Stedsnavn - til lede og glede

Diskusjonen om hvordan stedsnavn skal skrives, ser ut til å være like aktuell i dag som for 50 eller 100 år siden. Uenighet oppstår på flere plan, og særlig i møtet mellom normert skrift og lokal uttale blir det lett problemer. I tillegg er det i dag langt flere personer som engasjerer seg i diskusjonen om navneformer enn det var på 1800-tallet eller før.

Folk har sterke følelser knyttet til skrivemåten av stedsnavn. (Illustrasjon: Brynjar Landmark ©)

Margit Harsson

På Ringerike bor ei kvinne som heter Torunn Aschim. Etternavnet sitt fikk Torunn for 25 år siden da hun giftet seg med Torleiv. Torleiv Aschim fikk sitt etternavn ved fødselen, for faren hans het Jakob Aschim. Jakob ble også født med sitt etternavn, men faren hans igjen kalte seg Aschim fordi han bodde på gården Askjum i Brandbu. Etternavnet Aschim, eller rettere slektsnavnet fordi det nå går i arv fra generasjon til generasjon, har derfor opphav i et gårdsnavn.

Som slektsnavn er Aschim knapt 100 år gammelt. I 1923 fikk vi i Norge vår første lov om personnavn. Loven bestemte at alle barn fra fødselen skulle ha et slektsnavn, dvs. etternavn som gikk i arv fra far til barn. Før 1923 var det ikke så vanlig å bruke slektsnavn. Særlig var dette tilfellet på landsbygda, der etternavnet ofte fungerte som adresse og fortalte hvor du bodde og ikke hvem du var sønn eller datter til. Hvis for eksempel Ola Vik flyttet til gården Berg, ja, så kalte Ola seg etter flytting for Ola Berg.

I Norge er gårdsnavn svært vanlige som slektsnavn, og det er mange slektsnavn som er oppstått på samme måte som navnet Aschim.

Vik eller Wiig?

I eksemplet ovenfor skrives slektsnavnet Aschim og gårdsnavnet Askjum. Hvordan en familie ønsker å skrive sitt slektsnavn, er langt på vei en privatsak. Noen regler fins det, men de gjelder helst valg av slektsnavn og ikke skrivemåte. Dette har ført til at gårdsnavn som blir slektsnavn, skrives på forskjellige måter. I telefonkatalogen vil du finne at gårdsnavnet Vik som slektsnavn også er skrevet Vig, Viig, Viik, Vick, Wick, Wig, Wieg, Wiek, Wiig, Wiik eller Wik. Det er mange gårder i Norge som heter Vik, og det ville bli ganske upraktisk om det på postkontor, vegskilt og kart sto Wiig, Vig eller Wiig, alt etter hva den enkelte familie med slektsnavnet måtte ønske.

Dette er en av grunnene til at vi fikk Lov om stadnamn i 1990. Den gir regler for hvordan stedsnavn i offentlig bruk skal skrives (se faktaramme på side 18). Lov om stadnamn har også et annet siktemål. I forarbeidet til loven understrekes det at gamle stedsnavn gir oss kunnskap om tidligere tiders liv, arbeid, språk og tenkemåte. Særlig gårdsnavn er bærere av gammel tradisjon og derfor en så viktig del av lokalmiljøet at det er ønskelig med offentlig vern (Ot.prp. nr. 66 198889).

Et godt eksempel på slik tenke-måte fra vår tid er det som skjedde ved planlegging av storflyplass på Gardermoen. I den anledning ble det opprettet et kulturminneprosjekt, og det har blant annet resultert i systematisk innsamling av stedsnavn i kommunene Nannestad og Ullensaker.

Ei navnehistorie

Det kan synes underlig at vi trenger en egen lov til å regulere skrivemåten av stedsnavn. Men går vi bakover i tid, blir dette mer forståelig.

Slektsnavnet Aschim er som nevnt knapt 100 år gammelt, men som gårdsnavn er det mye eldre. Navnets opphavlige form er Askheimr, sammensatt av orda ask (trenavnet) og heimr, og betyr `staden (heimen) der det vokser ask'. I Norge kjenner vi ca. 1000 gamle gårder som har navn sammensatt med ordet -heim. Mange av disse heim-gårdene ble rydda i de første hundreåra etter Kristi fødsel. Gården Askjum i Brandbu er sannsynlig rydda i denne perioden og kan være bortimot 2000 år gammel.

Ethvert navn forteller noe om sin samtid. Navn er komprimert tekst, og en navnegransker forsøker å dekode og forklare denne teksten. Det betyr ikke bare å finne ut hvilke ord et navn er sammensatt av, men også å forklare den videre sammenhengen mellom navnet og gården. Da Askheimr oppsto som gårdsnavn i Brandbu, var det som resultat av den tidas «navnemote». Det var som nevnt mange norske gårder som i samme periode fikk navn på -heim. Og da det på eller ved gården vokste ask, oppsto navnet nesten av seg selv. Det måtte bli Askheimr.

Navnet Askheimr i Brandbu ble så tatt i bruk lenge før vi hadde et skriftspråk. I mange hundre år levde det bare i muntlig tale. Når vi første gang møter navnet i skriftlig form, er det bortimot 1000 år gammelt. I ca. 1250 er navnet skrevet Askeim (i den eldste sagaen om Olav den hellige). I senere kilder blir navnet skrevet Askim (1529), Askom (1578), Aschem (1604) og Aschim (1667 og 1723).

I eldre kilder er gårdsnavnet Askheimr skrevet på ulike måter. Dette gjelder de fleste gamle gårdsnavn med belegg i eldre kilder som jordebøker, manntall og matrikler. Navnas skriftformer gjennom tidene kan derfor fortelle oss en del om norsk skrifthistorie.

Litt skrifthistorie

Fra 1200- og 1300-tallet har vi en del stedsnavn i sagaene. Det var ingen fast rettskriving på den tida, men det var forholdsvis godt samsvar mellom skrift og tale. Det betyr at navneformer i sagaene kan reflektere samtidas uttale. Navneforma Askeim fra ca. 1250 forteller oss at h i heim er falt bort i uttalen, så noe har navnet endra seg i løpet av de hundreåra det har vært i muntlig bruk. Men fremdeles er sammenhengen med en mer opphavlig form Askheimr lett å se.

Med reformasjonen fikk vi dansk rettskriving som både da og i hundreåra etter var inkonsekvent og uten faste skriveregler. Det var «moderne» med overflødige bokstaver, og vanlige ord kunne skrives på ulike måter. Et godt eksempel er ordet vik, som fikk former som vig, wig, vigh osv. Dette preger også navneformene. Samme stedsnavn ble skrevet på flere måter, slik som vist ovenfor: Askom, Aschem og Aschim. Vi kan ikke stole på disse navneformene når det gjelder uttalen av navnet.

Etter 1814 vokste interessen for det som var «ekte norsk». Stedsnavna var jo i høy grad norske, og det ble etter hvert et ønske om å fornorske skriftformene som ofte var i strid både med lokal uttale og opphavlig form. Språkforskere kunne karakterisere navneformer som «feilaktige og holdningsløse» (Oluf Rygh). Dette førte til at Stortinget i 1878 oppnevnte en kommisjon som skulle foreslå nye skriftformer for gårdsnavna i matrikkelen som da var under revisjon. Arbeidet til denne kommisjonen ble et viktig skritt på vegen mot fornorsking av stedsnavna, ei fornorsking som etter manges mening ennå ikke er helt fullført.

Fra Askheimr til ... ?

Gårdsnavnet i Brandbu skrives i dag Askjum, og lokal uttale er

/"aom/ (er lik framlyden i skjule og ski). Ordet -heim forekommer som nevnt i ca.1000 gamle gårdsnavn, og uttalen varierer i dag mellom -om, -øm, -em, -åm og

-eim. Hvis vi her skulle akseptere at skriftform er lik uttaleform, ville vi ikke ta hensyn til prinsippet om nasjonal enhet for et vanlig ord som -heim. Ordet -heim er i gamle stedsnavn ofte skrevet -um (Sør-um Skaugum Modum). Dette forklarer skriftforma Askjum. Men unntak fins det, som kommunenavnet Askim i Østfold, lokalt uttalt /"aøm/. Disse eksemplene skulle vise at det kan være ganske vanskelig å normere stedsnavn.

Hvorfor er det så vanskelig?

På slutten av 1800-tallet fikk vi i Norge allmenn lese- og skrivekunnskap. Hver enkelt person kunne både skrive og lese et navn, og fra da av kan vi gå ut fra at skriftformer påvirker uttalen av stedsnavna. Ved mange navn blir det derfor en konflikt mellom genuin uttale som bygger på muntlig tradisjon og uttale som bygger på skriftformer.

Vi fikk også etter hvert to skriftspråk, og det vokste fram ulike syn på hva som var «fint» og «stygt» både i tale og skrift. Denne språksituasjonen preger fortsatt en del diskusjoner om navneformer.

For publikum er det ofte ikke noe klart skille mellom slektsnavn (etternavn) og stedsnavn. En vanlig konfliktsituasjon er at en familie ønsker sitt slektsnavn på offentlige kart, veiskilt osv. De vil i stedet for Vik, Fjell og Krok ha Vig, Fjeld og Krogh, det vil si danske skriftformer fra 1600-, 1700- og 1800-tallet. Slike skriftformer har ofte høy status.

Som fagmiljø mottar vi ofte spørsmål om stedsnavn, og ikke sjelden gjelder spørsmålene misnøye med skrivemåte. Da kan det forekomme kraftuttrykk som «fanatisk nynorsktilhenger» og «forskere finner ut ting fra steinalderen». Dette viser at folk har sterke følelser knyttet til skrivemåten av navn. Det viser også hvor viktig det er å skape forståelse og aksept for at norske gårdsnavn kan ha vært navn på samme gård helt fra romertid, og dermed er kulturminner som fremdeles er i bruk og fungerer på samme måte som de gjorde for 2000 år siden.

Fakta

Lov om stadnamn ble vedtatt av Stortinget i 1990 og tok til å gjelde frå 1. juli 1991. Loven regulerer skrivemåten av stedsnavn i offentlig bruk. Loven sier at ved fastsetting av skrivemåte skal følgnde hensyn vurderes:

  • hvordan navnet uttales lokalt (genuin uttale)
  • gjeldende rettskriving, bokmål eller nynorsk
  • navnets opphavelige form
  • hvordan navnet er skrevet tidligere (skriftstradisjon)

Videre står det loven at vanskelige ord i stedsnavn (som berg, fjell, åker) bør ha samme skriftform over hele landet for å vise nasjonal enhet.

Praksis viset at det ofte er umulig å ivareta alle hensyn som loven nevner, og spørsmålet blir da hvilke hensyn som skal veie tyngst.

Avdeling for navnegransking(AN) kan i år feire 75 år. Opprettelsen skjedde 1. juli 1921 under navnet Norsk stadnamnarkiv. Formålet med arkivet var «planmessig historisk-sproglig optegnelse og bearbeidelse av norske stedsnavn og til studium av vor historiske topografi», slik Magnus Olsen og Edv. Bull uttrykte det i 1921. Senere har også personnavn kommet til.

Arkivet lå fram til 1978 under Kirke- og undervisningsdepartementet, men ble fra 1. januar 1978 overført til Universitetet i Oslo som eget institutt under Det historisk-filosofiske fakultet.

Avdelinga har for tiden fire tilsatte i vitenskapelig stilling. Oppgavene til avdelinga kan nevnes med tre stikkord: forvaltning forskning formidling.

Forvaltning er systematisk innsamling og arkivering av stedsnavn og personnavn fra hele landet. Målet er å bygge opp et nasjonalt navnearkiv. AN er med i Dokumentasjonsprosjektet ved HF som bygger opp en elektronisk database for norsk språk og kultur.

Forskningen har som mål å øke vår kunnskap om norske navn. Det gjelder både språklige og kulturhistoriske forhold.

En viktig del av formidlingen er rådgivning og rettledning til offentlige etater, ulike institusjoner og enkeltpersoner.

Arkivet inneholder i dag større samlinger av norske personnavn og stedsnavn (ca. 2 millioner). Arkivet er åpent for alle interesserte, og det blir mye brukt av forskere, studenter, lokalhistorikere osv.

Navnelære er først og fremst et språkfag, men har tilknytning til andre fag som historie, etnologi, arkeologi og naturfag.

Om artikkelforfatteren

Margit Harsson er amanuensis ved Avdeling for navnegransking, Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap. Hun har arbeidet med gamle gårdsnavn, og særlig gårdsnavn datert til høymiddelalderen.

Emneord: Kulturvitenskap, Nordisk kulturvitenskap, Språk og kultur, Historie, Kulturhistorie Av Margit Harsson
Publisert 1. feb. 2012 12:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere