Islamismen: Klassekamp med religiøst fortegn

Representerer islamistene i den arabiske verden en gjeng med terrorister som ønsker å senke et middelaldersk mørke over sine samfunn, slik de gjerne framstilles i vestlige medier? Eller utgjør de en folkebevegelse mot privilegerte og korrupte makteliter som er støttet av Vesten? Historikeren Bjørn Olav Utvik mener at islamismen har mye til felles med den puritanske bevegelsen i England på 1600-tallet. I den pågående borgerkrigen i Algerie er det Den islamske redningsfronten (FIS) som målbærer kravet om et parlamentarisk demokrati.

Islamismen, eller «islamsk fundamentalisme», er en omfattende bevegelse som rommer mange ulike politiske retninger, alt fra de mest reaksjonære, som regimet i Sudan, til progressive demokrater blant opposisjonen i Algerie og Egypt. Felles for alle islamister er at de ønsker å etablere en islamsk stat, det vil si en stat som er underlagt islamske lover, eller sharia, forklarer Bjørn Olav Utvik. Han er historiker og førsteamanuensis på Institutt for østeuropeiske og orientalske studier ved Universitetet i Oslo hvor han underviser i Midtøsten- og Nord-Afrikakunnskap.

Sharia bygger på Koranen og Sunna'en. Den ble utviklet på 800- og 900-tallet og var i bruk i de arabiske samfunn til langt ut på 1800-tallet. Det er mange muligheter for modernisering av sharia, hevder Utvik, men det er også lover som betraktes som urokkelige. Det er få eksplisitte lover i Koranen, men de som er nevnt der, er det vanskelig å endre. Det gjelder blant annet det eksemplet på sharia som alle i Vesten har hørt om, nemlig avkapping av en hånd på tyver.

- Men moderate islamister vil hevde at en slik lov forutsetter et sant islamsk samfunn hvor det ikke hersker nød. Bare da kan man med sikkerhet si at et tyveri er blitt begått av ondskap og ikke av nød. Disse islamistene vil ikke ukritisk overta praksisen slik den var på 1800-tallet da tolkningen av sharia helt og holdent var overlatt til ulema, de skriftlærde, som dermed hadde stor makt i samfunnet. Islamistene ønsker derimot å kodifisere sharia: Gud gir lovene, men de må utformes i konkrete lovverk av folkevalgte forsamlinger.

Den puritanske forbindelsen

I boka Between National Histories And Global History  (Helsinki, 1997) bidrar Utvik med artikkelen «A pervasive seriousness invaded the country...» Islamism - Cromwell's ghost in the Middle East?  Her sammenlikner han dagens islamister med de engelske puritanerne som på 1640-tallet under Cromwells ledelse gjennomførte en blodig revolusjon og avskaffet monarkiet. I likhet med 1600-talls-puritanismen kan islamismen forstås som et gjennombrudd for den «moderne tid» i muslimske samfunn, hevder Utvik. Dette synet bryter med det mer tradisjonelle synet på islamismen som en hovedsakelig reaksjonær bevegelse, som del av en verdensomspennende «revolt mot den moderne tid».

Islamistene er svært moderne når det gjelder politisk organisering og i deres syn på utdanning, teknologi og statsmakt. De er særlig rekruttert fra universitetsmiljøene, med en overvekt av folk med ingeniør-, medisinsk eller juridisk utdanning, det som gjerne kalles de «moderniserende» felter av vitenskapen. De tilhører overveiende den nylig urbaniserte, lavere middelklassen. Både deres sosiale bakgrunn, deres evne til å mobilisere befolkningen og deres kritikk av det herskende privilegiesamfunnet har klare paralleller til de engelske puritanerne, mener Utvik.

- Den puritanske bevegelsen var på mange måter en reaksjon på de store sosiale endringene som skjedde i England på begynnelsen av 1600-tallet som følge av urbanisering, kommersialisering og en begynnende industrialisering. Puritanismen ble religionen for menn som nylig var kommet til byen og som delte en dobbelt bekymring: frykten for at sosialt kaos kunne true deres utsatte posisjon i samfunnet og deres eiendom, og sinne over de hindringer som de etablerte kulturelle og politiske elitenes privilegier la i veien for deres karrieremuligheter, forteller historikeren.

Religionen, nyfortolket, ga en trygghet i den nye usikre sosiale situasjonen. Den tiltrakk med sin intense moralisme (med krav om skånselsløs kamp mot det onde), den ansvarliggjorde og disiplinerte sine tilhengere gjennom utdanning og sosialt og veldedig arbeid. Dette ga de troende en ny selvbevissthet.

På samme måte tar islamistene et oppgjør med umoralsk og udisiplinert livsførsel som de anser for å være en hindring for økonomisk og materiell utvikling i samfunnet. De kritiserer den utbredte korrupsjonen i samfunnet og det at politikken styres av private interesser. Også islamistene er involvert i sosialt og veldedig arbeid, med eget helsevesen, egne skoler og egen nødhjelp som koples til religiøs forkynnelse.

- En viktig forskjell mellom de to sosiopolitiske bevegelsene er imidlertid den historiske konteksten de oppstod i. Islamismen er også en reaksjon mot vestlig dominans og har et sterkt element av kulturell nasjonalisme i seg, sier Utvik.

En aktiv kvinnerolle

- Hva er kvinnens plass i islamistenes samfunnsbilde?

- Det er mange aktive kvinner i den islamistiske bevegelsen, til dels i ledende verv. De er gjerne studenter eller aktive i samfunnslivet på annen måte. Denne aktive kvinnerollen bryter med den tradisjonelle rollen hvor kvinnen er hjemmeværende og underkastet mannen. Samtidig legges det vekt på at kjønnene er komplementære og at kvinnens viktigste rolle er morsrollen. Hidjab'en, eller «sløret», er tegnet på anstendighet og fromhet. Den viser at kvinnens fremste lojalitet er til Gud og ikke til ektemannen. Hidjab'en er noe nytt, men har selvfølgelig referanser til tradisjonen og uttrykker på den måten autentisitet, ikke helt ulikt vår egen bunadstradisjon.

Hidjab'en, som skal dekke hår, nakke og ankler og skjule de kvinnelige formene, men ikke ansiktet, bidrar til å gjeninnføre det hjemlige symbolske univers, påpeker Utvik. Det betyr at hidjab'en er en del av den kulturelle nasjonalismen som er vendt mot Vesten og den lokale makteliten som er preget av den vestlige, sekulære (verdslige) kulturen.

Islamisme og demokrati

- Hva tror du vil skje dersom den islamistiske opposisjonen skulle komme til makten i noe land?

- Det er vanskelig å si. I forhold til demokrati og menneskerettigheter tror jeg at det viktigste ikke er å høre på hva de sier, men se hva de gjør, og hvordan det de gjør, påvirker sosiale og politiske forhold i samfunnet, sier Utvik.

Han framhever at islamistene på en liknende måte som de engelske puritanerne forbereder betingelsene for demokrati ved at de mobiliserer grasrota, har en horisontal organisasjonsstruktur og bidrar til å øke lesekyndigheten. Selv om deres retorikk ofte kan virke antidemokratisk, særlig når de skal markere en antivestlig holdning overfor et lokalt publikum, finnes det også uttalte positive holdninger til demokrati. For eksempel kom Det muslimske brorskap i Egypt i 1994 med en erklæring hvor det blant annet står at folket er den eneste kilden til politisk makt, at de ønsker folkevalgte forsamlinger, en konstitusjon, maktfordeling og et flerpartisystem.

- I den sammenheng kan det være interessant å se på hva slags regimer som sitter med makten i dag. Med mulig unntak for Libanon kan ingen arabiske land kalles demokratier. Hvis vi tar Egypt som eksempel, eksisterer det formelt sett et demokrati med valg til en nasjonalforsamling som igjen velger den svært mektige presidenten. Men mange partier er forbudt, og det er utbredt valgfusk. Opposisjonen utgjør derfor bare en forsvinnende liten del av nasjonalforsamlingen, og Egypt er i praksis en ettpartistat.

Algerie i terrorens grep

I Algerie herjer det for tiden en grusom borgerkrig som følge av at generalene fratok Den islamske redningsfronten (FIS) en formodet valgseier i 1991 og senere forbød partiet. Dette er også det landet hvor den islamistiske opposisjonen har størst sjanse til å komme til makten, mener Utvik, selv om han ikke tror at det vil skje i nær framtid.

I Vesten finnes det et overdrevent bilde av hvor udemokratisk de islamistiske lederne uttalte seg under valgkampen i Algerie i 1991, hevder Utvik. Et kjent sitat er blant annet at «demokrati er blasfemi». I en felleserklæring fra 1995, den såkalte Roma-plattformen, tok imidlertid både FIS, FLN, som er det tidligere statsbærende partiet med røtter tilbake til frigjøringskrigen mot Frankrike, og et berbisk parti avstand fra militærkuppet i 1992 og forlangte nye og frie parlamentsvalg. Videre ble det understreket at Algerie skal forbli en stat «innenfor rammen av islams prinsipper», at makten skal roteres gjennom periodiske valg og at arabisk og berbisk kultur skal være likestilte. Denne erklæringen førte året etter til en splittelse innenfor FLN hvor den gamle ledelsen ble fjernet og den nye erklærte sin støtte til militærregimet.

- Selv om de verste spådommene om hvordan FIS ville oppføre seg dersom den fikk makten, var sanne, gir det verken det militære eller Vesten rett til å si at folket ikke handlet klokt da nær et flertall stemte for FIS. Ledelsen i FIS har dessuten hele tiden tatt avstand fra terroren mot sivile, sier Utvik.

- Borgerkrigen har det siste halvåret gått inn i en ny fase, kan Are Hovdenak fortelle. Han er hovedfagsstudent ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, for tiden stipendiat på FAFO, og dessuten Amnesty Internationals Algerie-samordner i Norge.

- I dag blir hele landsbyer massakrert, og det er noe nytt. Man regner med at det er ekstremistene i GIA (Væpnet islamsk gruppe), som brøt ut av FIS i 1992/93, og rene kriminelle bander som står bak. FIS og GIA er i dag bitre fiender, og mange algeriere, både i Algerie og i eksil, tror at landets sikkerhetsstyrker ikke bare er passive tilskuere til massakrene, men også samarbeider med GIA for å ta knekken på FIS. Det er påfallende at hver gang det ryktes om forhandlinger, skjer det voldshandlinger. FIS erklærte 1. oktober i år en ensidig våpenhvile fordi fronten ønsker å renvaske seg for militærregimets beskyldninger om at AIS, FIS' militære styrker, står bak massakrer av sivile, sier Hovdenak.

Vesten imot demokrati i Midtøsten

De sekulære regimene i den arabiske verden sitter for tiden relativt trygt, tror Utvik, selv om de for lengst har brukt opp sin legitimitet som var basert på den radikale arabiske nasjonalismen fra 1950- til 1970-tallet. Regimene sitter nemlig på store økonomiske og militære ressurser, og de kontrollerer statsapparatet og sikkerhetstjenestene.

- De nyter dessuten Vestens støtte, noe som må kunne beskrives som litt av et paradoks med tanke på at islamistene sannsynligvis vil være i stand til å vinne frie og rettferdige valg i mange arabiske land. I forhold til Midtøsten har Vesten derfor valgt å dempe den demokratiske retorikken, konstaterer Utvik.

Islamismen

Islamismen er en sosial og politisk bevegelse som har som mål at staten skal tuftes på islamsk lov, men rommer ellers svært ulike politiske programmer. Begrepet «islamisme» oppstod først på 1980-tallet, men den første islamistiske organisasjonen ble opprettet i Egypt allerede i 1928 under navnet Det muslimske brorskap. Brorskapet opplevde en blomstringstid på 1940-tallet, men ble hardt undertrykt av president Gamal Nasser på 1950- og 60-tallet da den arabiske nasjonalismen hadde sin storhetstid. På 1970-tallet fikk islamistiske organisasjoner en ny oppblomstring i store deler av den arabiske verden, og i løpet av 1980- og 90-tallet har de utviklet et nettverk over landegrensene. Eksempler på islamistiske organisasjoner med bred folkelig oppslutning i dag er Den islamske redningsfronten i Algerie, Hamas i Palestina og Velferdspartiet i Tyrkia.

Kilde: Bjørn Olav Utvik

Emneord: Språk og kultur, Teologi og religionsvitenskap, Religionsvitenskap, religionshistorie Av Lars Hoff
Publisert 1. apr. 1997 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere