Født av Gud

Gud materialiserte seg som Jesus på jorden, og Jesus føder Guds barn på korset. Korsfestelsesscenen i Johannesevangeliet kan leses som en fødselsmetafor, mener teologiprofesor Turid Karlsen Seim. Jesus føder i smerte og (foster)vann og blod renner ut.

I Johannesevangeliet blir mennesket Guds barn i kraft av korsfestelsen av Jesus.

- Det er tegn som tyder på at korsfestelsesscenen i dette evangeliet faktisk skildrer Jesus som fødende og at smerten han opplever på korset også er en fødselssmerte: «en av stridsmennene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann.» (Johannes, 19.34). Ingen har hittil funnet en god forklaring på hvorfor det kommer blod og vann ut fra Jesu side. Medisinsk lar det seg ikke forklare, og det gir heller ikke mening som en direkte henvisning til sakramentene, dåp og nattverd. Dette gåtefulle bilbelstedet blir mer forståelig hvis det sees som en del av fødselsmetaforikken i Johannesevangeliet, forteller Karlsen Seim og viser til at metaforiske elementer tidligere i teksten leder opp mot denne tolkningen. Vann og blod er derfor fostervannet og blodet som kommer under en fødsel. Kristus føder på korset familien av

Guds barn, sier Karlsen Seim. I Johannesevangeliet er fødselsbildet ifølge henne et gjennomgående og underliggende bilde. Det lader hele sekvenser metaforisk. Bildet handler om hvordan Guds barn blir til og hvordan det er mulig å bli Guds barn. De som er født av Gud vil kunne ta imot Ordet som er kommet til verden. Det å være født av Gud vil altså si å være troende.

Hele evangeliet en fødselsmetafor

Turid Karlsen Seim mener at hele Johannesevangeliet preges av en underliggende fødselsmetafor. Enkelte steder i teksten er fødselsbildet eksplisitt uttrykt. Seim er i ferd med å analysere evangeliet på bakgrunn av fødselsriter og -myter fra den tiden evangeliet ble skrevet.

I Johannes, 1. 12-13 står det: «Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn, og de er født ikke av blod, heller ikke av manns vilje, men av Gud.»

Johannesevangeliet ble skrevet ca 100 e.Kr., det vil si i antikken. For å få en forståelse av samtidens syn på fødsel, har Karlsen Seim studert riter og myter i den greske og romerske antikken. 100 år e.Kr. var preget av hellenismen, da gresk og romersk kultur nærmest smeltet sammen. Karlsen Seims studie av Johannesevangeliet inngår i en bredere analyse av fødselstemaet i jødiske og kristne tekster fra denne tiden. Studien blir gitt ut i bokform på engelsk, og den retter seg først og fremst mot fagfolk.

Faren ga liv

- Det metaforiske og mytologiske i teksten må sees i sammenheng med de erfaringene de hadde og de ritualene som omga fødselen, foruten forestillingene om hvordan et barn ble til. Livsprinsippet lå i sæden: Det faren yter, er det som gjør barnet til et menneske, mens det moren yter, er det som gjør at barnet får kjøtt og blod. Moren gir det også næring, både mens det er i livmoren og siden når det er nyfødt, sier Karlsen Seim.

Det å føde var på den tiden forbundet med stor fare. Mange kvinner døde i barselseng. Det var også forbundet med stor smerte, fordi de ikke hadde smertelindrende medikamenter som var særlig virksomme. Det faktum at barn blir født av kvinner ble også kulturelt og sosialt overprøvd. Det var ikke moren som fødte barnet til liv, men ritualer der mannen erkjente farskapet til barnet. Ritene hadde både en religiøs og sosial funksjon. Hos grekerne bar faren eller jordmoren barnet rundt ildstedet i farens hus, mens de som hadde vært til stede ved fødselen stod rundt og så på. Dermed ble det erkjent at barnet tilhørte farens hus. Skikken symboliserte at barnet fødes på nytt av faren og jomfrugudinnen Hestia, som var ildstedets gudinne. Dette var en intern seremoni. Etter hvert kom det også mer utadrettede navneseremonier, men helst for guttebarn.

Romerske jordmødre hadde også som oppgave å sjekke om barnet var fysisk velskapt og levedyktig. Hvis det var det, måtte imidlertid barnet gjennom ritualer hvor faren tok det inn i sin familie, og dermed ga det liv. Hvis han avviste det, ble barnet satt ut, kanskje på steder der noen kunne finne det. Dette å sette ut spebarn som ble avvist på denne måten, var ikke uvanlig i gresk og romersk sammenheng, mens for eksempel jødene tok imot de barna Gud ga dem. Dette syntes både grekere og romere var underlig.

Riter og skikker skaper avstand mellom det å føde og det å gi liv, og viser at den rådende tankegang tilkjente mannen livskraften. Også den genetiske oppfatningen ga faren æren. Det var hans sæd som var såkornet som ga grøde, sier Karlsen Seim.

Kvinnens stilling var regnet for å være bedre hos romerne enn hos grekerne. Men heller ikke i Rom hadde moren noen rettigheter i forhold til barna. Hvis hun forlot mannens hus, hadde hun ingen rett til å ta barna med seg, juridisk tilhørte de farens familie.

Smertefull fødsel = feminint

- Når gudene, som ellers framstilles som menn, ble gjort til fødende, betyr det ikke nødvendigvis at de får kvinnelige trekk og kvinnekropp. De blir omnipotente menn, i stand til å opptre helt på egenhånd, selv i forhold til funksjoner der de normalt ville vært avhengig av en kvinne. De føder dessuten ofte på andre måter. Zevs, for eksempel, føder Athene ut av hodet, forteller hun.

Karlsen Seim har lagt merke til at de gudommelige fødslene i mytene gjerne er smertefrie, det vil si fjernet fra det kvinnen opplevde ved en fødsel.

- I noen av de bibelske fødselsmetaforene derimot, innebærer de gudommelige fødslene smerte. Gud føder i smerte. Dermed er det den kvinnelige opplevelsen av fødsel med i dette bildet, sier hun.

«Født på ny»

I Johannes kapittel tre blir fødselsbildet forklart når fariseeren Nikodemus kommer til Jesus om natten og Jesus sier til ham:

«Sannelig, sannelig sier jeg dig: Uten at nogen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.

Nikodemus sier til ham: Hvordan kan et menneske fødes når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og fødes? Jesus svarte: sannelig, sannelig sier jeg dig: Uten at nogen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjødet er kjød, og det som er født av Ånden er ånd. Undre dig ikke over at jeg sa til dig: I må fødes på ny! vinden blåser dit den vil, og du hører den suser; men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen; således er det med hver den som er født av Ånden.»

- Når Jesus sier til Nikodemus at han må bli født på ny, misforstår Nikodemus. Han svarer ved å spørre hvordan han som er gammel kan bli født på ny. Jesus mener at han må fødes av vann og ånd, sier hun.

Dåp = fødsel

Det er ifølge Karlsen Seim mye vann og tårer i evangeliet.

- Vi kan se det slik at (foster)vann og blod er fødselsvæske. Særlig dåpen blir dermed en fødselsrite, der dåpsvannet er fostervannet. Det å se på dåpen som fødsel er blitt vanlig i den kristne tradisjon. I den norske kirkes dåpsritual sies det: «La nå den nye fødsel skje», når et barn blir døpt.

Emneord: Språk og kultur, Teologi og religionsvitenskap, Teologi Av Margareth B. Bentsen
Publisert 1. apr. 1997 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere