Tvisyn på teknologiens makt

Skulle ønske jeg var den franske filosofen Jean Baudrillard eller en fantast som kunne komme med noen svulstige utsagn om den teknologiske utviklingen, sier Rasmussen.

Men nøkternheten til den nylig kreerte dr.philos. virker nesten befriende annerledes i en tid hvor den offentlige debatten gir nok av eksempler på både overdreven teknologientusiasme og -pessimisme.

I doktoravhandlingen og i boken Moderne Maskiner (Pax 1995) reiser Rasmussen blant annet spørsmålet om hvordan teknologien særlig den digitale informasjonsteknologien utvikler seg og påvirker sosiale forhold.

Måten man definerer teknologi på, bestemmer hvilket syn man har, hevder han.

Definerer man teknologi som redskaper, får man et optimistisk perspektiv på forholdet mellom teknologi og samfunn. For redskaper er noe vi kan håndtere, de er våre tjenere. Men det er en rekke teknologipessimister som anvender et mye videre teknologibegrep. For eksempel mener sosiologen Jacques Ellul at alle instrumentelle prosesser, alle prosesser hvor vi ønsker å nå bestemte mål, er en form for teknologi. Med det utgangspunktet er det lett å konkludere med at vi er blitt teknologiens tjenere, at teknologien styrer seg selv.

Teknologi som autonom og destruktiv kraft

Teknologideterminisme brukes gjerne som betegnelse på teoriene til sosiologer som Ellul og Arnold Gehlen, og pedagogen og mediekritikeren Neil Postman. Forestillingen deres er at det er teknologien som styrer sin egen og samfunnets utvikling, ikke menneskene. Motoren i endringene ligger i teknologien selv.

Det er grunnleggende galt å hevde at vi fullstendig har mistet kontrollen og bare er tannhjul i et teknologisk system. Mennesker unnfanger, utvikler, bruker, diskuterer og forsker på teknologi. Dette er genuint menneskelige og sosiale aktiviteter, sier Rasmussen.

Han mener likevel at de kultur-pessimistiske teoretikerne har noen poenger som kan forklare hvorfor teknologideterministiske forestillinger er høyst levende i den offentlige debatt.

De hevder at vi har et samfunn hvor normen om å være effektiv, er blitt vår nye religion. Da blir det mindre viktig å handle i overensstemmelse med tradisjoner og religiøse dogmer, for det hindrer effektiviteten. Og det er jo riktig at samfunnet vårt i stor grad er styrt av normen om effektivitet og rasjonalitet, og at religionen står svakere enn noen gang hos de fleste i den vestlige verden. Det er altså lett å hevde at vi er blitt tjenere for alle tekniske systemer rundt oss.

Deterministenes hovedpoeng er at vi har skapt teknologier som på alle måter er ødeleggende og destruktive. Vi har laget en atombombe og teknologi som forurenser miljøet.

«Se hvordan vi har stelt oss», sier de. «Det er opplagt at dette ikke er uttrykk for menneskelig fornuft. Ergo må det være teknologien selv som driver oss i sånne retninger.» Når disse teoriene har stått så sterkt, er det nettopp fordi de har konkrete og slående eksempler å vise til, poengterer Rasmussen.

Naiv redskapsanalogi

Som en motsetning til teknologideterminismen finner man en utbredt forestilling om at ingenting er bestemt av teknologien. Teknologien betraktes da som nøytralt redskap eller instrument. Makten ligger ene og alene hos brukeren.

Denne forestillingen er naiv, og den formidler et falskt og forenklet bilde av teknologien. Det gjaldt nok tidligere da teknologi var håndverksredskaper. Men i et samfunn hvor datamaskiner er masseproduserte og henger sammen i globale nettverk, nytter det ikke bare å bruke en enkel redskapsanalogi. Da handler det også om store sosiale systemer. De som forfekter dette synspunktet, tar like mye feil som deterministene, sier Rasmussen og mener at sannheten befinner seg et sted imellom disse posisjonene. Selv velger han å karakterisere teknologien som «redskapssystemer».

Avanserte teknologier som den digitale informasjonsteknologien, har et element av redskap i seg, samtidig som de er knyttet sammen i noe som er mye større enn individet og som gir føringer for vår bruk av teknologien.

Det er nettopp denne paradoksale dobbeltrollen han ser som en utfordring å undersøke.

Kampen om teknologien

Rasmussen hevder at det foregår en reell maktkamp mellom ulike sosiale grupper om teknologien og hvordan den skal brukes.

Teknologien er gjenstand for strid. Når demokratiske krefter har kontrollen over den, greier vi å bruke den fordelaktig. I mange andre tilfeller er teknologien blitt tatt i bruk av grupper som ikke skulle hatt den, for eksempel nazistene.

Striden i dag gjelder særlig bioteknologien og informasjonsteknologien, avanserte teknologier som ifølge Rasmussen også har det til felles at de reiser viktige etiske spørsmål.

Når jeg sier at teknologiene er gjenstand for kamp mellom ulike grupper, betyr ikke det nødvendigvis at de er nøytrale. I dagspressen skriver politikere som Kristin Clemet og Erik Solheim at det ikke er noe galt med teknologiene i seg selv, det er bruken av dem vi må passe på. Det er kun delvis riktig, for i teknologiene ligger det også føringer om hvordan de kan brukes: de anbefaler sin egen bruk.

Deterministene har et poeng her. Når man er kommet opp på et slikt kunnskapsnivå som vi har i for eksempel bioteknologien, skaper teknologien i seg selv store politiske og etiske problemer. Spørsmålet er ikke hvordan vi skal bruke teknologien, men om vi i det hele tatt skal bruke den. Det gjelder for eksempel når den er så utviklet at vi kan se feil på fosteret før fristen for abort går ut. På en måte representerer dette et teknisk framskritt, men samtidig skaper det et politisk og etisk dilemma. Det er politikerne klar over, på samme måte som de vet hvordan informasjonsteknologien er svært effektiv for overvåkning og til å bygge opp dataregistre.

Hvordan kan så teknologien best styres ut fra våre behov?

Spørsmålet er vanskelig. For meg er dette altså vesentlig et spørsmål om strid mellom ulike sektorer og profesjoner. Vitenskapens folk har en profesjonsideologi som går ut på å utvide grensen for hva de kan utrette. Da Institutt for medier og kommunikasjon holdt til i samme bygning som genetikerne i Forskningsparken, sa noen av dem til meg, halvt på fleip: «Å ja, det er dere som forsøker å bremse forskningen vår».

På den andre siden er politikerne en motgruppe som ønsker å ta vare på de humanistiske verdiene og kontrollere de potensielle farene ved denne utviklingen. Det er også en tradisjonell kløft her mellom politikerne og dem som vil utnytte bioteknologi og informasjonsteknologi på et marked. Derfor er det viktig å bli klar over konfliktlinjene og undersøke dem, understreker Rasmussen.

En annen utfordring er hvordan man skal få vitenskapsfolk til å se sin egen virksomhet «utenfra», fra samfunnets eller politikkens ståsted. For sosiologen er det ikke noe annet svar på det enn at forskerne hele tiden må tvinge seg selv til å reflektere over det de gjør og ta inn andres etiske synspunkter.

Det er litt urovekkende at det ikke er så mye annet vi kan gjøre enn å drive med moralsk opprustning i de vitenskapelige miljøene. Heldigvis er det også bevegelser utenfor disse miljøene som mobiliserer, som den internasjonale bevegelsen mot atomvåpen, og miljøbevegelsen, som prøver å dytte en annen type fornuft inn i naturvitenskapelige miljøer.

Informasjonsteknologi integrerer

Sosial integrasjon henspiller på det som gjør at vi kan snakke om et samfunn. Samfunnet er et produkt av mange integrasjonsmekanismer, som språk, normer om rett og galt, ideologi, religion og tradisjon. Når flere av disse er blitt satt under press med moderniseringen av samfunnet, er det ifølge Rasmussen slik at særlig kommunikasjonsteknologien har tatt på seg integrasjonsoppgaven. Informasjonsteknologien, for eksempel et kommunikasjonssystem som Internett, kan være med på å skape samhold mellom samfunnets medlemmer:

Det positive er at denne teknologien danner et annet kommunikasjonsmønster enn massemediene gjør. Massemediene sprer informasjon fra noen få avsendere til en stor gruppe mottakere. Slik gir de oss temaer til diskusjon og er en sentral kilde til integrasjon. I stor grad mottar publikum det samme budskapet. Jeg er bare en av mange som ser på Dagsrevyen.

Som kommunikasjonssystem har informasjonsteknologien derimot tatt opp i seg strukturen fra telefonen. Den gir «horisontale» kanaler for kommunikasjon i nettverksmedier. På Internett diskuterer man temaer som massemediene på forhånd har vært med på å levere. Slik bringes integrasjonen fra massemediene et skritt videre: det sosiale nettverket styrkes både lokalt og nasjonalt, og i stigende grad internasjonalt. Men det ligger en reell fare i at kommersialiseringen av Internett kan redusere det til kun et nytt massemedium.

Rasmussen understreker også at informasjonsteknologien kan skape en «negativ» integrasjon ved at den benyttes svært mye til overvåkning og registrering. Dette er en autoritær måte å knytte folk sammen på: integrasjonen skjer skjult.

Humanistenes teknologiskepsis

Informasjonsteknologien gir oss nye kanaler for å kommunisere med hverandre i en tid hvor tradisjonelle integrasjonsmekanismer som religion og ideologi er blitt svakere. Ikke alle er oppmerksomme på hvordan informasjonsteknologi integrerer, og mange er skeptiske til denne teknologien. Blant humanister møter man ofte en holdning som Rasmussen karakteriserer som «moderat» teknologideterminisme.

Humanister som er skeptiske til teknologi, er opptatt av sammenhengen mellom teknologi og kultur. Holdningen er at jo mer teknologien utvikler seg, jo mer svekket blir kulturen. Teknologien handler om effektivitet og kontroll, og kulturen betraktes som dets rake motsetning.

Men disse humanistene ønsker gjerne å mobilisere til kamp mot teknologien og formidle andre verdier. Det ville ikke en «ordentlig» determinist gjøre. Han mener at det ikke går an å kjempe mot teknologien, at det er bortkastet tid å forsøke å mane til kamp og hevde åndens verdier.

Når humanister gjerne har definert teknologi i motsetning til ånd og kultur, er det ifølge Rasmussen uttrykk for et gammeldags syn på teknologien. Man tenker ofte på den typen maskinteknologi som ble brukt til å utvinne verdier fra naturen.

Informasjonsteknologien er en helt annen type teknologi, som faktisk formidler kultur. Det er en kommunikasjons- og språkteknologi, og man bruker den i kunstneriske prosesser. Den overskrider altså det skillet mellom teknologi og kultur som mange kulturmennesker opererer med, hevder sosiologen, og understreker behovet for å utforske den digitale teknologiens muligheter for humanistiske formål, for eksempel i møtet med kunstens estetiske normer.

Informasjonsteknologi er kultur med andre midler, slår Terje Rasmussen fast.