Naturvitenskap - den glemte kulturen?

Mange av oss er naturvitenskapelige analfabeter, og vi skryter attpåtil av det, hevder Svein Sjøberg, professor i naturfagdidaktikk. Han er bekymret for situasjonen og argumenterer for naturvitenskapens plass i vår kulturelle dannelse.

Fascinert studerer fysikerne Wolfgang Pauli og Niels Bohr bevegelsene til en snurrebass. Undring og glede mangler i skolens naturfag i dag, mener Svein Sjøberg, professor i naturfagdidaktikk. (Foto fra åpningen av Institut för teoretisk fysik i Lund, Sverige, i 1952)

Mens hverdagen og arbeidslivet blir mer og mer preget av vitenskap og teknologi, fjerner folk seg fra naturvitenskapen: den regnes ikke som en del av vår kulturelle dannelse. Tvert imot kan man framheve sin egen kulturelle status ved å kokettere med manglende innsikt i naturvitenskap og hjelpeløshet overfor teknologisk utstyr, mener Sjøberg, som arbeider ved Senter for lærerutdanning og skoletjeneste.

«Vitenskapelig analfabetisme» demonstreres stadig i mediene. Ett av Sjøbergs mange eksempler er en artikkel i Aftenposten som hevdet at en naturmedisiner hadde klart å konsentrere oksygen i flytende form, slik at man nå kunne innta frisk oksygen i kapsler som et ernæringstilskudd på linje med tran. Journalisten og redaksjonen visste åpenbart ikke at oksygen blir flytende ved nærmere to hundre minusgrader og hører hjemme i lungene og ikke i magen.

Når vi ikke er i stand til å vurdere informasjonen vi mottar, mener Sjøberg at det fører til at vi aksepterer billige politiske løsninger og blir åpne for de mest vulgære former for ikke-argumentasjon: kvasi-vitenskap, åndelige strømninger med livssyn à la carte.

Skal samfunnets medlemmer ta stilling til viktige politiske beslutninger enten de gjelder genteknologi, fostervannsdiagnostikk eller sur nedbør må vi kunne skille et argument fra et ikkeargument. Vi må ta oss bryet med å skaffe informasjon og ikke nøye oss med å innta de «riktige» holdningene, sier Sjøberg.

Må ikke naturvitenskapen og naturvitere selv ta på seg en del av skylden for flukten fra naturvitenskapen?

Jo. Alle som har åpne øyne, ser jo at et vitenskapsbasert, teknologisk samfunn har mange skyggesider. Men man skiller ikke mellom de gode og de negative sidene. Bioteknologien er blitt et stort spøkelse. Visst har den potensielt umenneskelige sider, men vil samtidig gjøre oss i stand til å forstå, motvirke og behandle en del genetiske lidelser. Problemet er at vår manglende tro på at vitenskap og teknologi gir oss en bedre verden, gjør at vi skjærer alt over én kam og skaper et fiendebilde av naturvitenskapen.

Men har det vært nok selvkritisk refleksjon i den naturvitenskapelige tradisjonen?

Ikke nok. Men den skikkeligste vitenskapskritikken er kommet fra internt hold. Etiske dilemmaer i vitenskapen ble for eksempel tatt opp av Pugwash-bevegelsen, som Albert Einstein og Bertrand Russel tok initiativet til i 1950-årene. Kritikken mot bruken av teknologi og vitenskap for destruktive formål i makthavernes interesse har vært knallhard internt i vitenskapen.

Du er opptatt av hvordan skolen former våre oppfatninger av naturvitenskapen. Mangler naturfaglærere evne til å lytte til elevenes hverdagsspråk siden det ikke tilfredsstiller naturvitenskapens krav til entydighet og presisjon?

I de første skoleårene møter elevene lærere som ikke har noe forhold til naturvitenskap i det hele tatt. Men senere er det to sider ved dette. I større grad enn andre fag har naturvitenskapen en del svar som er riktigere enn andre. Om en rekke naturvitenskapelige fenomener for eksempel bevegelseslover er det lite rom for subjektivitet og meninger. Men så trekker noen det så langt at naturvitenskapen framstår som helt lukket, evig og autoritær. Elevene føler at faget bare dyrker riktige svar, ofte på spørsmål de aldri har interessert seg for. Det er noe absurd over at det faget som handler om den fysiske virkeligheten, skal være abstrakt i skolen.

Men nå ligger det en abstraksjon i naturvitenskapens tilnærming til fenomenene. Du har selv poengtert at naturvitenskapen forklarer det kjente med det ukjente, for eksempel fenomenet varme med vibrerende atomer og molekyler, som ingen noen gang har sett.

Det er også et tankekors. At naturfagene på denne måten er unaturlige. Naturvitere har tatt litt lett på at denne vitenskapens tenkemåte skiller seg fra dagliglivets og ofte bryter med sunn fornuft. Vi må ikke late som om faget bare er en videreføring av ren og enkel sanseerfaring.

Når vitenskapen oppfattes som arrogant, henger det sammen med at den har tatt i bruk ord i hverdagsspråket som beskriver menneskers egenskaper. Ord som energi og kraft er blitt videreforedlet og presisert for vitenskapelig bruk. Elevene møter så den arrogante holdningen i lærebøker og hos uvitende lærere, som stempler språket og virkelighetsforståelsen deres som «feil». Det er nokså imperialistisk.

Elevene bør snarere bli gjort oppmerksom på hvordan språket brukes forskjellig i ulike sammenhenger. Høy presisjon er nødvendig i noen sammenhenger, men slett ikke i alle.

Er ikke mye av naturvitenskapen i vår tid så vanskelig og «mystisk» for eksempel kvantemekanikken at det er en kjempeutfordring å gjøre folk delaktig i den?

Jo, og det er et tankekors. En tanke jeg leker med, er at det er mye lettere for ungdom i dag å hoppe på bølgen med auramassasje og healing, fordi dette ikke er noe mer mystisk enn at det ligger et 25binds leksikon med lyd og bevegelige bilder på en blank CD-rom-plate. Så det er en stor pedagogisk utfordring å gi folk redskaper til å sortere bløffen fra det vitenskapelige.

Du vil at dannelsen skal integreres i naturvitenskapen. Dannelse er noe mange av oss forbinder med det å holde skjeen riktig når man spiser suppe i finere selskap.

De siste tiårene er dannelsesbegrepet blitt diskreditert ved at det er blitt knyttet til klassekultur og stivnede atferdsformer. Men i tysk og europeisk tradisjon har ordet bildung en rekke andre betydninger som dreier seg om individets personlige vekst som selvstendig og rasjonell aktør i samfunnet. Skal et demokrati fungere, forutsetter det folk som tar stilling til sak på eget grunnlag og ikke lar seg manipulere av andre.

I Norge er ordet «dannelse» tatt fram i læreplanen igjen. Men jeg synes planen taler med to tunger. Man ønsker også å spesifisere hva elevene skal vokse seg fram til. Jeg ser ikke hvordan det er forenlig med idealet om autonome individer som vokser selv. Det er en selvmotsigelse som ikke er lett å forholde seg til.

Du har også gitt uttrykk for at nysgjerrighet og undring bør gis større rom i naturfagene.

Naturvitenskapen kan være så mangt. På den ene siden handler den om å mestre den umiddelbare virkeligheten. Gleden over å kunne trikse, mekke og forstå dagligdagse ting: hvorfor det dugger på et glass, hvordan man kan fikse en ledning. På den andre siden finner man spørsmålene fra den filosofiske tradisjonen: Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Hva er universet? Når begynte det? Hvordan skal det ende?

Naturvitenskapen er altså både den naive gleden over de enkle og nære tingene og spekulasjonen over filosofiske spørsmål. Langs dette enorme spekteret har naturfaget i skolen havnet på en smal stripe midt på. Leter du i en lærebok, finner du ikke noe undring. Spørsmålene som Einstein og Newton strevde med, er fjernet. På samme måte med spørsmål knyttet til gleden over å mestre den umiddelbare virkelighet. Du sitter igjen med en dyrking av noen riktige svar på spørsmål du aldri har stilt.

Hvorfor skal vi i dag ha tillit til naturvitenskapen, Sjøberg?

Man skal ikke ha naiv tillit til naturvitenskapen. En av grunnene til å lære mye naturvitenskap som en del av allmenndannelsen, er at vi også skal lære å bli skeptiske og kritiske til den. Men skepsis og kritikk forutsetter kunnskap. Noen av de internasjonale undersøkelsene om folks holdning til vitenskap stiller enkle spørsmål som: «Synes du regjeringen skal bruke mer penger på vitenskap og teknologi?» Ofte tolker man et ja som uttrykk for en positiv holdning til vitenskap og teknologi. Det er jo ikke det. Det er en ukritisk holdning. Jeg vil gjerne vite om de pengene skal gå til Star Warsprogrammer og laservåpen eller om de skal gå til forskning for å løse AIDS-gåten.

Ofte står naturvitenskap og teknologi for særinteresser. Med litt vitenskapshistorisk eller teoretisk perspektiv på dette er man i stand til å se slike sider ved ulike aktørers påstander. Vet man litt om vitenskapens sanne vesen opp gjennom historien, vet man at forskerne også er barn av sin tid.

En god lærer vil vel kunne popularisere og gjøre vitenskapshistorie tilgjengelig på et ganske tidlig tidspunkt i skolen?

Ja, det tror jeg. Nå er vitenskapshistorie i lærebøkene ofte en etterpåklokskapens historie: «Før var de dumme, da mente de sånn. Men nå vet vi at sånn er det.» Historien beskrives som en lineær utvikling fram mot dagens tilstand, som er tilnærmet lik sannheten.

Det er et komfortabelt bilde å ha av seg selv: Hos «de andre» samfunnsviterne og humanistene er det ikke noen endelige svar eller sikre teorier, der strides de og inntar verdistandpunkter. Mens vi liksom er hevet over samfunnets larm med evig og objektiv kunnskap.

Lærere i naturfag blir ganske ille til mote når man snakker om vitenskapens forgjengelighet; at nye teorier erstatter tidligere teorier og at disse ikke er objektive, men vår måte å forklare verden på. Det er ingen grunn til å tro at vi besitter sannheten i dag.

Du krever større ydmykhet av naturviterne?

Ja, og den er vanskelig å ta inn fordi det er så behagelig å være forvalter av sannheten og stå utenfor verdikonflikter. I lærebøkene i naturfag er det ikke mange vitenskapelig kontroversielle temaer. Det fins nesten ingenting om hvordan vitenskapen settes i menneskets tjeneste, eller ikke-tjeneste: at den går over lik, bokstavelig talt. At dette er en menneskelig aktivitet på godt og ondt, reflekteres ikke. Jeg innbiller meg at hvis man får med det, vil naturfagene kanskje komme ut av den onde sirkelen. Kanskje kan et slikt mer humant og historisk korrekt bilde trekke andre personer til naturvitenskapen. For eksempel alle de dyktige jentene som vi vet blir skremt vekk av faget.

Emneord: Pedagogiske fag, Fagdidaktikk, Matematikk og naturvitenskap, Samfunnsvitenskap Av Harald Hornmoen
Publisert 1. feb. 2012 12:22
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere