poenget er at offentligheten er et rom der alle frie borgere har rett og plikt til å delta i fri meningsutveksling.

                Vetlesen tok med seg denne ideen tilbake til gamlelandet da han i 1990 forlot Frankfurt for å bli lærer ved Universitetet i Oslo.

                – Slik jeg ser rollen som professor, er det like viktig å delta i offentligheten som å skrive bøker og artikler som skårer innenfor tellekantsystemet. Det burde vært flere offentlige intellektuelle. Jeg må prøve å forstå at yngre forskere, ofte i midlertidige stillinger, heller bruker tiden sin på publisering i fagtidsskrifter praktisk talt ingen leser enn på aviskronikker. Men det er like fullt en sterkt beklagelig utvikling.

                Professoren er ikke redd for å vende seg mot egne rekker. Gang på gang har han gått i rette med kolleger og universitetsledelse i det offentlige rom. Som da han i en kronikk pekte på at en universitetslærer med internasjonalt nettverk har syv ganger så store flyrelaterte karbonutslipp per år som gjennomsnittsnordmannen. Eller da han karakteriserte filosofikollega Ole Martin Moens forsvar for transhumanisme og for at vi bør ta i bruk ny teknologi til å forberede menneskene slik at de potensielt kan leve evig, som uttrykk for en «infantil fantasi».

                – Det er viktig å ytre kritikk av både ledelse og kolleger ved UiO der det er snakk om substansiell uenighet som kan ha offentlig interesse, mener Vetlesen.

                Han forsøker å opptre så saklig som mulig.

                – I rollen som lærer og offentlig intellektuell er det argumentene som gjelder. Følelser og engasjementet de gir, kan være bestemmende for hvilke temaer jeg skriver om og hvilke debatter jeg kaster meg inn i. Men fremvisningen av følelsene som sådanne hører privatsfæren og ikke offentligheten til.

                Han har fortsatt mye av Frankfurterskolen med seg i sitt liv og virke.

                – Jeg ser at dette høres typisk «habermask» ut. Vi har riktignok kranglet om følelsenes rolle i moralen i 30 år, men vi er begge drevet av dem i våre valg av saker å gå i strid for, sier Vetlesen.

 

Av Morten S. Smedsrud
Publisert 10. jan. 2018 09:29 - Sist endret 10. jan. 2018 09:29