Begrepet som mistet sin bærekraft

«Bærekraftig utvikling» er blitt stående som det store fyndordet fra Brundtland-kommisjonens rapport Vår felles framtid (1987). Men begrepet har en umulig dobbeltrolle: Alle berørte parter skal akseptere meningsinnholdet, samtidig som det skal ha et bærekraftig budskap.

Brundtland-kommisjonens rapport er et politisk dokument. Den måtte ta hensyn til hva de politiske aktørene på verdensarenaen var villige til å akseptere. Derfor har den et menneskesentrert syn, hvor dyr og planter kun har en bruksverdi.

De færreste stater aksepterer et ikke-menneskesentrert syn, som likestiller andre levende vesener med mennesker. Et slikt syn ville ha større bærekraft, men hvis ingen stater er villige til å signere avtaler basert på dette synet, blir resultatet dårligere enn når et menneskesentrert syn legges til grunn. Nå er alle enige om avtalene fra Rio.

På Riokonferansen sommeren 1992 undertegnet 177 land Agenda 21, som er en videreføring av Brundtland-rapporten. Her ble alle land bundet av sine signaturer, noe som gjorde avtalen mindre forpliktende enn Brundtland-rapporten. «Bærekraftig utvikling» er dermed blitt et begrep som kan ha mistet mye av sin bærekraft.

Dette er bakgrunnen for at boken Bærekraftig utvikling kom ut i fjor høst og at Norges forskningsråd ved Området for miljø og utvikling i midten av desember inviterte til en nasjonal konferanse om nettopp bærekraftig utvikling. Ett av de sentrale spørsmålene på denne konferansen var: Hva mener vi med begrepet bærekraftig utvikling?

Blant dem som var invitert til å holde innlegg, var filosofiprofessor Jon Wetlesen. Han har tidligere arbeidet mye med etikk og miljøspørsmål, og er dessuten medforfatter av den nevnte boken.

Innenfor tålegrensene

Rapporten Vår felles framtid gir sterke anbefalinger for en bærekraftig utvikling, både når det gjelder industriland og utviklingsland. Wetlesen har sett på hvordan disse forslagene begrunnes.

Rapporten definerer bærekraftig utvikling på følgende måte: «... utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov» (side 42).

Ut fra denne definisjonen tolker Wetlesen bærekraftig utvikling som «en økonomisk og sosial endringsprosess som kan vedvare over mange generasjoner uten å undergrave seg selv».

Dette innebærer at all produksjon og forbruk i samfunnet må holde seg innenfor naturens og samfunnets tålegrenser med hensyn til ressurser (både fornybare og ikke-fornybare), avfall og konfliktløsninger.

Man må ikke sage over den grenen man sitter på. Dette er særlig tydelig i forhold til de fornybare ressursene. Man kan ikke bruke mer av mat, fiber eller skinn enn at populasjonene kan fornye seg selv. Dette gjelder også kretsløpsressurser som for eksempel vann, sier Wetlesen.

Hans definisjon av bærekraftig utvikling gjør begrepet til et spørsmål om fysiske, biologiske og sosiale tålegrenser. Man må sette denne definisjonen inn i en normativ ramme for å kunne avgjøre hva som skal bevares og styrkes over tid.

Global etikk

Hvis man definerer bærekraftig utvikling deskriptivt, slik jeg i utgangspunktet gjør, må begrepet i tillegg ha normative premisser for å kunne begrunne normative konklusjoner, sier Wetlesen. Her må man bruke en global etikk.

Ordet «global» indikerer at den etikken Wetlesen har i tankene, gjelder alle mennesker. Den er universell. Denne universaliteten fordeler seg på tre dimensjoner:

For det første antas normene å være bindende for alle moralske aktører. For det andre skal de gi beskyttelse til alle moralske subjekter hvilket i det minste omfatter mennesker i samtid og framtid. Til slutt må disse normene bli godtatt av alle berørte parter gjennom et frivillig, informert samtykke, for at de skal være moralsk gyldige.

En moralsk aktør er en som kan ta ansvar for og bli stilt til ansvar for sine handlinger når han/hun forårsaker visse gode eller dårlige virkninger på andre moralske subjekter.

I Wetlesens modell vil moralske subjekter være alle «objekter» som moralske aktører har direkte moralske forpliktelser overfor. I en antroposentrisk (menneskesentrert) etikk vil disse objektene kun være mennesker. En universalistisk etikk antar at alle mennesker har moralsk status. Hvis denne etikken i tillegg er egalitær, har alle mennesker moralsk status i lik grad.

Det er denne posisjonen som er framherskende i Brundtland-rapporten, men den går enda lengre ved å inkludere hensynet til framtidige generasjoner av mennesker, sier Wetlesen.

I dette perspektivet har imidlertid naturen, inkludert planter og dyr, kun en instrumentell verdi. Den betraktes som en ressurs som vi kan høste eller utvinne, eller deponere vårt avfall i. Poenget med en bærekraftig utvikling er å utnytte denne ressursen på en varsom måte, slik at den varer lengst mulig.

Avveining

Hvis man argumenterer ut fra premisser som er allment aksepterte, får man lettere oppslutning om sine anbefalinger. Dette er grunnen til at Brundtland-kommisjonen la seg på en menneskesentrert linje, mener Wetlesen. Den blir dermed moralsk gyldig.

Hvis rapporten hadde en mer omfattende definisjon av bærekraftig utvikling, for eksempel ved å inkludere dyr og planter som moralske subjekter, ville naturen ha større beskyttelse. Ulempen er at en slik definisjon neppe ville bli allment akseptert. Dermed hadde den ikke vært så brukbar likevel, sier Wetlesen.

Brundtland-kommisjonen har utnyttet de moralske premissene for bærekraftig utvikling så godt som mulig. Rapporten er et politisk dokument, og man kan ikke forvente at den skulle være tindrende klar på alle punkter.

Likt for like

Et viktig poeng, ifølge Wetlesen, er at Brundtland-rapporten tar hensyn til alle mennesker, spesielt de dårligst stilte, i samtid og framtid.

Hvis vi har en forskjellsbehandling i det internasjonale samfunnet som kommer oss selv til gode, men som ikke er akseptabel for dem som kommer dårligst ut, vil dette kunne bryte med de globaletiske normene.

Alle berørte parter må kunne akseptere en slik forskjellsbehandling for at den skal være moralsk gyldig, og det gjør de neppe. Etterlevelse av en global etikk vil gi en nokså radikal omfordelingstanke mellom den rike og fattige delen av verden, sier Wetlesen.

Hvordan kan i-landene med troverdighet fortelle u-landene at de må vise måtehold med sine ressurser?

Mulighetene er små, men hvis i-landene levde som de vil at u-landene skal leve, hadde det vært en liten sjanse. Det vil kreve at i-landene blir langt mer varsomme i sin omgang med naturen. Først da ville deres budskap ha troverdighet overfor u-landene, sier Wetlesen.

Ut fra Brundtland-kommisjonens rapport, hvor grunnsynet er sosial rettferdighet, er det moralsk umulig å forsvare en livsstil som ikke alle kan oppnå eller som ikke ivaretar grunnbehovene til de dårligst stilte. Hvis man ikke kan bringe de som er på bunnen opp til dem som er høyere oppe i livsstilshierarkiet, må justeringen gå den andre veien.

Wetlesen begrunner dette med hensynet til sosial rettferdighet og likhet. Dette innebærer enten en likebehandling eller hvis det er en forskjellsbehandling at det finnes en relevant grunn til forskjellen. Hvilke moralsk relevante grunner har man for at alt skal være bedre i i-landene enn i u-landene? spør han.

Hvis fossile brennstoff eller andre ikke-fornybare ressurser er de eneste energikildene som kan bringe land som India og Kina opp på et tilsvarende nivå som i-landene, har i-landene et meget stort dilemma. Hvis det er uakseptabelt at u-landene bruker disse energiformene, innebærer det at i-landene selv må la være.

Norsk energipolitikk

Hvor stort energiforbruk kan Norge forsvare?

Ut fra en moralsk synsvinkel må den energipolitikken man fører, kunne forsvares overfor alle berørte parter. Hvis man spør seg om den kan det overfor de menneskene som er dårligst stilt i samtid eller framtid, har jeg mine tvil. Hvis vi har en livsstil som innebærer at mange blir skadelidende, både internasjonalt og i framtidige generasjoner, er det ikke globaletisk forsvarlig. Man skulle ha lagt seg på en mye forsiktigere linje.

Man bør bruke en ganske stor del av inntektene fra oljeindustrien til forskning og utvikling av fornybare ressurser og alternative energiformer.

For mange mennesker

Innen området bærekraftig utvikling er befolkningskontroll et viktig spørsmål. Til tross for dette er det få politikere som tør å ta det opp til diskusjon. Til det er spørsmålet for betent.

Det er to viktige faktorer ved befolkningsveksten. Den ene er antall mennesker, og den andre angår forbruk pr. person. Begge stiger faretruende. Dette fører til en større utnytting av ressursene, mer forurensning og til sosiale, økonomiske og politiske konflikter som følge av knapphet.

Spørsmål som Wetlesen mener bør diskuteres i en åpen og upartisk debatt, er: Hvor restriktiv befolkningspolitikk kan man forsvare moralsk? I hvilken grad kan man planlegge befolkningsveksten? Kan man innføre fødselskvoter? Kan de være omsettelige? Går det an å beregne seg fram til en optimal befolkningsstørrelse på globalt og regionalt plan?

Litteratur:

William Lafferty og Oluf Langhelle (red.): Bærekraftig utvikling, Ad Notam Gyldendal 1995

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Etikk, Matematikk og naturvitenskap, Fysikk, Miljøkjemi, naturmiljøkjemi, Samfunnsvitenskap, Statsvitenskap, Internasjonal politikk, Landbruks- og fiskerifag, Landbruksfag, Naturressursforvaltning Av Håkon Fenstad
Publisert 1. jan. 1996 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere